Umulig å forutsi effekter
I debatten om medisinfrie tilbud har vi sett utsagn som at «vi vet» at antipsykotika virker. Hevdet effekt baserer seg da typisk på studier gjort på pasienter som ikke er underlagt tvang, over kort tid, med effektmål som ikke tar hensyn til deltagernes egne opplevelser og syn på bedring.
I psykiatrien har man brukt tilbakefallsstudier til å hevde medikamentenes langtidseffekt (2). Slike studier er imidlertid kjennetegnet av at pasientene i den angivelige kontrollgruppen tas av medikamentet de allerede står på, oftest abrupt. Dette kan skape seponeringssymptomer som feilaktig tilskrives tilbakefall av «sykdommen». I en metaanalyse på tilbakefallsstudier gjennomført av Leucht og medarbeidere for Cochrane Collaboration i 2012, der konklusjonen ble oppgitt å være at antipsykotika er viktig i forebyggingen av tilbakefall, var antipsykotika blitt abrupt seponert i hele 80 % av de 65 studiene, ifølge Robert Whitaker (2, 3).
Skader og bivirkninger er som regel heller ikke det man undersøker i slike studier. «Man har alltid vært klar over at kliniske studier ikke er laget for å oppdage bivirkninger, men effekter», skriver seksjonsleder for RELIS Sør-Øst Tone Westergren i Dagens Medisin (4).
Å forutsi hva slags effekt antipsykotika vil ha på enkeltmennesker lar seg egentlig ikke gjøre. «Number needed to treat» er oppgitt å være mellom fem og ti ved korttidsbehandling (5). Likevel tar lovverket utgangspunkt i en idé om at effekten lar seg predikere. Vi sier det slik: Det nærmeste vi kommer en pålitelig predikasjon, er hva slags effekt medikamentet tidligere har hatt på den enkelte pasient. Og da mener vi ikke «effekt» observert utenfra, løsrevet fra hvordan personen selv har erfart å stå på medikamentet. Vi snakker om hvorvidt pasienten selv opplever legemiddelbehandlingen som overveiende nyttig.
Vi mener at usikkerheten vedrørende potensiell skade, innbefattet den graverende skade tvangen i seg selv kan påføre, gjør at det å påtvinge mennesker antipsykotika verken er faglig, juridisk, menneskerettslig eller etisk forsvarlig. Vi mener at medisinering med psykofarmaka kun må skje gjennom informert samtykke der behandlingsapparatet er ærlig om potensielle skader og om hva man ikke vet om medikamentene. Retten til å takke nei til slik behandling i psykiatrien må gjelde til enhver tid. Har et menneske forhåndsreservert seg mot tvangsmedisinering, skal leger heller ikke kunne påberope seg nødrett. Helsepersonell kan implisitt ikke straffes for å følge en juridisk bindende pasienterklæring.