Artikkel
Jeg har tre spørsmål til Erlend Hems leder i Tidsskriftet nr. 1/2013 (1) .
Kan redaktøren belegge sin påstand om at «den rådende styringsideologien tilsier at bunnlinjen er viktigst» og at «effektivitet er det mest sentrale i lege-pasient-forholdet» med referanser i form av offentlige dokumenter, debattinnlegg, taler etc.? (Jeg ber altså ikke om referanser på «viktig» og «sentralt», men «viktigST» og «MEST sentrale».)
Om vi antar at utsagnet «bunnlinjen er viktigst» er en omskrivning for at man skal holde seg innenfor de økonomiske rammer Stortinget legger og om vi videre er enige om at det er flere eksempler på at dette prinsippet fravikes når forholdene tilsier det (pandemivaksinen i 2009, terroranslaget i 2011), mener redaktøren at det generelt vil vært bedre om helsetjenesten ikke opererte innenfor fastlagte økonomiske rammer? Begrunn gjerne svaret.
Kan redaktøren gi noen gode eksempler på situasjoner hvor det er gunstig med et ineffektivt lege-pasient-forhold?
Publisert som rask respons i nettutgaven 8.1. 2013