Fire gode vaner
Kurset bygger på den amerikanske helseorganisasjonen Kaiser Permanentes modell «Four habits» (5), og er tilpasset norske forhold under ledelse av professor Pål Gulbrandsen (6). Undervisningsopplegget er testet ut i en randomisert studie ved Akershus universitetssykehus (7). Studien viste en endring i legenes kommunikasjonsatferd i retning av mer kommunikasjon i tråd med de fire gode vanene. Bedringen ble gjenspeilt både i pasienttilfredshet og i legens opplevelse av egen mestring. Kurset baseres på at trening på enkle grunnferdigheter gjør konsultasjonen mer effektiv. De fire gode vanene er: Invester i begynnelsen, utforsk pasientperspektivet, vis empati og invester i avslutningen.
Den første vanen innebærer å bygge tillit gjennom å være høflig, til stede og henvendt til pasienten, samtidig som man skaffer seg en oversikt over det helseproblemet pasienten kommer med. Legen innleder med åpne spørsmål for å få tak i hva pasienten har på hjertet og lager sammen med pasienten en agenda som gir rammer for konsultasjonen og for hva som skal prioriteres. Her er det viktig å sjekke ut pasientens egne forventninger til konsultasjonen.
Den andre vanen dreier seg om å få tak i pasientens egne forestillinger, tanker og måter å forstå helseplagene på samt å prøve å få tak i hvordan dette griper inn i hverdagslivet. Legen må spørre konkret om pasientens egne tanker og hvordan han eller hun forstår årsaken til plagene. Etterspør gjerne også pårørendes forståelse, uavhengig av om han eller hun er til stede.
Den tredje vanen går ut på å vise empati, være følelsesmessig til stede, få tak i pasientens følelser og gjennom ord og kroppsspråk validere pasientens opplevelse. Legen må se og lytte etter pasientens følelser eller hint som gis verbalt eller uten ord. Det fordrer øyekontakt og at man er oppmerksom på egne følelsesmessige reaksjoner.
Gjennom den fjerde gode vanen søker man å gi relevant informasjon, involvere pasienten i beslutningene og sjekke ut hva som eventuelt kan hindre etterlevelse. Her må man forklare grunnen til at ulike prøver tas, mulige bivirkninger samt sjekke ut om pasienten har forstått informasjonen, noe som er spesielt krevende ved alvorlig sykdom og dårlig prognose. Denne siste vanen innebærer å anerkjenne pasientens egne ressurser. Det er tross alt pasienten som skal etterleve behandlingen, kanskje legge om sin livsstil, endre vaner, holde motivasjonen vedlike og mestre hverdagen. At legen anerkjenner både selve utfordringen og pasientens ressurser til å mestre, fremmer etterlevelse av de råd som gis.
I en omfattende oversikt over forskningslitteraturen konkluderes det med at kommunikasjonstrening må inneholde egenaktivitet med tilbakemeldinger over minst én hel dag for å gi effekt (8), mens i en oversikt over kommunikasjonstrening innen onkologi anbefales tre dager (eller mer) for å sikre atferdsendring hos deltakerne (9).