Diskusjon
Veksten i trygderefusjonene kan i hovedsak knyttes til offentlige laboratorier. Veksten er et resultat av to forhold; at det rekvireres flere prøver og at gjennomsnittlig utbetaling per takst har økt. Deler av veksten kan forklares av at nye, og til dels dyrere, analyser innføres. I hvilken grad disse prøvene erstatter eller kommer i tillegg til prøver som allerede utføres regelmessig, kan ikke våre data si noe om. Vi kjenner ikke til at det er foretatt systematiske vurderinger av nytte og kostnader før nye analyser innføres.
Resultatene indikerer en større variasjon i bruken av laboratorietjenester mellom helseregionene enn hva som kan forklares ut fra variasjoner i sykelighet i befolkningsgrunnlaget (15, 16). Vi kjenner ikke til studier der man har vurdert behovet for laboratorieanalyser i en gitt befolkning. Studier som analyserer faktisk forbruksmønster og som beregner forventet behov for spesialisthelsetjenester, finner mindre regional variasjon enn det våre analyser indikerer (15, 16). Dersom det antas at behovet for laboratorietjenester er proporsjonalt med befolkningens behov for (andre) spesialisthelsetjenester, forteller våre data at dagens forbruksmønster ikke er optimalt. Hva som er det korrekte nivået for bruken av laboratorieprøver, sier ikke våre data noe om. Forholdstallene er kun en indikasjon på at variasjonen mellom regionene er større enn det forventede behovet for laboratorietjenester.
Analysen viser at det er betydelig variasjon innen alle laboratoriefagene. For medisinsk biokjemi holder denne konklusjonen kun når det private tilbudet tas med. For de offentlige laboratoriene er det mindre variasjon innen medisinsk biokjemi. En mulig forklaring kan være at dette fagfeltet er godt representert i alle regionene. En annen forklaring kan være at selv om det er ulikheter mellom regionene, så drukner disse i totalutgiftene (5).
Ramme 2
Oversikt over refusjonstakstene som inngår i analysen for private og offentlige laboratorier
Takster fra private laboratorier
Enkle kvantitative og mer tidkrevende undersøkelser: 704c – 704j
Mer krevende kvantitative undersøkelser: 705a – 705k
Tid- eller spesielt kompetansekrevende undersøkelser: 706a – 707b
Tørrkjemiske analyser: 708a – 710
Klinisk kjemi og endokrinologi: 752a – 752c
Enkle kvantitative analyser: 754
Mer krevende kvantitative analyser: 755
Kompliserte og mer ressurskrevende analyser: 756a – 756k
Mer kompliserte analyser og/eller analyser som krever meget kostbart apparatur/reagenser: 757a – 757e
Særdeles kostbare, kompliserte analyser og tidkrevende funksjonsundersøkelser: 758a – 758g
Analyser utført samtidig i en prøve med en automatisk analysemaskin: 759a – 759c
Takster fra offentlige laboratorier
Generelle takster (for molekylærbiologiske teknikker): 701a – 701h
Medisinsk genetikk: 706a – 706j
Klinisk kjemi: 707a – 707e
Klinisk farmakologi: 709a – 709c
I tidligere studier (17, 18) har man konkludert med at det er en betydelig variasjon i takstbruk for samme analyse blant offentlige laboratorier, at Rikstrygdeverket ikke vet hvilke analyser de utbetaler refusjon for (siden analysenavnet ikke oppgis av laboratoriene) og at det mangler en standard for analysenavn innen medisinsk biokjemi. Med bakgrunn i disse rapportene stiller Riksrevisjonen spørsmål ved om de samlede ressursene til laboratorietjenester utnyttes effektivt og om regionale helseforetak har for lite kunnskap om laboratorievirksomheten i egne foretak til å vurdere om det er bedre økonomi å kjøpe tjenester fra private aktører. Det fastslås at Rikstrygdeverkets kontroll med refusjoner til private laboratorier og røntgeninstitutter har betydelige svakheter (18).
Det eksisterer i dag ingen form for overordnet organ innen laboratorievirksomheten i spesialisthelsetjenesten som utarbeider felles faglige retningslinjer og løpende vurderer bruken av laboratorietjenestene. Det nærmeste man har av styring innenfor laboratorietjenestene er Norsk kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet utenfor sykehus (NOKLUS). De arbeider med laboratorievirksomheten i primærhelsetjenesten og har som mål at laboratorieanalyser blir rekvirert, utført og tolket i overensstemmelse med de definerte faglige standarder og i samsvar med pasientens behov for utredning, behandling og oppfølging. Først og fremst arbeides det med analysekvalitet, men i økende grad også rasjonell bruk av laboratorievirksomhet. Det er blant annet utarbeidet forslag til hvilke laboratorieanalyser som skal utføres på legekontorene.
Norsk kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet utenfor sykehus er i en dialog med staten og Legeforeningen om hvilke tester det skal gis refusjon for fra Rikstrygdeverket til leger i primærhelsetjenesten. På denne måten er det mulig å bruke takstsystemet til å fremme rasjonell bruk av laboratorieanalyser. Som eksempel kan nevnes at det tidligere ikke var refusjon for å utføre HbA1c (kontroll av langtidsblodsukker) i primærhelsetjenesten. Etter at det ble innført refusjon for denne analysen, utføres den nå ved mer enn halvparten av norske legekontorer (mot før ingen). Andre analyser er fjernet fra takstheftet fordi det ikke lenger anses som rasjonelt at de skal utføres i primærhelsetjenesten. Rasjonell laboratoriebruk fremmes også ved utsendelser av sykehistorier der legene vurderer prøver og prøvesvar i relasjon til en klinisk problemstilling og får tilbakemelding om sine vurderinger sammenliknet med andres.