Vi blir tilfreds til slutt

Erlend Hem Om forfatteren

For helsebyråkrater og politikere gjelder det å holde ut. Da kan vidunderlige ting skje

Foto Einar Nilsen

«Skandalene i helsetjenesten synes uten ende,» skrev legene Jannicke Mellin-Olsen, Kjetil Karlsen og Sven Erik Gisvold i en kronikk like før jul (1). Det har vi hørt før. Det nye var at de tre la frem forslag til hva helseministeren burde gjøre. Det føltes befriende. Vi er vant til beskrivelser av helsevesenets elendige tilstand, men sjelden får vi forslag om hva som kan gjøres. Riktignok var trepunktsplanen lite utviklet, men den ble lagt merke til (2). Hvis Jonas Gahr Støre makter å snu den rådende styringsideologien, kan han bli statsmannen som berger et godt og velfungerende offentlig helsevesen i Norge, skrev de (1). «Vi venter i spenning,» kommenterte Klassekampens redaktør (2). Det tror jeg det er liten grunn til.

Etter alt å dømme kommer helsevesenet – i stort – til å utvikle seg langs de samme linjer som har vært herskende i mange år nå. En rekke faktorer bidrar til det, ikke minst behovet for å begrense veksten i helseutgiftene. Ingen helseminister vil kunne endre på det. Snarere tvert imot. De neste årene vil helsepolitikken mest sannsynlig bli strammere enn det vi har sett hittil. Prioritering av helsetjenester, både hvilke, hvor og til hvem, vil uvilkårlig presse seg mer frem. Hva vil dette innebære for oss leger? Et eksempel fra klassisk sosialpsykologi kan gi oss et svar (3, 4).

Det er velkjent at vi mennesker har stort behov for å være konsistente. Derfor vil vår atferd og våre holdninger som regel være i samsvar. Vi vil helst leve som vi lærer. Det må være en viss orden og sammenheng i oss selv og omverdenen (5). Men unntak finnes. Alle vet at røyking er usunt. Likevel er det mange som fortsetter med det. Røykerne vil derfor oppleve en inkonsistens mellom atferd og holdninger. Denne konflikten mellom handling («jeg røyker») og kunnskap («det er helseskadelig å røyke») tåler vi dårlig. Derfor vil de som røyker forsøke å rettferdiggjøre sin atferd, for eksempel ved å bagatellisere den: «Det er ikke så farlig å røyke som legene sier» (5, 6). Den amerikanske sosialpsykologen Leon Festinger (1919 – 89) beskrev dette fenomenet i slutten av 1950-årene og kalte det «kognitiv dissonans» – det er konflikt mellom det vi tenker og det vi gjør (3, 4). Festinger mente at slik dissonans skaper et psykologisk ubehag som vil motivere oss til endring for å oppnå konsistens. Her er parallellen til helsevesenet: Legene opplever mangel på samsvar mellom det de mener er riktig å gjøre og hvilke rammer de har. Mange forteller for eksempel at de gir beskjed oppover i systemet, men ikke blir hørt. Dette er en tilstand av kognitiv dissonans – det vi gjør, stemmer ikke overens med det vi mener. Slikt ubehag kan vi ikke tåle over tid.

Det finnes ulike måter å redusere den kognitive dissonansen på – én er ved å endre holdninger. Kognitiv dissonans kan altså bidra til holdningsendring (7). Og her trer mitt bilde av det nye norske helsevesen frem: Leger og andre helsearbeidere vil gradvis endre seg, slik at det vi tidligere mente var riktig utøvelse av yrket, hva som motiverte oss, hva vi oppfattet som viktigst, vil være annerledes. Vi vil tilpasse oss systemet og ikke bare akseptere tingenes tilstand, men også mene at det må være og er best slik. Teorien om kognitiv dissonans lærer oss altså at det for helsebyråkrater, administratorer og politikere gjelder å holde ut. Hvis de gjør det, kan nemlig det vidunderlige skje: De som arbeider i helsevesenet, vil tilpasse seg den den rådende styringsideologien. Vi vil mene at bunnlinjen er viktigst, at det er mange fordeler med å være produksjonsarbeidere i helsefabrikker og at effektivitet er det mest sentrale i lege-pasient-forholdet.

Et usannsynlig dystopisk skrekkscenario? Selvsagt har jeg trukket både modell og tolking langt (8, 9). Men la meg være litt personlig. Nylig gjennomgikk jeg en personlighetstest på jobben. Et firma skulle kartlegge personlighetsprofilene våre. På én av variablene skåret jeg fullt hus. Jeg var 100 % «tilpasningsdyktig». Tolkingen av et slikt uvanlig resultat, forklarte konsulenten, var at jeg med letthet kan tilpasse meg enhver arbeidsplass. Jeg kan finne meg til rette alle steder. Det var da jeg forsto hvordan det hang sammen. Jeg vil være den ideelle arbeider i Det Nye Norske Helsevesen.

1

Mellin-Olsen J, Karlsen K, Gisvold SE. Hva Støre bør gjøre. Dagbladet 10.12.2012: 48 – 9. www.dagbladet.no/2012/12/10/kultur/debatt/kronikk/helse/sykehus/24759706 (2.1.2013).

2

Braanen B. Helsepolitikk. Klassekampen 11.12.2012: 2. www.klassekampen.no/60966/article/item/null/helsepolitikk (2.1.2013).

3

Aronson E. Back to the future: retrospective review of Leon Festinger’s «A Theory of Cognitive Dissonance». Am J Psychol 1997; 110: 127 – 37. [CrossRef]

4

Draycott S, Dabbs A. Cognitive dissonance. 1: An overview of the literature and its integration into theory and practice in clinical psychology. Br J Clin Psychol 1998; 37: 341 – 53. [PubMed] [CrossRef]

5

Kognitiv dissonans (15.11.2012). I: Store norske leksikon. http://snl.no/kognitiv_dissonans (2.1.2013).

6

Kneer J, Glock S, Rieger D. Fast and not furious? Reduction of cognitive dissonance in smokers. Soc Psychol 2012; 43: 81 – 91. [CrossRef]

7

Harmon-Jones E, Amodio DM, Harmon-Jones C. Action-based model of dissonance: a review, integration, and expansion of conceptions of cognitive conflict. Adv Exp Soc Psychol 2009; 41: 119 – 65.

8

Svartdal F, red. Psykologi: en introduksjon. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2011: 206 – 7.

9

Passer M, Smith R, Holt N et al. Psychology: the science of mind and behaviour. London: McGraw-Hill, 2009: 610 – 1.

Kommentarer

(8)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Jon Magnussen

Tre spørsmål:
1) Kan redaktøren belegge sin påstand om at den rådene styringsideologien tilsier at bunnlinjen er viktigst" og at "effektivitet er det mest sentrale i lege-pasientforholdet" med referanser i form av offentlige dokumenter, debattinnlegg, taler etc? (Og jeg ber altså ikke om referanser på "viktig" og "sentralt", men "viktigST" og "MEST sentrale".)

johan nygaard

Magnussen ber i sitt første spørsmål til redaktøren om belegg for at mål- og resultatstyring, som Stortinget har opphøyet til overordnet styringsfilosofi i staten, tilsier at "bunnlinjen er viktigst" og at "effektivitet er det mest sentrale i lege-pasientforholdet".

Marte Mellingsæter

Teorien om kognitiv dissonans leder tanken mot en fin, liten modell på samvittighet, som jeg dessverre ikke kjenner opphavet til: Samvittigheten er en liten, skarp trekant midt i brystet, og mens vi er unge eller eldre,men ennå ikke har mistet idealene, gjør det oss først vondt at den snurrer, og vi blir lei oss. Men etter å ha rotert noen år blir den avslepet og rund og vi kjenner knapt at den snurrer.
Takk til redaktøren for en lederartikkel som motiverer til å holde samvittighetstrekanten skarp.

Harald Sundby

Kjære redaktør Hem
Denne lederen synes jeg er noe forvirrende.
Jeg er selvsagt svært enig i virkelighetsbeskrivelsen, den er blitt oss ganske åpenbar etterhvert. Byråkratisering og økonomifokus har gått alt for langt. Osv. Hvem er ikke enig i det?
Og såvisst skaper det et (etisk?) ubehag for oss klinikere, Kognitiv dissonans så det holder. Fin analyse det der. Men til tross for ironien mellom linjene her blir jeg usikker på om dette er en appell om å STÅ i ubehaget? Ikke gi seg, what so ever.?

Elisabeth Hegstad

Redaktørens oppskrift på hvordan vi skal redusere den kognitive dissonansen er i høyeste grad aktuell. Han beskriver tilpasningsmekanismer som faktisk fungerer, - og som våre ledere krever at vi aksepterer. Systemlojaliteten går foran pasientlojaliteten i Det Nye Norske Helsevesen. Jeg vil gjerne sitere en tidligere sjef: "Det viktigste er ikke hva som er best for pasienten men hva som er best for systemet". Systemet belønnet sjefen med ytterligere avansement. I så henseende har redaktøren rett, - de tilpasningsdyktige finner seg til rette over alt.

Christian Grimsgaard

Redaktørens intrigante leder er bygget opp rundt diskutable forutsetninger, og sammenblanding av de og vi.

Terje L. Berstad

Professor Jon Magnussen spør om belegg for påstand om "bunnlinje" ideologi. Han kan ta en titt på det kvantitative beslutningsgrunnlaget brukt i lovbehandlingen av Helseforetaksreformen i Odelstinget 2001.

Det eneste "dokumenterte" kritteriet for reformen var de høye helseutgiftene og relativt sett få pasientbehandlinger. Selv for en økonom er det svært nær definisjonen på "bunnlinje".

Steinar Solberg

Professor Jon Magnussen synes nok en gang at det er viktig å rykke ut og kritisere de som kritisere makthaverne i sykehusene. Han etterspør belegg for påstander om at økonomi er den sterkeste styringsideologi. Om jeg skal bruke Magnussens egen retorikk og sarkasme vil jeg som svar på det ganske enkelt invitere ham til et besøk i virkeligheten.

Anbefalte artikler