Forskning innen kirurgisk palliasjon
Forskning innen palliativ kirurgi møter en rekke problemer som i mye mindre grad gjelder de ikke-invasive disipliner. Ideelt sett burde mange problemstillinger bli vitenskapelig undersøkt gjennom randomiserte, kontrollerte studier. Men det ligger i sakens natur at mange palliative indikasjoner for kirurgi er knyttet til svært forskjellige pasienter og problemstillinger, og at det er særdeles vanskelig å inkludere et tilstrekkelig antall pasienter for å oppnå statistisk styrke (13). Ofte mangler likeverdige behandlingsalternativer (equipoise), og forventet behandlingseffekt er såpass åpenbar at randomisering enten vil oppfattes som praktisk umulig eller etisk betenkelig. Forskning med hensyn til invasive prosedyrer på svært vulnerable pasienter kan av mange oppleves som ekstra problematisk, og relevant forskning kan vanskelig gjennomføres (6, 14). Imidlertid er det generell enighet om at de samme etiske regler som gjelder i medisinsk forskning for øvrig, også gjelder for forskning innen palliativ medisin (15).
Ny teknologi som intervensjonsradiologi, minimalinvasive og endoskopiske prosedyrer stiller oss over for spesielle utfordringer hva gjelder å ha best mulig kunnskap for å oppnå best mulig helsegevinst til en akseptabel pris for den enkelte pasient, både med hensyn til komplikasjoner og økonomiske kostnader (16). Når randomiserte studier vanskelig lar seg gjennomføre, må vi basere oss på andre alternativer for å skape et adekvat kunnskapsgrunnlag. Gode observasjonsstudier med klart definerte kliniske problemstillinger og tilstrekkelig antall pasienter kan være et godt alternativ. Slike studier lykkes sannsynligvis best om de har forankring i tverrfaglige fagmiljøer. Vårt helsevesen har tradisjonelt en høy beredskap med hensyn til konsensus innen fagmiljøene, og er organisert slik at forholdene ligger godt til rette for skape bedre kunnskap innen palliativ kirurgi. Slike studier må legge vekt på problemstillinger som er klinisk relevant og forekommer med en viss hyppighet.
I fagmiljøer som driver med kreftbehandling er det behov for oppdatert kunnskap om palliativ medisin generelt, og palliativ kirurgi spesielt. Slik kunnskap er ikke bare nyttig for leger, men er trolig minst like relevant for andre yrkesgrupper ved de kirurgiske avdelingene. Kirurgiske avdelinger, som er de største kreftavdelinger ved våre sykehus, tar hånd om kreftpasienter i ulike sykdomsstadier, og i ulike livs- og sykdomsfaser (17). En prevalensundersøkelse i 2004 ved vårt sykehus viste at det til enhver tid lå sju pasienter på kirurgisk og ortopedisk avdeling (totalt 123 senger) med behov for kirurgisk palliativ behandling (upubliserte data). For å kunne møte de faglige og menneskelige utfordringer denne pasientgruppen representerer, burde palliativ behandling få en tydeligere plass både i kursprogrammet og i lister for «ferdigheter og prosedyrer» som skal dokumenteres innen spesialistutdanningen i kirurgiske fag. Det er også grunn til å se på pleiefaktoren og vurdere infrastruktur og tilretteleggelse generelt ved de kirurgiske sengepostene som i så stor grad ivaretar kreftpasienter – også de som er i en palliativ eller terminal fase av sykdomforløpet.