()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    BACKGROUND

    VEXAS syndrome (Vacuoles, E1 enzyme, X-linked, Autoinflammatory, Somatic syndrome) first described in 2020, is caused by a limited repertoire of somatic mutations in UBA1, a gene involved in the initiation of ubiquitination. Ubiquitination, adding an ubiquitin protein to a substrate protein, can have various effects on the substrate. Disruption of UBA1 function results in diverse clinical manifestations, mimicking a variety of disorders.

    CASE PRESENTATION

    A man in his sixties presented with fever, chest pain, fatigue, pulmonary infiltrates and elevated acute phase reactants. Initially he was thought to have extra-cranial giant cell arteritis. When he developed ear and nose chondritis, a revised diagnosis of relapsing polychondritis was made. Subsequently he developed macrocytic anaemia and thrombocytopenia. His condition remained resistant to medical therapy and he died eight years after disease onset. Analysis of stored DNA revealed a somatic mutation in UBA1 confirming the diagnosis of VEXAS syndrome.

    INTERPRETATION

    VEXAS syndrome is a newly identified inflammatory disorder due to an acquired mutation in haematopoietic bone marrow cells in older men. The syndrome may be misdiagnosed as treatment-refractory relapsing polychondritis, polyarteritis nodosa, Sweet syndrome or giant cell arteritis. We describe the first individual with molecularly confirmed VEXAS syndrome in Norway.

    Artikkel

    En mann i slutten av 60-årene med terapiresistent relapserende polykondritt og benmargssvikt viste seg å ha et sjeldent og nyoppdaget syndrom som tidligere ikke er beskrevet i Norge.

    En mann i slutten av 60-årene ble overført til et universitetssykehus med spørsmål om underliggende revmatologisk sykdom. Han hadde seks måneders sykehistorie med redusert allmenntilstand, brystsmerter og episoder med iridosyklitt. I tillegg klaget han over smerter i bakhodet og forbigående smerter i kjeveledd ved tygging. Han hadde ingen synsforstyrrelser eller smerter i bevegelsesapparatet.

    Tidligere utredning med biopsi av høyre og venstre arteria temporalis viste normale funn. CT collum, thorax, abdomen og bekken viste ingen lymfeknutepatologi, men en uspesifikk fortetning basalt i venstre lunge. Prokalsitoninverdien var normal, og det var ingen oppvekst i blodkultur. Behandling med doksysyklin i 14 dager hadde ikke hatt effekt. CT aorta viste tegn på veggfortykkelse i venstre arteria subclavia. Blodprøver viste forhøyede verdier av akuttfasereaktanter (tabell 1), noe som ga mistanke om vaskulitt.

    Tabell 1

    Blodprøver tatt ved første gangs innleggelse ved universitetssykehus.

    Analyse

    Målt verdi

    Referanseområde

    SR, mm/t

    > 100

    1–12

    CRP, mg/L

    153

    < 4,0

    Hb, g/dL

    9,9

    13,4–17,0

    MCV, fL

    96

    82–98

    Leukocytter, × 109/L

    6,0

    3,5–10

    Nøytrofile granulocytter, × 109/L

    6,8

    1,5–7,3

    Lymfocytter, × 109/L

    0,7

    1,1–3,3

    Trombocytter, × 109/L

    379

    145–390

    Albumin, g/L

    35

    36–45

    ALP, U/L

    245

    35–105

    GT, U/L

    224

    15–115

    CK, U/L

    56

    40–280

    LD, U/L

    193

    105–205

    Troponin T, ng/L

    16

    < 30

    Prokalsitonin, µg/L

    0,2

    < 0,5

    ACE, U/L

    18

    18–65

    Revmatoid faktor IgM, × 10³ IU/L

    38

    < 25

    Revmatoid faktor IgA, × 10³ IU/L

    2

    < 25

    Anti-CCP, U/mL

    2,4

    > 10

    IgG4, g/L

    3,01

    0,03–2,01

    IgG, g/L

    14,1

    6,1–14,9

    IgA, g/L

    5,4

    0,7–4,3

    IgM, g/L

    1,2

    0,4–2,1

    Elektrolytter og lever- og nyreprøver var alle innenfor normale grenser. Proteinelektroforese viste tegn på akuttfasereaksjon, men ingen monoklonal gammopati. Antinukleære antistoffer (ANA), antistoff mot nøytrofilt cytoplasma-antigen (ANCA) og HLA-B27 ble ikke påvist. Urinstiks viste intet utslag for blod eller protein.

    Ved IgG4-relatert sykdom kan konsentrasjonen av serum-IgG4 være forhøyet. IgG4-relatert sykdom er en immunmediert systemsykdom som fører til inflammasjon og fibrose i affiserte organer (1). Sykdommen kan affisere en rekke organer og store blodårer. Pasienten hadde ingen typiske tegn på IgG4-relatert sykdom, som hevelse i tåre- og spyttkjertler, pankreatitt eller retroperitoneal fibrose. Forhøyet serumkonsentrasjon av IgG4 kan også forekomme som tilfeldig funn ved andre inflammatoriske tilstander (2). Siden det ikke var andre tegn på IgG4-relatert sykdom enn funnet i arteria subclavia, gikk vi bort fra denne diagnosen.

    Ved kryoglobulinassosiert vaskulitt kan test for revmatoid faktor av type IgM være positiv. Kryoglobuliner er immunglobuliner som presipiterer in vitro ved temperatur under kroppstemperatur, og som løser seg opp igjen ved 37 °C. Ved kryoglobulinassosiert vaskulitt dannes det immunkomplekser som fører til vaskulitt i små til mellomstore blodårer. Pasienten hadde ingen Raynaud-fenomener eller utslett, som er vanlig ved denne typen vaskulitt.

    Videre hadde pasienten ingen påfallende smerter eller morgenstivhet i skuldre og hofter, slik som er vanlig ved polymyalgia revmatika. Konsentrasjonen av angiotensinkonverterende enzym (ACE) var normal, og det var ingen andre holdepunkter for sarkoidose.

    PET-CT-undersøkelse med ¹⁸F-fluordeoksyglukose (¹⁸F-FDG) utført ved innleggelsen viste økt opptak av ¹⁸F-fluordeoksyglukose i torakalaorta, buekaravganger og perikard (figur 1).

    Det var også økt opptak av ¹⁸F-fluordeoksyglukose i benmarg og lymfeknuter, som ble vurdert å være reaktive forandringer. I tillegg ble det funnet et infiltrat i venstre lunges underlapp og pleuravæske (figur 2).

    Tilstanden ble oppfattet som ekstrakraniell kjempecellearteritt. Diagnosen ble stilt på bakgrunn av følgende symptomer og funn: redusert allmenntilstand, smerter i brystet, hodet og kjeveledd, veggfortykkelse i venstre arteria subclavia, økt opptak av ¹⁸F-fluordeoksyglukose i store blodårer og forhøyede verdier av akuttfasereaktanter.

    Man startet immunhemmende behandling med prednisolon 1 mg/kg. Pasienten ble raskt bedre, og akuttfasereaktantnivåene falt tilfredsstillende før hjemreise (CRP 22 mg/L).

    Kjempecellearteritt er en vaskulittsykdom som affiserer store blodårer. I typiske tilfeller angripes arteria temporalis, og histologisk undersøkelse viser betennelse i blodåreveggen. Biopsier av denne pasientens temporalarterier var normale. Når temporalarteriene ikke er affisert, betegnes tilstanden ekstrakraniell kjempecellearteritt (3).

    Kjempecellearteritt affiserer personer over 50 år, og årlig insidens i Sør-Norge er beregnet til 16,8 per 100 000 i aldersgruppen ≥ 50 år (4). Lungefortetning er ikke vanlig ved denne sykdommen. Andre årsaker som malignitet og infeksjon kunne ikke forklare funnene i de store blodårene, og ble vurdert som lite sannsynlige. God respons på behandling med prednisolon støttet opp om kjempecellearteritt som diagnose.

    Fem måneder etter innleggelsen stod pasienten på behandling med prednisolon 17,5 mg/døgn i tillegg til metotreksat 15 mg/uke, det siste som steroidsparende behandling. Blodprøver viste SR 53 mm/t (referanseområde 1–12), CRP 4 mg/L (< 4), Hb 13,5 g/dL (13,4–17,0), MCV 108 fL (82–98), leukocytter 6,2 × 109/L (3,5–10 × 109), nøytrofile granulocytter 5,1 × 109/L (1,5–7,3 × 109), lymfocytter 0,7 × 109/L (1,1–3,3 × 109) og trombocytter 221 × 109/L (145–390 × 109).

    Pasienten responderte ikke tilfredsstillende på behandlingen med prednisolon og metotreksat. Det ble forsøkt behandling med interleukin 6-hemmeren tocilizumab (8 mg/kg intravenøst hver fjerde uke), deretter med interleukin 1-hemmeren anakinra (100 mg subkutant daglig) og TNF-α-hemmeren infliksimab (5 mg/kg intravenøst), men alle ble avsluttet pga. bivirkninger eller manglende effekt.

    Tjue måneder etter første innleggelse blusset sykdommen opp med hevelse og rødhet i ørebrusk og neserot som ved kondritt. Blodprøver viste SR > 100 mm/t, CRP 79 mg/L, Hb 10,0 g/L, MCV 114 fL, leukocytter 4,4 × 109/L, lymfocytter 0,7 × 109/L og trombocytter 79 × 109/L. Pasienten tilfredsstilte McAdam-kriteriene for relapserende polykondritt, og diagnosen ble derfor endret. Det ble startet behandling med TNF-α-hemmeren adalimumab (40 mg subkutant annenhver uke), men behandlingen ble avsluttet etter kort tid pga. manglende effekt og bivirkninger.

    Relapserende polykondritt er en sjelden immunmediert systemsykdom som kan affisere samtlige av kroppens organer med hyalin brusk og bindevev, f.eks. øre, nese, øye, store luftveier, ledd, hjerte, kar og hud (5). Behandling av relapserende polykondritt kan være utfordrende. De fleste pasienter vil ha behov for annen immunhemmende behandling enn glukokortikoider for å stabilisere tilstanden. Mest vanlig er bruk av metotreksat, azatioprin, syklofosfamid eller biologiske immunhemmende medikamenter som TNF-α-hemmere. Underliggende hematologisk sykdom som myelodysplasi er beskrevet å være assosiert med relapserende polykondritt (6). I en studie på 200 pasienter med relapserende polykondritt ble det rapportert at 22 (11 %) hadde myelodysplasi, hvorav flertallet var menn (18 av 22) (6).

    Til tross for pågående behandling progredierte sykdommen. Pasienten utviklet makrocytær anemi med Hb 7–8 g/dL og MCV > 105 fL, og trombocytopeni med trombocytter 20–30 × 109/L. I et benmargsutstryk ble det bemerket vakuoler i cytoplasma i erytroide og myeloide forstadier (figur 3), men gjentatte benmargsutstryk og benmargsbiopsier ble vurdert som inkonklusive med tanke på myelodysplasi eller annen benmargssykdom. Utredning med eksomsekvensering av DNA fra blod og munnslimhinne ble utført. Eksomdataene ble filtrert med genpanel rettet mot arvelig anemi eller benmargssvikt og immunsviktsykdommer (7). Genpanelanalysen inkluderte inspeksjon av mer enn 300 gener, og det ble ikke påvist genavvik. Undersøkelser med tanke på amyloidose og Whipples sykdom ga også negative resultater.

    I årene som fulgte, ble det forsøkt ulike immunhemmende medikamenter som azatioprin (200 mg/døgn), ciklosporin (400 mg/døgn), mykofenolatmofetil (1 g/døgn) og immunglobulin (2 g/kg intravenøst hver fjerde uke), men alle behandlingene ble avsluttet på grunn av manglende effekt. Under hele sykdomsforløpet ble pasienten behandlet med prednisolon, men det var som regel behov for doser på over 20 mg daglig. Anemi og trombocytopeni ble forsøkt behandlet med erytropoietin, granulocyttkolonistimulerende faktor (G-CSF) og eltrombopag, men uten effekt. De siste årene trengte han blodtransfusjoner hver 7.–10. dag.

    Åtte år etter første innleggelse ble mannen innlagt på lokalsykehus med mellomørebetennelse. Han ble behandlet med paracentese, penicillin, gentamicin og erytrocytt- og trombocyttransfusjoner, men døde under oppholdet.

    Pasienten ble ikke glemt. Behandlende leger fattet mistanke om at han kunne ha hatt et nylig beskrevet syndrom. I samråd med ektefellen ble det åtte måneder etter at han var død, utført en rask in silico-reanalyse av eksomdataene. Reanalysen viste at han hadde en variant i genet UBA1 (NM_003334.3:c.122T>C) med variantallelfrekvens (VAF) på 79,5 % i blod-DNA. Varianten kunne ikke gjenfinnes i munnslimhinne-DNA.

    Riktig diagnose kunne endelig stilles. Missensvarianten c.122T>C i UBA1-genet med aminosyreendring p.Met41Thr er tidligere rapportert som årsak til VEXAS-syndrom (8).

    Diskusjon

    Diskusjon

    VEXAS-syndrom er et nylig beskrevet syndrom (8). VEXAS er et akronym som står for vakuoler, E1-enzym, X-bundet, autoinflammatorisk og somatisk. Vanlige symptomer og funn ved VEXAS-syndrom er feber, redusert allmenntilstand, kondritt i øre og nese, utslett, lungeinfiltrater, venøs tromboembolisme, makrocytær anemi, trombocytopeni, forhøyede verdier av akuttfasereaktanter og vakuoler i benmargsceller.

    Syndromet skyldes en ervervet mutasjon med endring i en spesifikk aminosyre, p.Met41, i genet som koder for ubikvitinaktiverende enzym 1 (UBA1). Genavviket forårsaker en defekt i enzymet som initierer ubikvitinering, en intracellulær prosess med posttranslasjonell modifisering av proteiner. Dette fører til aktivering av immunapparatet og systemisk inflammasjon.

    UBA1-genet er lokalisert på X-kromosomet, og syndromet opptrer derfor oftest hos menn (8). Genfeilen er alltid ervervet (og somatisk). Beck og medarbeidere identifiserte 25 menn med somatisk genavvik i UBA1 (8). 15 av dem hadde fått diagnosen relapserende polykondritt, 8 akutt febril nøytrofil dermatose (Sweets syndrom), 3 polyarteritis nodosa og 1 kjempecellearteritt. Videre var det 6 pasienter med myelodysplastisk syndrom og 5 pasienter med myelomatose eller monoklonal gammopati med ukjent betydning.

    Hematologiske manifestasjoner er vanlig ved VEXAS-syndrom (8). I benmargsutstryk kan en se vakuoler i cytoplasma til erytroide og myeloide forstadier (figur 3). Slike vakuoler er ikke spesifikke for VEXAS-syndrom, men funn av cytoplasmatiske vakuoler i benmargsceller bør vekke mistanke om det. Tilstanden har mange likhetstrekk med de autoimmune manifestasjonene man kan se hos pasienter med myelodysplasi (9).

    Vår pasient utviklet makrocytær anemi og trombocytopeni. Ferrada og medarbeidere fant at menn med kondritt i øre eller nese ledsaget av MCV > 100 fL og trombocyttkonsentrasjon < 200 × 109/L har en sensitivitet og spesifisitet for VEXAS-syndrom på henholdsvis 100 % og 96 % (10). Revmatologisk seksjon ved Oslo universitetssykehus har et register for pasienter med systemisk bindevevssykdom, Norsk systemisk bindevevssykdom og vaskulittregister (NOSVAR). Pasienten ble allerede ved første innleggelse inkludert i registeret. Etterundersøkelse av blodprøver tatt i forbindelse med registrering viste at genfeilen var til stede ved debut av sykdommen. Det er foreløpig registrert 20 pasienter med relapserende polykondritt i NOSVAR-registeret (7 menn og 13 kvinner). Vi har gjennomgått disse og ikke funnet flere med relapserende polykondritt med MCV > 100 fL og trombocytter < 200 × 109/L, altså prøvesvar som kunne ha gitt mistanke om VEXAS-syndrom.

    Patogenesen ved VEXAS-syndrom er ikke fullstendig klarlagt. Et ervervet genavvik som medfører aktivering av immunapparatet og systemisk inflammasjon, er et interessant funn. Muligens vil en finne somatiske varianter i andre gener ved flere autoimmune sykdommer.

    VEXAS-syndrom kan være en del av forklaringen på hvorfor det er rapportert økt forekomst av hematologisk sykdom hos pasienter med relapserende polykondritt, især menn.

    VEXAS-syndrom er nylig beskrevet, og det foreligger ingen retningslinjer for behandling. De rapporterte tilfellene er blitt behandlet med glukokortikoider og andre immunhemmende medikamenter, inkludert biologiske legemidler. Syndromet er som regel terapiresistent og ender ofte med fatalt utfall. Av de 25 første pasientene som ble beskrevet med syndromet, var 10 døde (8). Bourbon og medarbeidere har rapportert 11 pasienter med VEXAS-syndrom (11). De fant en femårsoverlevelse på 63 %. Av 11 pasienter var det kun én som i lang tid (87 måneder) ikke mottok immunhemmende behandling. Det kan tyde på at syndromet kan ha et indolent forløp hos noen få. De resterende pasientene hadde fått behandling med glukokortikoider og andre medikamenter, hvorav azacitidin, ruksolitinib og tofacitinib så ut til å være mest lovende (11). Med tiden vil en få mer erfaring med behandling. Så langt ser immunhemmende behandling ikke ut til å ha tilstrekkelig effekt. Behandling med allogen stamcelletransplantasjon har nylig vist lovende resultater (12). Slik behandling kan være kurativ, men er ikke uten risiko, og det er fortsatt usikkert hvilke pasienter med VEXAS-syndrom som bør få tilbud om dette. 

    Konklusjon

    Konklusjon

    Hos middelaldrende menn med uklar inflammasjon som ledsages av kondritt, utslett og lungeinfiltrat, og særlig hvis det i tillegg foreligger MCV > 100 fL og trombocyttkonsentrasjon < 200 × 109/L, bør VEXAS-syndrom mistenkes. Diagnosen bekreftes med påvisning av mutasjon i UBA1-genet (13). Syndromet er nylig beskrevet, og vår pasient døde før syndromet var kjent. Så langt vi kjenner til, er dette det første beskrevne tilfellet av VEXAS-syndrom i Norge. Ved revmatologisk seksjon ved Oslo universitetssykehus har vi i ettertid sett seks nye tilfeller av tilstanden. Syndromet er sjeldent, men sannsynligvis underdiagnostisert pga. manglende kjennskap.

    For legene som behandlet pasienten gjennom mange år, og ikke minst for de pårørende, var det en lettelse at en endelig kunne stille riktig diagnose.

    Forfatterne takker Trine Prescott og Lars Retterstøl for gjennomlesning og verdifulle kommentarer.

    Pasientens pårørende har gitt samtykke til at artikkelen blir publisert.

    Artikkelen er fagfellevurdert.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media