Som helsepersonell opplever jeg Tor-Erik Widerøes tilsvar som faglig problematisk. Hovedproblemet er at dokumentasjon, hypoteser og egne tolkninger flere steder flyter sammen. Dermed blir det uklart hva som er etablert kunnskap, og hva som er spekulasjoner.
Widerøe skriver at pasientens opplevelse ikke er avgjørende. Det er riktig at pasienterfaringer alene ikke avgjør hva som er riktig behandling. Men de er en del av kunnskapsbasert praksis, sammen med forskningsbasert kunnskap og klinisk erfaring (1).
Ingen benekter at psykisk helse har biologiske komponenter. Spørsmålet er hvorfor dette skulle gi grunnlag for en psykisk forklaringsmodell for ME/CFS, når evidensen i økende grad peker mot biologiske sykdomsmekanismer, blant annet immunologiske, nevrobiologiske, metabolske og vaskulære/sirkulatoriske mekanismer (2). At sykdom påvirker psykisk helse, betyr ikke at psykiske forhold er årsaken.
Dette blir særlig tydelig når Widerøe viser til Wyllers hypoteser, NICE-retningslinjen, DecodeME, genetikk og Røysumtunet uten å skille tydelig mellom dokumentasjon, forskningshypoteser og egne slutninger.
Han skriver blant annet at immunologiske og nevrogene funn «sannsynligvis ikke er årsaken, men en effekt av sykdommen». Det presenteres som en konklusjon, selv om forskningen ikke gir grunnlag for en slik påstand. Forskerne bak DecodeME er langt mer varsomme med å konkludere (3).
Det samme gjelder omtalen av lyd- og lysskjermede rom ved Røysumtunet. Widerøe tolker effekten som uttrykk for mestringsfølelse og samspill mellom psyke og soma. Men ved ME/CFS og post-exertional malaise (PEM) er det fullt forventet at redusert sansebelastning og aktivitet kan stabilisere pasienten og redusere symptomforverring. Det krever ingen psykologisk forklaringsmodell.
Widerøe viser også til Wyllers uttalelser som om de representerer etablert kunnskap. Samtidig finnes det ikke dokumentasjon av tilstrekkelig kvalitet for at gradert trening eller kognitiv terapi behandler den underliggende sykdommen ved ME/CFS. NICE anbefaler ikke gradert trening som behandling ved ME/CFS, og presiserer at kognitiv terapi kan brukes som støtte til symptomhåndtering, men ikke som kurativ behandling (4).
Pasientens stemme er ikke alene avgjørende. Men uten pasientenes erfaringer er det heller ikke kunnskapsbasert praksis.
Komaroff AL, Dantzer R. Causes of symptoms and symptom persistence in long COVID and myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome. Cell Rep Med 2025; 6: 102259. doi: 10.1016/j.xcrm.2025.102259.
Boutin T, Bretherick AD, Dibble JJ et al. Initial findings from the DecodeME genome-wide association study of myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome. medRxiv 2025. doi: 10.1101/2025.08.06.25333109.
National Institute for Health and Care Excellence. Myalgic encephalomyelitis (or encephalopathy)/chronic fatigue syndrome: diagnosis and management. NICE guideline NG206. https://www.nice.org.uk/guidance/ng206 Lest 29.6.2026.
ME/CFS: Evidens, hypoteser og spekulasjoner
Som helsepersonell opplever jeg Tor-Erik Widerøes tilsvar som faglig problematisk. Hovedproblemet er at dokumentasjon, hypoteser og egne tolkninger flere steder flyter sammen. Dermed blir det uklart hva som er etablert kunnskap, og hva som er spekulasjoner.
Widerøe skriver at pasientens opplevelse ikke er avgjørende. Det er riktig at pasienterfaringer alene ikke avgjør hva som er riktig behandling. Men de er en del av kunnskapsbasert praksis, sammen med forskningsbasert kunnskap og klinisk erfaring (1).
Ingen benekter at psykisk helse har biologiske komponenter. Spørsmålet er hvorfor dette skulle gi grunnlag for en psykisk forklaringsmodell for ME/CFS, når evidensen i økende grad peker mot biologiske sykdomsmekanismer, blant annet immunologiske, nevrobiologiske, metabolske og vaskulære/sirkulatoriske mekanismer (2). At sykdom påvirker psykisk helse, betyr ikke at psykiske forhold er årsaken.
Dette blir særlig tydelig når Widerøe viser til Wyllers hypoteser, NICE-retningslinjen, DecodeME, genetikk og Røysumtunet uten å skille tydelig mellom dokumentasjon, forskningshypoteser og egne slutninger.
Han skriver blant annet at immunologiske og nevrogene funn «sannsynligvis ikke er årsaken, men en effekt av sykdommen». Det presenteres som en konklusjon, selv om forskningen ikke gir grunnlag for en slik påstand. Forskerne bak DecodeME er langt mer varsomme med å konkludere (3).
Det samme gjelder omtalen av lyd- og lysskjermede rom ved Røysumtunet. Widerøe tolker effekten som uttrykk for mestringsfølelse og samspill mellom psyke og soma. Men ved ME/CFS og post-exertional malaise (PEM) er det fullt forventet at redusert sansebelastning og aktivitet kan stabilisere pasienten og redusere symptomforverring. Det krever ingen psykologisk forklaringsmodell.
Widerøe viser også til Wyllers uttalelser som om de representerer etablert kunnskap. Samtidig finnes det ikke dokumentasjon av tilstrekkelig kvalitet for at gradert trening eller kognitiv terapi behandler den underliggende sykdommen ved ME/CFS. NICE anbefaler ikke gradert trening som behandling ved ME/CFS, og presiserer at kognitiv terapi kan brukes som støtte til symptomhåndtering, men ikke som kurativ behandling (4).
Pasientens stemme er ikke alene avgjørende. Men uten pasientenes erfaringer er det heller ikke kunnskapsbasert praksis.
Litteratur