E. Hem svarer:

Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

I tillegg til de ni leserbrevskribentene har en rekke kolleger kontaktet meg etter denne lederartikkelen (1). Alle har vært enige om at fornavn + etternavn er det riktige når man treffer pasienten første gang. Jeg trodde at dette var selvsagt – inntil studentene lærte meg noe annet. Leserbrevene utdyper og utfyller poenget, og eksemplene viser at studentene på ingen måte er alene.

Selv om responsen på lederartikkelen har vært unison, er det ikke sikkert at flertallet – hvis det er et flertall – får rett. En parallell: Jeg vil tro at de fleste mennesker i Norge i 1950-årene syntes at sondringen mellom «du» og «De» var en grei og praktisk ordning. Mange av de samme argumentene som vi nå bruker for å begrunne at fullt navn er riktig, kunne benyttes den gang: Det bidro til nødvendig profesjonell distanse, at man spilte en tydelig rolle i et sosialt spill, viste fornøden respekt til den man snakket med osv. Men i dag er det knapt noen som savner De-formen.

Noe av hensikten med hilsningsritualer er at deltakerne i ritualet skal slippe å tenke over hvordan det foregår – det er ritualisert. Man skal kunne konsentrere seg om andre og viktigere ting når man møter et menneske for første gang. Når Wolfgang Wittwer skriver at han er glad dersom han slipper å håndhilse på en pasient, er jeg ikke sikker på om pasienten deler den gleden. Avvik fra ritualene kan gjøre at man blir usikker på omgangsformene.

Hilsningsritualer er ikke for de spesielt interesserte. Nylig gikk «hjertekirurgenes tidligere sjef, Mons Lie, i strupen på nåværende sjef Otto A. Smiseth og resten av ledelsen ved Oslo universitetssykehus» (2). Bakgrunnen var at en alvorlig hjertesyk pasient ble vekket opp av narkose rett før operasjonen og overflyttet fra Ullevål til Rikshospitalet, hvor han døde kort etter operasjonen. Lie innledet e-posten på følgende måte: «Kjære Otto» – Smiseth svarte med «Hei».

Anbefalte artikler