Wolfgang Wittwer Om forfatteren

Jeg var litt forbauset da jeg leste artikkelen i Tidsskriftet nr. 19/2012 (1). Jeg kommer fra et land midt i Europa som er kjent for konvensjoner og formell stivhet. Der skiller man også mellom du og De, holder dørene åpne for kvinner, hilser med god morgen eller god dag ved møte eller på gangen – og håndhilser. Disse vanene er nok sikkert blitt mindre formelle der også. Blant annet likner dresskoden den vi har i Norge: uformell. Noen oppfatter det som kulturelt forfall, andre er helt fornøyd.

Jeg har akkurat fylt 66 år og følgelig av en annen generasjon enn du. Jeg har nå vært overlege i Norge i sju år, men har mer enn 45 års erfaring med omgangsformer fra Sverige, der det begynte med omstilling fra «Ni» til «du» i slutten av 1960-årene. Gamle damer klaget da over uhøflighet hos de unge som ikke lenger sa hos bakeren: «Vil frøken Lundquist være så snill å gi meg tre kanelboller?»

Da jeg reiste til Oslo i august 1970, var det annerledes. Da var det «De» og ikke «du». Men jeg liker bedre det nåværende språket. Det familiære «du» uttrykker nærhet og tillit, «De» stammer fra fordums tider med adel og innebærer avstand og kulde.

Vi er leger og skal «behandle» pasientene. Etter min mening bør vi ikke blande «behandle» med «håndhilse». Vi kan ikke vaske hendene så ofte som nødvendig er ved en visitt med over 20 pasienter – hendene har sannsynligvis betraktelig mer bakterier på samme overflate som et toalettsete. Dersom jeg kan slippe å håndhilse er jeg glad – til tross for at jeg er en mellomeuropeisk psykiater. De fleste pasienter forstår det dersom man ikke håndhilser.

Når det gjelder etternavn, er jeg på Hems side. Det er ugreit dersom den andre ikke vet hvem jeg er. Det er ikke bare høflighetsgrunner som tilsier bruk av etternavn, det har også rent praktiske og juridiske årsaker. Man kan ikke inngå en avtale uten at man er kjent med den andre. Selv hestehandlerne på middelalderens markeder visste hvem de kjøpte merra av. Da var de få. Men i dagens sykehus er det mye folk i hvite klær man må forholde seg til. I tillegg finnes det i Norge tusenvis som har samme navn. Da jeg kom hit, var jeg skrekkslagen over hvor mange som hadde likt for-, mellom- og etternavn. På kontinentet er det også mange som har samme navn, men heldigvis for meg finnes det ingen andre i det tysktalende utland som heter det samme som meg (av ca. 120 millioner).

Det er viktig at folk vet hvem de står overfor, og minstemål må være at de kjenner hele navnet. Anonymitet finnes ikke fra pasientens side – hvorfor vil legen da skjule seg? Vi snakker mye om åpenhet (og helhet) i Norge. Men finnes dette i det virkelige liv? Hvordan skal man i en rettssak finne ut av hvem behandleren var dersom det ikke finnes noe etternavn? Avdelingen kan ha flere leger med samme fornavn.

Etter at man er blitt kjent med hverandre, kan man enige om å bruke fornavn, etternavn, etternavn med doktorgrad eller kun «doktor» (som i USA) – eller hva som helst. Jeg for min del har opplevd en rekke forskjellige kulturer og omstillinger – og jeg lever ennå.

Publisert som rask respons i nettutgaven 29.10. 2012

1

Hem E. Privat eller profesjonell. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 2141. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler