Er miljøgifter i norsk kosthold skadelig for barn?

Bjørn J. Bolann, Sandra Huber, Jerome Ruzzin, Jan Brox, Henrik S. Huitfeldt, Anne-Lise Bjørke Monsen Om forfatterne
Artikkel

Myndighetene viser til grenseverdier for miljøgifter når de angir sine kostholdsanbefalinger. Norske studier har påvist helseskader hos barna selv om mødrene har et lavere inntak enn anbefalte grenser. Noe er åpenbart feil.

Miljøgifter er et globalt problem og utgjør en trussel mot både dyr og mennesker (1). Skadepotensialet er særlig stort i perioder av livet da det skjer en rask vekst og utvikling, som under svangerskap og i barnealder (2). Persistente organiske miljøgifter (persistent organic pollutants, POP-er) er en fellesbetegnelse på en gruppe organiske miljøgifter som blant annet inkluderer dioksiner, polyklorerte bifenyler (PCB-er), bromerte flammehemmere og klororganiske pesticider. De nedbrytes svært langsomt, utskilles i liten grad fra eksponerte organismer og vil derfor hope seg opp i næringskjeden (bioakkumuleres). De fleste er fettløselige, og i kosten finnes derfor de høyeste konsentrasjonene i fet mat, særlig i fet fisk (3), mens morsmelk er hovedkilden hos spedbarn (4). I løpet av de siste ti årene har nivået av de fleste, men ikke alle slike miljøgifter sunket i matvarer, og også i morsmelk (5).

Mange av miljøgiftene lagres i kroppens fettvev der de kan ha en halveringstid på opptil ti år. Med svangerskap og amming reduseres nivået hos kvinner (6). Men samtidig som miljøgiftnivået synker hos mor, øker det hos barnet, og den førstefødte får overført betydelige deler av morens lager av miljøgifter (7). Etter ett års amming kan nivået av enkelte miljøgifter i morsmelken reduseres med over 90 % (8). I en fersk studie fant man at plasmanivået av PCB hos norske småbarn lå omtrent 40 % høyere enn hos mødrene. Barnas plasmanivå var relatert til mødrenes inntak av miljøgifter gjennom kosten (9).

Effekter hos barn

Mange epidemiologiske studier har vist at miljøgifter er assosiert med både akutte og vedvarende skader på lever, nyrer, hormonsystem og sentralnervesystem (10, 11). Det er en sammenheng mellom pre- eller postnatal eksponering og senere negative helseeffekter hos barn. Eksponering for miljøgifter i fosterlivet og i tidlig barnealder er assosiert med nevrokognitive skader, inkludert AD/HD og autisme samt diabetes, overvekt og kreft (12, 13). Også kohortstudier som inkluderer norske barn, har vist negative helseeffekter relatert til inntak og nivå av miljøgifter hos mor, deriblant redusert fødselsvekt, atferdsproblemer i barnealder og redusert språkutvikling og immunrespons (14, 15).

Noen miljøgifter er såkalte hormonhermere (endocrine disruptors). Skadevirkningene av hormonhermere kommer allerede ved svært lave doser, og skadene kan ofte ikke forutsies ut fra studier gjort ved høyere doser (10). Eksponering for hormonhermere er blitt knyttet til overvektsepidemien, som også rammer barn og unge. Flere studier viser en sammenheng mellom maternelt nivå av ulike hormonhermere og risiko for senere overvekt hos barnet (16, 17). Det er beregnet at utviklingen av fedme og diabetes på grunn av hormonhermere med moderat sannsynlighet vil koste EU over 18 milliarder euro per år (18).

En multisenterstudie som omfattet over 26 000 gravide kvinner, viste at et høyt inntak av fisk under svangerskapet var assosiert med senere utvikling av overvekt hos barnet (19). Som en mulig forklaring anførte forfatterne at fisk er en betydelig kilde til miljøgifter i form av hormonhermere, og de konkluderte med at gravide kvinner burde begrense inntaket av fisk.

Grenseverdier

Toksiske ekvivalenter (TE) er et uttrykk for giftighet av dioksiner og dioksinlignende polyklorerte bifenyler (dl-PCB). Grenseverdi for tolerabelt ukentlig inntak (Tolerable Weekly Intake, TWI) av dioksiner og dl-PCB ble for 15 år siden satt til 14 pg TE per kilo kroppsvekt per uke (5, 20). Slike grenseverdier angir den mengden giftstoff som et menneske kan innta per uke gjennom hele livet uten antatt helserisiko. Mange andre persistente organiske miljøgifter har ingen etablert grenseverdi.

Grenseverdier basert på en livstidseksponering kan ikke si noe om hvor mye gift småbarn tåler i de første leveårene uten å ta skade. Negativ sammenheng mellom mors inntak av dioksiner og dl-PCB-er og fosterutvikling er funnet også ved lavere inntak enn tolerabelt ukentlig inntak (21). I en subgruppe fra den norske mor og barn-studien fant man at selv om 97,5 % av mødrene hadde et inntak av dioksiner og polyklorerte bifenyler under gjeldende grenseverdier, var mors inntak av disse miljøgiftene relatert til redusert immunrespons hos barna (22). Også andre studier har vist at de skadelige effektene av miljøgifter ikke sikkert kan relateres til en terskelverdi (23).

EU-kommisjonen har også grenseverdier for maksimalt tillatt innhold av enkelte miljøgifter i matvarer (24). Grenseverdiene varierer mellom ulike matvarer; grenseverdien for dioksiner og dl-PCB i fisk er dobbelt så høy som i kylling og fem ganger høyere enn i svinekjøtt, på tross av at giften er den samme. Generelt ligger innholdet i norsk mat langt under EUs grenseverdier, men noen matvarer, som fet fisk og skalldyr, inneholder forholdsvis mye mer enn andre (25 – 27) (fig 1). Det finnes imidlertid mer enn 100 000 ulike miljøgifter, og for flertallet av disse er det ikke fastsatt grenseverdier fordi faktagrunnlaget er begrenset.

Figur 1  Sum av syv PCB-er (–28, –52, –101, –118, –138, –153 og –180) i ulike matvarer fra Catalonia, Spania 2012 (26) (*), i torsk og oppdrettslaks analysert av NIFES (27) (**) samt i gjennomsnitt for tre norske oppdrettslaks kjøpt på Marché International de Rungis, Frankrike 2014 av France 5 Television, analysert av Carso – Laboratoire Santé Environnement Hygiène de Lyon, Frankrike (***) (Baya Bellanger, Toni Comiti Productions, Paris, personlig meddelelse)

Hvor mye dioksiner og dl-PCB-er får nordmenn i seg?

Folkehelseinstituttet angir at befolkningen har et beregnet gjennomsnittlig inntak av dioksiner og dl-PCB på 10 pg TE per kilo kroppsvekt per uke (5). Det er lavere enn den fastsatte grensen på 14 TE per kilo kroppsvekt per uke. Medianverdien hos norske toåringer er 18 pg TE per kilo kroppsvekt per uke, altså over grensen (5). Det høyeste inntaket av miljøgifter finner man imidlertid hos den mest sårbare delen av befolkningen. Ifølge farmakokinetiske studier kan mengden giftstoff som barn tar opp fra morsmelk, i forhold til kroppsvekten, være mange ganger høyere enn det voksne tar opp fra kosten. Det er derfor foreslått å benytte en egen faktor på minimum ti ved risikovurdering hos morsmelkernærte barn (28). Denne faktoren dekker imidlertid bare farmakokinetiske forhold og tar ikke høyde for at barn er mer sårbare for giftpåvirkning enn voksne (2).

Grenseverdiene er basert på studier der man har sett på hvordan en gitt miljøgift påvirker organismen, men miljøgiftene opptrer ikke enkeltvis. Giftene tas opp og lagres i form av en blanding, noe som kan gi negative helseeffekter selv om inntak av stoffene hver for seg er under anbefalt grenseverdi (29). De første månedene etter fødselen er barnets hjerne i sterk vekst, og hjernen gjennomgår en stadig restrukturering. Samtidig får barnet overført store deler av morens akkumulerte miljøgifter, bestående av en ukjent blanding av organiske miljøgifter og tungmetaller.

Egne rådgivende enheter

Miljøgifter er en global helsemessig utfordring. I flere land er det opprettet egne enheter, Pediatric Environmental Health Specialty Units (PEHSU), som underviser og gir råd om miljøgifter og deres betydningen for barns helse (30). Det synes å være behov for en tilsvarende organisasjon i Norge.

Mange studier viser at miljøgifter kan ha negative helseeffekter hos barn, selv ved de relativt lave bakgrunnsverdiene av miljøgifter vi har i dag. Vi har i realiteten ingen mulighet for å fastsette sikre grenseverdier for miljøgifter i mat. Vi må alle arbeide for å redusere nivået av miljøgifter i mat og bidra til at befolkningen velger et kosthold med et lavest mulig innhold av giftstoffer.

Anbefalte artikler