Rolf Kåresen er dr.med., spesialist i generell kirurgi og i bryst- og endokrinkirurgi, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og tidligere sjeflege ved Oslo universitetssykehus, Ullevål.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Sven Erik Gisvold er dr.med., spesialist i anestesiologi, professor emeritus ved NTNU og tidligere avdelingssjef ved Avdeling for anestesi ved St. Olavs hospital.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Hans Erik Heier er dr.med., kandidat i helseadministrasjon, spesialist i immunologi og transfusjonsmedisin, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og tidligere avdelingsoverlege ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved Oslo universitetssykehus, Ullevål.
Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Sammensetningen er vel ikke mer enn forventet. Som leger er vi kliniske spesialister og fagpolitikere. Kliniske spesialister forholder seg til pasienter og sine spesialistområder. Medisinske politiker finner man i Helse- og Sosialdepartementet med underordnede institusjoner som Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI). Her er det mange dyktige fagfolk med bred faglig kompetanse. I denne situasjonen oppfatter jeg at klinikere og fagkompetansen i FHI har gitt de rette råd basert på den kunnskap vi har innen infeksjonsmedisin. Politiske myndigheter har dessverre ikke fulgt alle FHIs råd. Dette har fått sosiale, økonomiske og sikkerhetspolitiske konsekvenser. Jeg får inntrykk av at de politiske myndigheter er noe mer opptatte av å markerer politisk besluttsomhet enn å treffe de rette beslutningene. Vi vil aldri som ved tidligere pandemier få frem sikre tall om antall smittede og døde som vises på nettet per idag. Sikkert er det at med en eksponensiell økning i klodens befolkning møter «kong virus» og bakterier med en eksistens på 3,5 milliarder år også utfordringer i en sameksistens med homoslekten med sine snaue 2 millioner år. For å møte denne utfordringen trengs ikke først og fremst politikere og administratorer, men dyktige fagfolk.
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Publisert: 3. juni 2020
Utgave 10, 30. juni 2020
Tidsskr Nor Legeforen 3. juni 2020
Vol. 140.
doi:
10.4045/tidsskr.20.0446
Mottatt 17.5.2020, første revisjon innsendt 22.5.2020, godkjent 25.5.2020.
Får du ikke vist PDF-filen eller vil lagre filen, kan du høyreklikke på PDF-ikonet. Velg «Lagre mål/fil som..» og hent så opp PDF-filen i for eksempel Acrobat Reader.
Sammensetningen er vel ikke mer enn forventet. Som leger er vi kliniske spesialister og fagpolitikere. Kliniske spesialister forholder seg til pasienter og sine spesialistområder. Medisinske politiker finner man i Helse- og Sosialdepartementet med underordnede institusjoner som Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet (FHI). Her er det mange dyktige fagfolk med bred faglig kompetanse. I denne situasjonen oppfatter jeg at klinikere og fagkompetansen i FHI har gitt de rette råd basert på den kunnskap vi har innen infeksjonsmedisin. Politiske myndigheter har dessverre ikke fulgt alle FHIs råd. Dette har fått sosiale, økonomiske og sikkerhetspolitiske konsekvenser. Jeg får inntrykk av at de politiske myndigheter er noe mer opptatte av å markerer politisk besluttsomhet enn å treffe de rette beslutningene. Vi vil aldri som ved tidligere pandemier få frem sikre tall om antall smittede og døde som vises på nettet per idag. Sikkert er det at med en eksponensiell økning i klodens befolkning møter «kong virus» og bakterier med en eksistens på 3,5 milliarder år også utfordringer i en sameksistens med homoslekten med sine snaue 2 millioner år. For å møte denne utfordringen trengs ikke først og fremst politikere og administratorer, men dyktige fagfolk.