På fornavn?

Knut Ørnes Om forfatteren

Takk for en ærlig og klok leder i Tidsskriftet nr. 19/2012 (1). Som legestudent kjenner jeg meg godt igjen i diskusjonen. Jeg vil først og fremst berømme lederskribenten for å diskutere denne problemstillingen med studentene. Hvis studentene får lov til å ta del i læringsprosessen på denne måten – altså selv avgjøre hva som er rett og galt under god, faglig forankret veiledning – har nok faglærer en bedre mulighet til å nå ut til dem. Hem tar også opp profesjonalitet i lederen. Slik synet på hva som er høflig og hva som er uhøflig varierer med tiden, er nok også profesjonalitet et begrep som endres. Jeg er selv med i en mentorgruppe arrangert av Legeforeningen der vi tar opp studieaktuelle temaer fra gang til gang. Som resultat av denne lederartikkelen kommer jeg til å foreslå profesjonalitet som neste tema. Det ville vært spennende å lese en tilsvarende leder der Hem diskuterer hva som kjennetegner profesjonalitet i lege-pasient-forholdet med studenter.

Jeg er ikke sikker på om trenden med legestudenter og fornavn nødvendigvis vil fortsette. Jeg er i slutten av studiet og midt oppi en praksisperiode, og jeg merker at jeg stadig oftere går over til å bruke fornavn og etternavn. Fremfor alt av praktiske hensyn, som at pasientene ved senere anledninger skal kunne fortelle at det faktisk var hos meg de har vært.

Det kan være at det er tryggere for studentene å holde seg til fornavnet. Slik markerer nettopp studenten overfor pasienten at de ikke er i et profesjonelt lege-pasient-forhold. Studenten unngår den tradisjonelle legerollen og på den måten også forventninger til faglig dyktighet og oppførsel. For mange studenter er nok også den klassiske «Jeg er dr…» et symbol på en mer hierarkisk legerolle som det kan være vanskelig å kjenne seg igjen i. Det er derimot ikke sikkert at dette har noe med tidsånden å gjøre, kanskje er det snarere slik at studentene har fått velge selv og aktivt velger vekk legeskoene, som ennå kan føles for store å fylle. Sånn sett kan det hende at det vi ser, er et fenomen som kjennetegner friere tøyler under studiet.

Diskusjonen minner meg om en samtale jeg hadde for noen måneder siden med en erfaren lege. Den handlet om at lege-pasient-forholdet alltid er et maktforhold, og at god legepraksis må springe ut fra at pasienten aksepterer å gi avkall på sin autonomi. Har studentene makt i møtet med pasienter? I de første pasientmøtene vil jeg heller hevde at det er pasientene som sitter med makten i «medisinstudent-pasient-forholdet». Pasienter kan gi tilbakemeldinger, de sitter med fasiten, studenter på sin side har lite å tilby. Når man i løpet av studiet modnes i legerollen, blir man kanskje også mer trygg i rollen som maktinnehaver. Kanskje har dette noe med profesjonalitet å gjøre? Kanskje henger profesjonalitet og makt sammen med bruk av etternavn?

Publisert som rask respons i nettutgaven 23.10. 2012

1

Hem E. Privat eller profesjonell. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 2141. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler