Definisjon av utbrenthet
Fortellinger om utbrenthet, spesielt blant leger, går langt tilbake i historien, og fenomenet har tradisjonelt blitt oppfattet som en iboende yrkesrisiko, beskrevet allerede i Adab al-Tabib, en arabisk lærebok i medisinsk etikk fra 800-tallet (5).
Utbrenthet, slik betegnelsen brukes i dag, ble først introdusert i 1974 av den amerikanske psykologen Herbert Freudenberger (1926–99) (6). Han definerte utbrenthet som en tilstand av mental og fysisk utmattelse forårsaket av ens profesjonelle liv. Freudenberger beskrev særlig risikoen for utbrenthet blant helsepersonell i sin egen klinikk og pekte på hvilke forebyggende tiltak personalet burde legge vekt på for å redusere risikoen.
Siden 1970-årene har den amerikanske psykologen Christina Maslach og hennes medarbeidere vært ledende innen forskning på feltet (7). For å måle utbrenthet utviklet de Maslach Burnout Inventory (MBI), og selv om andre miljøer har utviklet tilsvarende spørreskjemaer, anses MBI-skjemaet som referansestandard (8). Skjemaet definerer utbrenthet som «et syndrom av emosjonell utmattelse og emosjonell distansering som ofte forekommer blant individer som arbeider med mennesker» (9). I MBI-skalaen operasjonaliseres dette gjennom tre dimensjoner: emosjonell utmattelse, emosjonell distansering (som også kalles depersonalisering) og redusert personlig prestasjon.
Det finnes flere definisjoner av utbrenthet, og mangelen på standardisering ble i 2021 drøftet av nettverket for koordinering og harmonisering av europeiske yrkeskohorter (OMEGA-NET) (10). Ekspertgruppen, som besto av representanter fra 29 land, ble enige om en revidert definisjon av utbrenthet: «Hos en arbeidstaker er yrkesmessig utbrenthet eller yrkesmessig fysisk OG emosjonell utmattelsestilstand en utmattelse forårsaket av langvarig eksponering for arbeidsrelaterte problemer».
Uttrykket langvarig eksponering er ikke nærmere presisert, men i andre medisinske sammenhenger regner man med en varighet på mer enn tre måneder. Da gruppen valgte å basere definisjonen kun på emosjonell utmattelse, og ikke de to øvrige dimensjonene, tok de ikke utgangspunkt i en teori om hvordan utbrenthet oppstår. I stedet anla de en pragmatisk tilnærming og søkte etter en fellesnevner på tvers av de ulike definisjonene. I flere av disse forstås emosjonell distansering primært som en mestringsstrategi for å håndtere utmattelse, mens redusert personlig prestasjon betraktes som en følge av den (11).
Utmattelse er et symptom ved en rekke sykdommer og er derfor ikke spesifikt for utbrenthet (8). Både klinisk og i forskningen er det en utfordring å skille symptomer på utbrenthet fra depresjon eller depressive symptomer. I tillegg er det manglende samsvar mellom hvordan utbrenthet defineres og hvordan tilstanden måles. Både forståelsen av utviklingen fram mot utbrenthet og hvilke symptomer som skal inngå i en eventuell diagnose, er omdiskutert. Det skilles også mellom å forstå utbrenthet som et individuelt problem, der behandling kan være kognitiv atferdsterapi eller legemidler, og å forstå det i et organisatorisk perspektiv, der tiltak rettes mot arbeidsmiljøet.
Både klinisk og i forskningen er det en utfordring å skille symptomer på utbrenthet fra depresjon eller depressive symptomer
I International Classification of Primary Care (ICPC), som benyttes i allmennpraksis, er utbrenthet klassifisert som et symptom og ikke som diagnose (P29) (12). I ICD-11 klassifiseres utbrenthet som et yrkesfenomen i kapittelet «Faktorer som påvirker helsestatus eller kontakt med helsetjenester» (13) med følgende definisjon: «Utbrenthet er et syndrom som konseptualiseres som resultat av kronisk arbeidsstress som ikke pasienten har lykkes med å håndtere. Det kjennetegnes av tre dimensjoner: følelser av energitap eller utmattelse; økt mental avstand fra ens jobb, eller følelser av negativisme eller emosjonell distansering relatert til ens jobb; og redusert profesjonell effektivitet. Utbrenthet refererer spesifikt til fenomener i yrkeskonteksten og bør ikke brukes til å beskrive opplevelser i andre livssituasjoner.»
Definisjonen i ICD-11 er mer i samsvar med Maslachs forståelse enn med ekspertkonsensusen fra 2021. Den vektlegger kronisk arbeidsrelatert stress og avgrenser utbrenthet fra andre tilstander preget av utmattelse, som for eksempel kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Vi tror derfor at ICD-definisjonen over tid vil bli den mest anvendte operative definisjonen av utbrenthet, til tross for det omfattende arbeidet som ble gjort av ekspertgruppen i 2021. Samtidig reiser den spørsmål for mange som arbeider klinisk med utbrenthet. Erfaringer fra praksis tilsier at utbrenthet sjelden utelukkende kan forstås som knyttet til forhold i arbeidslivet alene. Ofte er det et samspill mellom belastninger både i og utenfor arbeid, en form for livsbelastning, som bidrar til utviklingen av kronisk stress.
Erfaringer fra praksis tilsier at utbrenthet sjelden utelukkende kan forstås som knyttet til forhold i arbeidslivet alene. Ofte er det et samspill mellom belastninger både i og utenfor arbeid
Feltet kompliseres ytterligere av at American Psychiatric Association inntar en annen tilnærming i sitt klassifiseringssystem, DSM-5 (14). Her inngår utbrenthet i kapittelet «Traume- og stressrelaterte forstyrrelser», som også omfatter tilpasningsforstyrrelser og posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Den svenske versjonen av ICD-10 har siden 2005 inkludert utbrenthet som en egen diagnose, utmattningssyndrom (15), og antallet pasienter med en utmattelsesdiagnose har økt betydelig i Sverige (16). Diagnosen er ikke avgrenset til arbeidsrelatert stress og omfatter sannsynligvis flere ulike tilstander. Kritikere har derfor hevdet at det fortsatt mangler vitenskapelig grunnlag for å betrakte den svenske diagnosen som en selvstendig tilstand og at de diagnostiske kriteriene er for brede til å være klinisk nyttige.
Mangelen på en modell for patofysiologiske prosesser i sykdomsutviklingen, kombinert med varierende diagnostiske kriterier, gjør det vanskelig å argumentere for at utbrenthet utgjør en distinkt sykdom. Det er likevel liten tvil om at utbrenthet representerer en reell og belastende tilstand. Uenigheten er i hovedsak akademisk og knytter seg til hvordan utbrenthet forstås innen den biopsykososiale sykdomsmodellen (7). For å komme videre er en felles klassifisering nødvendig, men en slik konsensus er ikke oppnådd i fagmiljøet i dag. Konsekvensen er at forekomsten av utbrenthet ikke framkommer i offisiell helsestatistikk, og kunnskapen bygger i stor grad på forskningsprosjekter med ulike inklusjonskriterier, utvalg og tidsperioder.