Diskusjon
Dersom 30 % av fødende er bærere av gruppe B-streptokokker og skal behandles med benzylpenicillin etter et foreslått regime, vil det samlede forbruket utgjøre 2,8 % av dagens totalforbruk av virkestoffet benzylpenicillin og 0,16 % av totalforbruket av hele gruppen betalaktamaseømfintlige penicilliner. Innføringen av en ny praksis vil derfor medføre bare en marginal endring i antibiotikaforbruket i Norge.
Flere faktorer påvirker nøyaktigheten av vår beregning. Antall doser er basert på grove forutsetninger om hvor mange timer kvinner ligger i fødsel. En annen potensiell unøyaktighet er at vi ikke kjenner til hvor stor andel av dagens totalforbruk som kan tilskrives nåværende praksis med selektiv behandling av bærere med høy risiko for overføring av bakterier til barnet. Vi har derfor i realiteten beregnet andelen av et totalforbruk som allerede inneholder profylaktisk behandling av en del fødende. Av samme årsak er det ikke mulig å estimere økningen i antibiotikaforbruket som kan tilskrives profylaktisk behandling av gravide bærere av gruppe B-streptokokker. Beregningen fremstiller også en kunstig situasjon ettersom man på grunn av allergier og andre forhold aldri vil få 100 % tilslutning til det samme behandlingsregimet. Det er imidlertid lite trolig at disse faktorene vil gi store utslag på resultatet og dermed påvirke konklusjonen.
I USA hvor profylaktisk antibiotikabehandling av alle bærere under fødsel har vært praksis siden 1996 er penicillin førstevalg fordi det er et smalspektret antibiotikum og dermed mindre resistensdrivende (5). Inntil nylig var det ikke funnet gruppe B-streptokokkerisolater med bekreftet resistens mot penicillin. Gruppe B-streptokokker med økt penicillinresistens er imildertid nå påvist i Japan og Hongkong (10, 11). Det har derimot vært en observert økning i in vitro-resistens mot både klindamycin og erytromycin siden 1996 (12). En slik økning er også blitt observert i norske isolater (13). Den kliniske betydningen av dette er fremdeles uklar.
Selv om behandling av bærere har liten betydning i et økologisk perspektiv, kan behandlingen ha mer umiddelbare uheldige virkninger hos den gravide ved at det mikrobiologiske miljøet i skjeden endres under fødselen. Man kan teoretisk tenke seg at man dermed øker risikoen for at barnet eller moren får infeksjoner med andre resistente bakterier. Erfaringer fra land som har innført en slik praksis, gir ikke et entydig bilde av situasjonen. Enkeltstudier har vist økt forekomst av neonal Escherichia Coli-sepsis grunnet ampicillinresistens eller gramnegative organismer generelt, men dette har vært begrenset til premature eller nyfødte med lav fødselsvekt (14, 15). Andre har vist stabil eller synkende forekomst av neonatal sepsis som ikke skyldes gruppe B-streptokokker (16, 17). Mer kunnskap er nødvendig på dette feltet.
Andre utilsiktede konsekvenser av massebehandling med antibiotika av friske gravide er økt antall allergiske reaksjoner, inkludert livstruende anafylaktiske sjokk. I USA varierer insidens av anafylatiske episoder i forbindelse med profylakse mot gruppe B-streptokokkinfeksjon fra fire per 10 000 mottakere til fire per 100 000 mottakere (5). Dersom dette kunne overføres til norske forhold, ville et 30 % bærerskapsscenario gi rundt sju slike episoder i året. Dødsfall som følge av anafylaktiske episoder forekommer sjelden ettersom mottakerne av antibiotika intravenøst er innlagt i sykehus hvor rask intervensjon er tilgjengelig.