Tilfredshet kirkegård

Harald Sundby Om forfatteren

Erlend Hems leder i Tidsskriftet nr. 1/2013 (1) synes jeg er noe forvirrende. Jeg er selvsagt svært enig i virkelighetsbeskrivelsen, den er blitt ganske åpenbar etter hvert. Byråkratiseringen og vektleggingen av økonomien har gått altfor langt. Hvem er ikke enig i det?

Så visst skaper det et (etisk?) ubehag for oss klinikere, «kognitiv dissonans» så det holder. Men til tross for ironien mellom linjene blir jeg usikker på om dette er en appell om å stå i ubehaget – ikke gi seg whatsoever? Hem hevder at det over tid er umulig å stå i ubehaget og at vi ender opp med å tilpasse oss uansett. Er dette en programerklæring om avmakt? Fra vårt eget tidsskrift, på lederplass? Eller er det et subtilt budskap om det motsatte, som jeg ikke har fått med meg? Er det kanskje erting, for å få for eksempel meg til å trå over terskelen for første gang og stikke hodet frem, for eksempel i dette forum?

OK, da fungerer det etter hensikten. Hør her: Sammen er vi klinikere mye sterkere enn all slags administrasjonsfjas. Bortsett fra dem som søker hjelp, er det vi, hjelperne, som har legitimiteten i et hjelpesystem. Vi må stå i dette ubehaget i lang, lang tid og vise at vi tar byråkratmakta på utholdenhet. I kjærlighet til faget vårt – av og til er det tålmodigheten som varer lengst. Lenge leve ubehaget! Det er virkeligheten som må tilpasse seg. Ikke vi. No way. Her i Trondheim finnes det ett ultimat hvilested: Tilfredshet kirkegård.

Publisert som rask respons i nettutgaven 11.1. 2013

1

Hem E. Vi blir tilfreds til slutt. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 5. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler