Privat eller profesjonell

Erlend Hem Om forfatteren

Vi legger mindre vekt på høflighetskonvensjoner enn før. Det påvirker også lege-pasient-forholdet

Foto Einar Nilsen

«Jeg bruker aldri etternavnet mitt,» sa hun. «Ikke i noen sammenhenger. Aldri.» Det var undervisning i 5. semester. Studentene skulle lære å kartlegge pasientens helseproblemer i en somatisk avdeling. Jeg hadde nettopp forklart at legen skal presentere seg med både fornavn og etternavn for pasienten. Studenten var ikke enig. Og hun fikk støtte fra de andre i gruppen. «Det virker stivt og formelt å bruke etternavnet. Jeg liker at legen min bruker fornavnet mitt,» sa en annen. En student som var utdannet sykepleier fra før, fortalte at sykepleiere kun bruker fornavnet. I sykepleien hadde de lært at det var tryggest slik.

Innledningen på en konsultasjon er viktig. Der kan man legge grunnlaget for et tillitsfullt samarbeid mellom lege og pasient. I vår kultur innebærer det å håndhilse på pasienten og presentere seg. At man samtidig ser pasienten i øynene og at håndtrykket ikke er verken for slapt eller hardt, hører til de uskrevne reglene som jeg formidler til studentene. Manerer og høflighet kan ikke overvurderes i legeyrket (1).

«Det spiller liten rolle om dere ikke bruker etternavnet deres i andre sammenhenger. Jeg vil at dere skal bruke det i lege-pasient-forholdet. Det hører med til det å bli lege,» sa jeg. Studentene lot seg ikke overbevise. «Det er kanskje greit å gjøre det hvis pasienten er pensjonist, men ikke overfor yngre mennesker,» mente de. Jeg fant ut at jeg fikk bruke meg selv som eksempel. «Jeg er ikke pensjonist ennå. Hvis jeg som pasient gikk til en lege jeg ikke hadde truffet før, og vedkommende kalte meg ved fornavn, ville jeg reagere negativt på det,» sa jeg. Studentene så forbløffet på hverandre. Hva slags fossil var dette?

Det er ikke gjort så mye forskning på de innledende øyeblikkene av konsultasjonen (2 – 9). Ikke så rart, kan man si, det hører kanskje ikke til de mest brennende spørsmål i medisinen. Men det er viktig nok og er lett å glemme. Funnene spriker: Det er kulturelle forskjeller, ulikheter mellom sykehusmedisin og allmennmedisin, mellom pasienter man kjenner og en førstegangskonsultasjon, det er smak og behag og endringer over tid. For eksempel er den tradisjonelle De-formen helt forsvunnet, vi er alle dus (10) – men hva ellers? Det viktigste er at legen fremstår som profesjonell. Lege-pasient-forholdet er et profesjonelt forhold.

«Det finnes selvsagt tilfeller da bruk av fornavn er riktig, for eksempel når dere snakker med barn og unge,» sa jeg. Som lege må man finne frem til sin måte å gjøre dette på, og mine råd er kun tommelfingerregler: «Hvis dere venner dere til å bruke begge navnene, vil det ikke gå galt. Ingen vil reagere negativt på det. Men hvis dere bruker bare fornavn, kan noen komme til å føle seg støtt. Det er helt unødvendig. Tenk om dere fikk meg på kontoret,» sa jeg.

Vi ble enige om å gjøre et forsøk. Studenten som skulle snakke med pasienten, skulle presentere seg etter min oppskrift, og så skulle vi se hvordan pasienten ville respondere. Hvem av oss ville få rett: studentene eller læreren – fornavn, etternavn, begge deler? Jeg hadde på forhånd gjort avtale med en pasient i 80-årsalderen som ville stille opp på undervisningen. Vi kom inn på pasientrommet, jeg introduserte gruppen og studenten som skulle snakke med ham. Studenten presenterte seg eksemplarisk med fornavn og etternavn, jeg nikket fornøyd. Det avgjørende øyeblikk var inne. Pasienten svarte: «Jeg heter Sigvald.»

1

Hem E. Etikettebasert medisin. Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129: 1087. [PubMed]

2

Comstock LM, Hooper EM, Goodwin JM et al. Physician behaviors that correlate with patient satisfaction. J Med Educ 1982; 57: 105 – 12. [PubMed]

3

Lavin M. What doctors should call their patients. J Med Ethics 1988; 14: 129 – 31. [PubMed] [CrossRef]

4

McKinstry B. Should general practitioners call patients by their first names? BMJ 1990; 301: 795 – 6. www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1663948/pdf/bmj00200-0029.pdf (18.9.2012).

5

Makoul G, Zick A, Green M. An evidence-based perspective on greetings in medical encounters. Arch Intern Med 2007; 167: 1172 – 6. [PubMed] [CrossRef]

6

Amer A, Fischer H. «Don’t call me ’mom’»: how parents want to be greeted by their pediatrician. Clin Pediatr (Phila) 2009; 48: 720 – 2. [PubMed] [CrossRef]

7

Wallace LS, Cassada DC, Ergen WF et al. Setting the stage: Surgery patients’ expectations for greetings during routine office visits. J Surg Res 2009; 157: 91 – 5. [PubMed] [CrossRef]

8

Moore R, Yelland M, Ng SK. Moving with the times – familiarity versus formality in Australian general practice. Aust Fam Physician 2011; 40: 1004 – 7. [PubMed]

9

Valinoti AM. Exam-room rules: what’s in a name? New York Times 14.12.2009. www.nytimes.com/2009/12/15/health/15case.html?_r=1 (18.9.2012).

Kommentarer

(9)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Tor Sørdal

Det har ikke bare med høflighet å gjøre.

To ferske personlige erfaringer:
Pasient ved et universitetssykehus. Lå i seng og ventet på lege som skulle utføre et lite inngrep. Hun kom, bøyde seg over sengen og hilste, hei jeg er Hanne. Så fikk jeg narkose.

En tid senere etter utskrivelsen så jeg et papir hvor hennes fulle navn stod. Søren tenkte jeg da jeg så det raltivt sjelde familienavnet, kanskje hun er datter til en kollega jeg samarbeidet med for mange år siden; kunne vært interessant å spørre henne hvordan det stod til med ham.

Ane-Kristine Finbråten

De beste innleggene skaper alltid diskusjon, så takk skal du ha for et viktig innlegg. Det du gjør er å belyse noe som jeg inntil jeg begynte i klinikken ikke har forstått på samme måte som under medisinstudiet.

Wolfgang Wittwer

Hei Erland,
Jeg var litt forbauset når jeg leste artikkelen. Jeg kommer fra et land midt i Europa som er kjent for konvensjoner og formell stivhet - ikke så mye som i Frankrike men der man også skiller mellom du og De, holder dørene åpne når en kvinne følger, hilser med god morgen eller god dag ved møte eller på gangen, håndhilser (ikke når man ikke liker den man møter). Sikkert har disse vanene gått ned der også. Bl.a. ligner dress-koden den vi har i Norge: uformelt. Noen oppfatter det som kulturell nedgang mens andre er helt fornøyd.

Sigmund Skei

Tusen takk for et etterlengtet innlegg!

Jeg mener at bruk av fornavn overfor pasienter og pårørende ikke gir den nødvendige faglige avstand. Dette gjelder også overfor andre samarbeidspartnere.

I møtereferat fra 1.linjetjenesten har jeg flere ganger blitt sitert med følgende: Sigmund mente at.....! I slike sammenhenger er man enten Dr NN eller overlegen fra sykehuset. Man deltar og har meninger i egenskap av profesjon (altså dr.NN) og ikke som privat person.

Knut Ørnes

Takk for en ærlig og klok leder i Tidsskriftet nr. 19/2012! Som legestudent kjenner jeg meg godt igjen i diskusjonen. Jeg vil først og fremst berømme lederskribenten for å diskutere denne problemstillingen med studentene. Hvis studentene får lov til å ta del i læringsprosessen på denne måten - altså selv avgjøre hva som er rett og galt under god, faglig forankret veiledning - har nok faglærer en bedre mulighet til å nå ut til dem.

Odd Johan Frisvold

Takk for en elegant og velformulert lederartikkel i Tidsskriftet nr. 19/2012. Jeg er helt enig i konklusjonen. Det første møte mellom mennesker kan være avgjørende for senere tillit og respekt, uavhengig av rolle. Historien om Sigvald gir for meg en overbevisende demonstrasjon av hva det betydde for pasienten at studenten presenterte seg med fullt navn. Jeg tolker pasientens reaksjon som respons på at han ble møtt som likeverdig, noe som igjen utløste hans ønske om å bli tiltalt som Sigvald heretter. Ingen kan vite hva Sigvald ville følt uten den formaliserte innledningen.

Torbjørn Pihl

Erlend Hems lederartikkel «Privat eller profesjonell» i Tidsskriftet» nr. 19/2012 bør være tankevekkende for mange. Selv har jeg alltid vært litt opptatt av omgangsformer, høflighetskonvensjoner om man vil, men nok fått en følelse av å være ansett som gammeldags og kanskje nærmest bakstreversk.

Anne Taraldsen Heldal

Takk for fin kommentar! Dette er en spennende diskusjon. På medisinstudiet blir det etter min oppfatning lagt altfor liten vekt på refleksjon omkring legens rolle i yrkeslivet.

Å bruke fullt navn når man presenterer seg for en pasient er ikke bare et ledd i en høflighetskonvensjon. Det handler også om hvilke sosiale roller vi spiller i det daglige, og hvordan vi spiller ut disse rollene.

Geir Wenberg Jacobsen

Takk til redaktør Erlend Hem som setter lyset på en lei trend som rir samfunn og helsetjeneste som en mare. Jeg har undervist medisinstudenter i (for?) mange år, og råder studentene på samme måte som Hem: bruk fornavn og etternavn.

Anbefalte artikler