Hva viser nyere forskning?
Hornig og medarbeidere undersøkte et stort panel av cytokiner i blod fra CFS/ME-syke og fant en distinkt endring i plasma-immunsignaturen tidlig i forløpet av sykdommen. Ved sykdomsvarighet over tre år ble denne endringen borte, noe som kan tyde på at sykdommens immunpatologi ikke er statisk (4).
Hornig og medarbeidere har også analysert spinalvæske hos CFS/ME-pasienter. Sammenlignet med friske kontrollpersoner og pasienter med multippel sklerose fant de et avvikende interleukin (IL)-1-signal som indikasjon på immunaktivering i sentralnervesystemet og et mønster assosiert med autoimmunitet (5). Hos en undergruppe har bildediagnostikk med PET-skanning og MR vist funn som peker i retning av nevroinflammasjon passende med aktiverte gliaceller relatert til smerteopplevelse og kognitiv funksjon (6).
I den første studien av metabolomikk hos CFS/ME-pasienter fant Naviaux og medarbeidere uregelmessigheter i 20 av 63 biokjemiske reaksjonsveier som ble undersøkt (7), mens Hoel og medarbeidere i sin studie mente å kunne skille ut tre CFS/ME-undergrupper basert på metabolske profiler (8). Fluge og medarbeidere ved Universitetet i Bergen fant reduksjon i oksidativ metabolisme via krebssyklusen og tegn på redusert funksjon av pyruvat dehydrogenase (9). Endringene kunne, ifølge forfatterne, ikke forklares med sykdommens alvorlighetsgrad eller graden av fysisk aktivitet. Derimot passet funnene godt med en fenotype karakterisert av manglende dannelse av adenosintrifosfat (ATP) via oksidativ fosforylering og økt laktat ved anstrengelse.
Redusert kompleks V-funksjon i oksidativ fosforylering er funnet i lymfocytter fra CFS/ME-pasienter. Dette kan redusere ATP-produksjonen, som blir sårbar spesielt ved fysisk anstrengelse (10). Andre resultater tyder på en dysfunksjon i mitokondrier i skjelettmuskulatur hos CFS/ME-pasienter. Ifølge Wirth og medarbeidere er mitokondrieskaden forårsaket av en redusert Na+/K+-ATPase-aktivitet (11). Forskergruppen fant i tillegg en reversering av natrium–kalsium-utvekslingen: Kalsium blir importert i stedet for eksportert ut av cellen. Kalsiumoverskudd påvirker mitokondriene (12). De har også påvist dysfunksjon av ionekanalen TRPM3 (transient receptor potential melastatin 3) i naturlige dreperceller (NK-celler) hos CFS/ME-pasienter (13).
Sandvik, Sørland og medarbeidere har påvist endotel dysfunksjon hos CFS/ME-pasienter, og både små og store arterier synes å være affiserte (14, 15). Det er også funnet forhøyede antistoffer mot muskarin- og ß2-adrenerge reseptorer, som er viktige for vasodilatasjon. Antistoffer mot disse kan føre til vasokonstriksjon (16).
Selv har vi gjort genetiske studier som også inkluderer personer med alvorlig og svært alvorlig CFS/ME. Vi fant to uavhengige HLA-assosiasjoner med allelene HLA-C*07:04 og HLA-DQB1*03:03 (17). I en oppfølgingsstudie fant vi at det var to distinkte uavhengige assosiasjonssignaler, hvor det ene sannsynligvis er lokalisert til HLA-DQB1 (18). Nylig publiserte vi resultater som indikerer at NK-celler er involvert (19). For NK-cellereseptorgenene KIR (killer cell immunoglobulin-like receptors) fant vi tre alleler som var hyppigere hos CFS/ME-pasienter enn kontrollpersoner: KIR3DL3*002, KIR3DL1*020 og KIR3DL2*009, mens to andre hadde redusert frekvens (KIR3DL3*013 og KIR3DL2*010).
Genetiske varianter bidrar til sårbarheten for å kunne utvikle CFS/ME, men som i andre komplekse sykdommer er dette antagelig bare én av flere faktorer
I 2025 ble de første resultatene fra den engelske DecodeME-studien frigitt før fagfellevurdering. Dette er den største genetiske CFS/ME-studien noensinne. DNA fra 15 579 CFS/ME-pasienter ble sammenlignet med DNA fra 259 909 kontrollpersoner. Åtte genområder knyttet til sårbarhet for å utvikle CFS/ME, blant annet relatert til immun- og nervesystemet, ble identifisert. Blant genene var det tre som produserer proteiner for å respondere på infeksjoner, og ett som var relatert til smerte. Forfatterne fant ikke holdepunkter for at det var kausale genetiske varianter som var felles med depresjon eller angst. Konklusjonen i studien var at genetiske varianter bidrar til sårbarheten for å kunne utvikle CFS/ME, men som i andre komplekse sykdommer er dette antagelig bare én av flere faktorer der også miljøfaktorer, som infeksjoner, vil kunne ha betydning (20). Studien bekrefter at man trenger en svært stor pasientkohort for å avdekke forskjeller i gener. Våre egne studier var sannsynligvis for små.