Uenighet mellom generasjoner?

Ane-Kristine Finbråten Om forfatteren
Artikkel

De beste innleggene skaper alltid diskusjon, så takk til Erlend Hem for et viktig innlegg i Tidsskriftet nr. 19/2012 (1). Det du gjør er å belyse et emne jeg trodde jeg visste hva jeg mente om under medisinstudiet, men som jeg har endret mening om etter at jeg begynte i klinikken.

Jeg ble ferdig med medisinstudiet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i juni 2012. Under studiet hadde vi blant annet undervisning i kommunikasjon og legens rolle. Jeg trodde jeg hadde skjønt det, at vi, den nye generasjonen, i møtet med unge pasienter kan være kule og på fornavn. Men da jeg begynte i praksis, forsto jeg at den profesjonelle avstanden er veldig viktig for å kunne gjøre jobben best mulig. Pasientene føles ikke som venner eller familie, og det er viktig i lege-pasient-forholdet ikke å hoppe over vanlige sosiale normer. Hvem ville introdusert seg med bare fornavn på et jobbintervju? Å være på fornavn med pasienten fra starten av er å undergrave rollen som lege. Profesjonalitet betyr ikke at man er mindre menneskelig – man skal være empatisk, ikke sympatisk.

Jeg liker å omtale mine kolleger som «overlege xxxx» eller «dr. xxx» både muntlig og skriftlig. Selv om jeg representerer det ferskeste kullet av leger utdannet i Norge, synes jeg ikke det er gammeldags å presentere seg med fullt navn. Det er både høflig og nødvendig å gjøre det hvis man skal jobbe som lege. Jeg føler det er av respekt for pasienten – vedkommende skal vite at det er som lege jeg er der for å hjelpe, ikke som privatpersonen Ane-Kristine!

Anbefalte artikler