Oppfølging i graviditet og forholdsregler ved fødsel
Det er ingen holdepunkter for at en gjennomgått graviditet forverrer den medisinske situasjonen for en hepatitt C-virusantistoffpositiv kvinne med henblikk på risiko for utvikling av leverskader. Det er heller ikke påvist konsekvenser av hepatitt C-virusinfeksjon for fosteret. Den psykiske belastningen av å være smittet med hepatitt C-virus kan imidlertid være betydelig for den enkelte gravide kvinne. Gravide som er kjente hepatitt C-virusantistoffpositive, eller som blir funnet hepatitt C-virusantistoffpositive ved svangerskapskontroll, må derfor sikres tilstrekkelig informasjon og god medisinsk og psykologisk oppfølging under og etter svangerskapet. Det har vist seg at de aller fleste barn av hepatitt C-virussmittede mødre ikke er smittet. Dette er en viktig opplysning for mødrene, som ofte har betydelig skyldfølelse i forhold til eventuelt å ha påført sitt eget barn en kronisk infeksjon.
Det er ikke vist at hepatitt C-virus-RNA-negative mødre smitter sine barn. Hepatitt C-virus-RNA-undersøkelse har derfor prognostisk betydning og bør utføres hos alle hepatitt C-virusantistoffpositive gravide.
Det foreligger ikke data som gir grunn til å foretrekke keisersnitt fremfor vaginal forløsning (8). I dag finnes det ingen posteksposisjonell behandling som kan gis til barnet etter fødselen, eller til helsepersonell. Etablerte rutiner for å unngå blodkontakt under fødselen ved hepatitt B-virus- og HIV-infeksjon bør også gjelde ved hepatitt C-virusinfeksjon hos den fødende (29).
Oppfølging av barnet
Barn født av kvinner som har fått bekreftet at de er positive for hepatitt-C-virusantistoffer, anbefales fulgt opp. Forfatterne tilrår at første legekonsultasjon skjer tidlig, og aller helst mens mor og barn fortsatt er innlagt i barselavdelingen. Den barneavdeling som barnet tilhører, bør være primæransvarlig for oppfølgingen, i samarbeid med primærlege og helsestasjon. Dette er spesielt viktig i utkantstrøk, hvor kommunelegen vil være den som oftest er i kontakt med mor og barn.
Det anbefales at det rutinemessig tas blodprøver til undersøkelse på hepatitt C-virusantistoff og hepatitt C-virus-RNA av barn født av hepatitt C-virusantistoffpositive mødre ved fødsel og ved tre, 12 og ev. 18 måneders alder. Maternelle antistoffer mot hepatitt C-virus overføres passivt til barnet og vil kunne påvises ved ELISA-testing, som ikke skiller mellom barnets egenproduserte antistoffer og antistoffer som er overført fra mor. Hepatitt C-virus-RNA-undersøkelse bidrar til å påvise smitte hos barnet, men undersøkelse ved fødsel kan være negativ hvis smitte skjer på dette tidspunktet. Det understrekes at navlesnorprøve er uegnet for å avklare smitte, da det er vanskelig å unngå kontaminering med blod fra mor (5, 7, 30). De maternelle antistoffene brytes ned i løpet av første leveår hos de fleste barn som ikke er smittet, og ved 18 måneders alder antas det at alle ikke-smittede barn er hepatitt-C-virusantistoffnegative. Noen barn viser seg å forbli hepatitt C-virusantistoffpositive, men hepatitt C-virus-RNA-negative. Dette kan bety at barnet har kvittet seg med virus, men bærertilstand må også vurderes.
Før barnet kan erklæres fritt for hepatitt C-virussmitte må det være fulgt opp inntil de maternelle antistoffer er borte, selv om hepatitt C-virus-RNA er negativ ved alle undersøkelser. Påvist hepatitt C-virus-RNA alene eller sammen med manglende bortfall av antistoffer er forenlig med at barnet er smittet med hepatitt C-virus. Det samme er tilfellet hvis det er manglende bortfall av hepatitt C-virusantistoffer alene. Dersom hepatitt C-virus-RNA og hepatitt C-virusantistoff ikke kan påvises 12 – 15 måneder etter fødselen, er barnet ikke smittet med hepatitt C-virus.
Smitteverntiltak