Risiko for uførepensjonering blant unge langtidssykmeldte

Originalartikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    Bakgrunn.

    Bakgrunn.

    I siste del av 1990-årene var det igjen økt tilgang til uførepensjon i Norge, særlig blant unge mennesker. Vi har undersøkt risiko og prediktorer for overgang fra langtidssykmelding til uførepensjon blant personer under 40 år.

    Materiale og metode.

    Materiale og metode.

    Studien inkluderte alle nye langtidssykmeldte under 40 år i Hordaland (unntatt svangerskapsrelatert fravær) i seks måneder i 1994. Denne kohorten, 618 menn og 683 kvinner, ble fulgt opp til utgangen av 1999, med innvilget uførepensjon som utfallsvariabel. Sosiodemografiske og medisinske variabler ble brukt som forklaringsvariabler i Cox’ regresjonsanalyse.

    Resultater

    Resultater

    . Femårsrisiko for overgang til uførepensjon var 7,9 % (95 % KI 5,8 – 10,0) for menn og 10,3 % (8,5 – 13,1) for kvinner. Ved psykisk lidelse ble 24 % (15) – 33) av mennene og 11 % ((6) – (16) av kvinnene uførepensjonert. Ved muskel- og skjelettilstander var overgangsratene 5 % (3) – (7) for menn og 11 % (8) – (14) for kvinner, og her hadde kvinnene høyere uføreandel ved alle undergrupper. I totalmaterialet viste Cox’ regresjonsanalyse ingen signifikant kjønnsforskjell. Følgende variabler økte risiko for uførepensjon: psykiatrisk diagnose (bare menn), lav inntekt (begge kjønn), økende alder (bare kvinner) og tidligere langtidsfravær (bare menn).

    Fortolkning.

    Fortolkning.

    Unge menn som er langtidssykmeldt med psykiatrisk diagnose og unge kvinner med muskel-skjelett-plager kan trenge spesiell oppfølging fra behandlende leger og trygdeetaten.

    Abstract

    Background.

    In the late 1990s the incidence of new disability pensioners in Norway increased, especially among young people. This study assessed the risk and possible predictors of a transition to disability among long-term sickness absentees below 40.

    Material and methods.

    The study was carried out in a county with 10 % of Norway’s population. All new long-term (i.e. more than 8 weeks) sickness absentees below 40 years over a six-month period in 1994 were included and followed up until year-end 1999. Socio-demographic and medical information were used as independent variables in Cox regression analysis with disability as the outcome variable.

    Results.

    The five-year risk of disability was 7.9 % (95 % CI 5.8 % – 10.0 %) for men and 10.3 % (95 % CI 8.5 % – 13.1 %) for women. Among young persons on long-term sickness absence with psychiatric diagnoses the rate of disability was 24 % (95 % CI 15 – 33 %) for men and 11 % (95 % CI 6 – 16 %) for women. In musculoskeletal disorders the risk of disability was 5 % (95 % CI 3 – 7 %) for men and 11 % (95 % CI 8 – 14 %) for women. Women had higher rates of disability among all subgroups of musculoskeletal disorders. Regression analysis showed no gender effect. The following variables increased the risk of disability pension: psychiatric diagnosis (only for men), low income (both genders), increasing age (only women) and previous long-term absence (only for men).

    Interpretation.

    A moderate risk of disability pension was found among young people on long-term sick leave. Special interventions targeted at men with psychiatric diagnoses and women with musculoskeletal disorders should be considered.

    Artikkel
    Innledning

    Uførepensjonen har siden 1961 vært en hjørnestein i den norske velferdsstaten (1). I perioder har imidlertid vekst i antallet uførepensjonister skapt bekymring (2, 3). Etter innstramningsårene 1991 – 93 økte antall nye uførepensjonister igjen frem til 2000. Det kom rapporter om sterk økning av antall yngre uførepensjonister (4, 5). Negative aspekter ved uførepensjonering, både for samfunnet og den enkelte, er særlig fremtredende når unge mennesker er involvert, og det virker rimelig at man prøver å forebygge dette.

    Kjennskap til prediktorer eller risikofaktorer er viktig for å utforme forebyggende tiltak. Generelle prediktorer for uførepensjon er blitt påvist i Norge og i andre nordiske land. Ulike mål på sosioøkonomisk status har høy prediksjonsverdi (6) – (8). Oppfølgingsstudier har i tillegg påvist effekt av selvopplevd helse, livskvalitet og tilstedeværelse av somatisk eller psykisk sykdom (9) – (12).

    Vi ønsket å undersøke om sosiodemografiske og medisinske faktorer knyttet til langtidssykmelding blant personer under 40 år kan brukes som prediktorer for overgang til uførepensjon. Målet var å bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for oppfølging av yngre langtidssykmeldte.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    I 1994 hadde Hordaland 422 554 innbyggere, 9,7 % av Norges befolkning. I alderen 16 – 66 år var 6,6 % uførepensjonert, mot 8,3 % for hele landet. Sykefraværsdager per sysselsatt var 86 % av landsgjennomsnittet (13).

    Utvalg

    Utvalg

    I to perioder på til sammen seks måneder (1.3.–30.4 og 1.9 – 31.12) ble alle sykmelding 2-attester i fylket gjennomgått av en av forfatterne. Dette utgjorde 3 628 personer sykmeldt i over åtte uker (14). Av disse var 42 % under 40 år. 230 (25 %) av kvinnene hadde en svangerskapsrelatert hoveddiagnose og bare én av disse fikk senere uførepensjon. Denne gruppen ble derfor holdt utenfor analysen. Utvalget bestod da av 618 menn og 683 kvinner.

    Variabler

    Variabler

    Trygdeetatens saksrapporter omfattet informasjon om kjønn, alder, bostedskommune, antall sykefraværsdager betalt av Folketrygden og bruttoinntekt i årene 1990 – 93. Tilknytning til arbeidslivet i årene før inklusjon ble målt med en variabel kalt antall år med inntekt over 3 G. G er Folketrygdens grunnbeløp, som i 1994 var 38 080 kroner.

    Sykmelding 2 inneholdt de følgende medisinske variablene:

    • Diagnose basert på The International Classification of Primary Care (ICPC), som er brukt av Trygdeetaten siden 1990 (15). Plager fra muskel- og skjelettsystemet (L i ICPC) var den dominerende fraværsårsaken for begge kjønn, fordelt på 44 ulike ICPC-koder. Disse ble kategorisert som ryggplager, nakke- og skulderplager, brudd og andre skader samt andre muskel-skjelett-plager. De psykiatriske hoveddiagnosene (P i ICPC) ble inndelt i depresjoner, angst, psykoser, stoff-/alkoholproblemer og andre psykiske problemer.

    • Prognose vurdert av behandlende lege, delt inn i tre grupper: a) bare behov for medisinsk behandling, b) uklar tilstand, c) trenger tiltak utover medisinsk behandling.

    Oppfølging og utfall

    Oppfølging og utfall

    Utvalget ble fulgt opp fra åtte ukers sykefravær i 1994 frem til 31. januar 1999. 30 personer døde eller emigrerte i oppfølgingstiden uten å få uførepensjon. Dato for innvilget uførepensjon var tilgjengelig i Rikstrygdeverkets uføreregister, som anses som komplett.

    Statistisk analyse

    Statistisk analyse

    Sosiodemografiske og medisinske faktorer ble brukt som forklaringsvariabler i overlevelsesanalyse, med innvilget uførepensjon som utfallsvariabel. Kaplan-Meiers kurver (stratifisering) og Cox’ regresjonsanalyse ble brukt for å identifisere prediktorer for uførepensjon (16). Variablene ble kategorisert og representert med indikatorvariabler. For hver variabel ble relativ uførerisiko estimert med 95 % konfidensintervall (KI) og med signifikanstesting for trend eller homogenitet. Analysene ble foretatt ved hjelp av SPSS 11.0.

    Resultater

    Resultater

    51 menn og 74 kvinner fikk uførepensjon i oppfølgingstiden. Kaplan-Meiers estimat for uførepensjon innen fem år var 9,2 % for alle, 7,9 % for menn og 10,3 % for kvinner.

    Gjennomsnittsalder ved inklusjon var 30,8 år for menn og 31,1 år for kvinner (tab 1). Det var betydelige kjønnsforskjeller i inntekt og år med heltids sysselsetting. Høy inntekt i 1993 reduserte risiko for uførepensjonering, mest tydelig for menn. Det var ikke forskjell i uføreandel mellom by og land.

    Tabell 1

    Oversikt over studiepopulasjonen, 1 301 langtidssykmeldte under 40 år, og andel (%) som gikk over til uførepensjon i oppfølgingstiden, etter sosioøkonomiske og medisinske variabler

    Menn N = 618

    Kvinner N = 683

    N

     %

    Uførepensjonerte %

    95 % KI

    N

     %

    Uførepensjonerte %

    95 % KI

    Sosioøkonomiske variabler

    Aldersgrupper

    16 – 24

     91

     15

     7

     1 – 12

     88

     13

     6

     1 – 11

    25 – 29

    164

     27

     7

     3 – 11

    179

     26

     6

    2 – 9

    30 – 34

    174

     28

     6

     3 – 10

    196

     29

    13

     8 – 17

    35 – 39

    189

     31

    12

     8 – 17

    220

     32

    16

    11 – 20

    Totalt

    618

    100

    8,3

     6 – 11

    683

    100

    10,8

     8 – 13

    Inntekt 1993

    < 100 000

     96

     16

     9

     4 – 15

    196

     29

    14

     9 – 19

    100 000 – 149 999

     76

     12

    16

     8 – 24

    199

     29

    11

     7 – 15

    150 000 – 199 999

    177

     29

    10

     5 – 14

    191

     28

     8

     4 – 12

    200 000 – 249 999

    144

     23

     5

    1 – 8

     65

     10

     8

     1 – 14

    250 000+

    115

     19

     5

    1 – 9

     24

      4

    13

     0 – 26

    År med brutto inntekt > 3 G 1990 – 93

    Ingen

     48

      8

     6

     0 – 13

    128

     19

    13

     7 – 18

    1

     52

      8

    12

     3 – 20

     85

     12

     7

     2 – 13

    2

     70

     11

    11

     4 – 19

    112

     16

    12

     1 – 18

    3

     72

     12

     8

     2 – 15

    105

     15

    11

     5 – 16

    4

    376

     61

     7

     5 – 10

    253

     37

    11

     7 – 15

    Medisinske variabler

    Diagnoser

    Muskel-skjelett-lidelser

    401

     65

     5

    3 – 7

    418

     61

    11

     8 – 14

    Psykiske lidelser

     84

     14

    24

    15 – 33

    139

     20

    11

     6 – 16

    Alle andre diagnoser

    133

     22

     9

     4 – 14

    126

     18

    12

     6 – 17

    Prognose i sykmelding 2

    A (trenger bare medisinsk behandling)

    381

     62

     5

    3 – 7

    475

     70

     8

     5 – 10

    B (uklar ved åtte uker )

    106

     17

    20

    12 – 27

     92

     13

    23

    14 – 31

    C (trenger andre tiltak)

     25

      4

    20

     4 – 36

     34

      5

    21

     7 – 34

    Ikke angitt

    106

     17

     7

     2 – 11

     82

     12

    12

     5 – 19

    Sykefraværsdager 1990 – 93¹

    Ingen

    247

     40

     6

    3 – 9

    274

     40

    10

     6 – 13

    1 – 20

    102

     17

     7

     2 – 12

    105

     15

     9

     3 – 14

    21 – 50

     85

     14

     6

     1 – 11

     93

     14

    11

     4 – 17

    51 – 100

     75

     12

     7

     1 – 12

     93

     14

    12

     5 – 18

    101 – 250

     87

     14

    17

     9 – 25

    102

     15

    15

     8 – 22

    250 og over

     22

      4

    18

     2 – 34

     16

      2

    13

     0 – 29

    Sykmelding 2 utfylt av

    Allmennlege

    383

     62

     6

    4 – 8

    541

     79

    10

     7 – 13

    Bedriftslege

     32

      5

     6

     0 – 15

     16

      2

     0

    0

    Privatpraktiserende spesialist

     14

      2

    14

     0 – 33

     32

      5

    13

     1 – 24

    Sykehuslege

    164

     27

    14

     9 – 19

     82

     12

    20

    11 – 28

    Annen eller ukjent

     25

      4

     4

     0 – 12

     12

      2

     0

    0

    [i]

    [i] 1  Dager betalt av folketrygden, fravær >14 dager

    I muskel-skjelett-gruppen fikk 11 % av kvinnene og 5 % av mennene uførepensjon (tab 1). Psykiatriske diagnoser var hyppigere hos kvinnene enn hos mennene, men andelen som fikk uførepensjon i denne diagnosegruppen var høyere for menn (24 %) enn for kvinner (11 %).

    Ved ryggplager hadde kvinnene klart høyest uførerisko (tab 2, fig 1). «Brudd og andre skader» var en stor undergruppe blant menn, med god prognose. Depresjon var den dominerende psykiatriske undergruppen, særlig blant kvinner, med relativt lav overgang til uførepensjon. Blant menn var det en større andel sykmeldte med psykoser og alkohol-/stoffproblemer. Her var uføreandelen høy.

    Tabell 2

    Langtidssykmeldte under 40 år. Fordeling på undergrupper innenfor muskel-skjelett-lidelser (N = 809) og psykiatriske diagnoser (N = 223), med andel uførepensjonerte i oppfølgingstiden

    Menn

    Kvinner

    Undergrupper

    ICPC-koder

    N

    Uførepensjonerte %

    95 % KI

    N

    Uførepensjonerte %

    95 % KI

    Muskel-skjelett-lidelser

    Rygglidelser

    L02,L03,L84,L85,L86

    137

     3

    0 – 6

    153

    11

    6 – 16

    Nakke- og skulderlidelser

    L01,L83,L08,L92

     66

     5

     0 – 10

     94

     7

    2 – 13

    Brudd og andre skader

    L72,L73,L74,L75,L76,L77,L78,L79,L80,L81,L96

    116

     5

    1 – 9

     33

     9

    0 – 19

    Andre muskel-skjelett-lidelser

    L04,L09,L10,L11,L12,L13,L14,L15,L16,L17,L18,L19,L20

     82

     7

     2 – 13

    138

    11

    4 – 19

    L29,L70,L71,L82,L88,L89,L90,L91,L93,L94,L95,L97,L99

    Psykiske lidelser

    Depresjon

    P03,P76

     36

     8

     0 – 17

     95

     5

    1 – 10

    Angst

    P01,P74

     14

    29

     5 – 52

     22

    14

    0 – 28

    Psykose

    P72,P71,P73,P98

     15

    60

    35 – 85

      6

    33

    0 – 71

    Alkohol-/stoffproblemer

    P15,P16,P18,P19

      8

    25

     0 – 55

      3

    67

    13 – 100

    Andre psykiske problemer

    P02,P06,P20,P28,P29,P71,P75,P78,P79,P80,P85,P99

     11

    18

     0 – 41

     13

    23

    0 – 46

    Få pasienter var plassert i prognosegruppe c, mens 10 % av mennene og 12 % av kvinnene var i gruppe b (uklar tilstand). Disse hadde samme uføreandel som c.

    En større andel menn enn kvinner var behandlet på sykehusnivå ved åtte ukers sykmelding (skader og alvorlig psykiatri). For 62 % av mennene og 79 % av kvinnene ble sykmelding 2 skrevet av allmennlege. Kvinner behandlet på sykehusnivå hadde høyest risiko for uførepensjon og menn behandlet av primærlege lavest.

    Cox’ regresjonsanalyse

    Cox’ regresjonsanalyse

    Analysen av hele utvalget ble utført i tre modeller (tab 3): Modell 1 inkluderte kjønn og alder og viste en klar alderseffekt (p for trend = 0,001) men ingen kjønnseffekt (p = 0,14). Modell 2 inkluderte også de sosioøkonomiske variablene inntekt i 1993 og antall år med inntekt > 3 G. Høyere inntekt gav signifikant redusert risiko for overgang til uførepensjon (p for trend < 0,001). For gruppen med inntekt under 100 000 kroner var risiko for uførepensjon 3,2 ganger høyere (95 % KI 1,4 – 7,3) enn referansegruppen (inntekt > 250 000). Inntektsgruppen 100 000 – 149 999 kroner hadde en uførerisiko på 2,5 (95 % KI 1,1 – 5,3). I modell 3 ble også de medisinske variablene diagnose og tidligere sykefravær inkludert, med ubetydelig endring av alders- og kjønnseffekt. Det var en klar effekt av diagnose (p for homogenitet = 0,007). Relativ uførerisiko ved psykisk lidelse var 1,9 (95 % KI 1,3 – 2,9) og for andre diagnoser 1,6 (95 % KI 1,0 – 2,5) med muskel-skjelett-gruppen som referanse. Det var også en signifikant effekt av tidligere sykefravær (p for trend = 0,005), selv om bare gruppen med 101 – 250 fraværsdager hadde signifikant høyere risiko enn referansegruppen uten fraværsdager. Inntektseffekten ble forsterket i denne modellen.

    Tabell 3

    Resultat av Cox’ regresjonsanalyse for hele utvalget (n = 1 301) i tre modeller. Relativ risiko (RR) med 95 % konfidensintervall for å bli uførepensjonert for hver kategori

    Modell 1

    Modell 2

    Modell 3

     

     

    P-verdi

    RR

    95 % KI for RR

     

    P-verdi

    RR

    95 % KI for RR

     

    P-verdi

    RR

    95 % KI for RR

    Kjønn

    P

    0,14

    0,75

    0,77

    Kvinner versus menn

    1,3

    (0,9 – 1,9)

    1,1

    (0,7 – 1,5)

    0,9

    (0,6 – 1,4)

    Alder

    P for trend

    < 0,001

    < 0,001

    < 0,001

    16 – 24

    Ref

    Ref

    Ref

    25 – 29

    1,0

    (0,5 – 2,0)

    1,2

    (0,6 – 2,6)

    1,1

    (0,5 – 2,4)

    30 – 34

    1,6

    (0,8 – 3,1)

    2,3

    (1,1 – 4,6)

    2,0

    (1,0 – 4,2)

    35 – 39

    2,4

    (1,2 – 4,5)

    3,2

    (1,6 – 6,5)

    2,8

    (1,4 – 5,7)

    Inntekt, brutto 1993

    P for trend

    < 0,001

    < 0,001

    Under 100 000

    3,2

    (1,4 – 7,3)

    4,4

     (1,7 – 11,5)

    100 000 – 149 999

    2,5

    (1,1 – 5,3)

    2,7

    (1,2 – 6,2)

    150 000 – 199 999

    1,6

    (0,7 – 3,3)

    1,5

    (0,7 – 3,2)

    200 000 – 249 999

    0,9

    (0,4 – 2,2)

    0,8

    (0,4 – 2,0)

    250 000 +

    Ref

    Ref

    År med inntekt > 3 G 1990 – 93

    P for trend

    0,431

    0,081

    0

    1,1

    (0,3 – 4,8)

    0,5

    (0,2 – 1,1)

    1

    0,6

    (0,2 – 1,7)

    0,6

    (0,3 – 1,4)

    2

    0,8

    (0,3 – 1,7)

    0,9

    (0,5 – 1,7)

    3

    0,9

    (0,5 – 1,6)

    0,9

    (0,5 – 1,6)

    4 år

    Ref

    Ref

    Sykefraværsdager 1990 – 93¹

    P for trend

    0,005

    Ingen

    Ref

    1 – 20

    0,9

    (0,5 – 1,7)

    21 – 50

    1,1

    (0,6 – 2,0)

    51 – 100

    1,2

    (0,7 – 2,2)

    101 – 250

    1,9

    (1,2 – 3,1)

    > 250

    2,1

    (0,9 – 5,5)

    Diagnosegrupper

    P for homogenitet

    0,007

    Muskel-skjelett-lidelse

    Ref

    Psykisk lidelse

    1,8

    (1,2 – 2,8)

    Alle andre diagnoser

    1,7

    (1,1 – 2,6)

    [i]

    [i] 1  Betalt av folketrygden, fravær > 14 dager

    For å undersøke kjønnsforskjellene nærmere ble det gjort en analyse for menn og kvinner separat, basert på modell 3, men uten variabelen år med 3 G, siden denne hadde liten effekt. Analysen (tab 4) viste en klar alderseffekt hos kvinner (p < 0,001), mens det ikke var alderseffekt blant menn (p = 0,10). Variabelen tidligere fravær økte risiko for uførhet bare blant menn (p = 0,016). Det samme gjaldt effekten av diagnose: Menn sykmeldt med psykiatrisk diagnose hadde en relativ risiko på 4,8 (95 % KI 2,5 – 9,1) sammenliknet med menn sykmeldt for plager fra muskel-skjelett-systemet. Blant kvinner var det lik risiko for de diagnostiske hovedgruppene.

    Tabell 4

    Resultat av Cox’ regresjonsanalyse separat for hvert kjønn. Relativ risiko (RR) med 95 % konfidensintervall for uførepensjon i oppfølgingstiden angitt for hver kategori

    Kvinner N = 683

    Menn N = 618

     

     

    P-verdi

    RR

    95 % KI for RR

     

    P-verdi

    RR

    95 % KI for RR

    Alder

    P for trend

    < 0,001

    0,10

    16 – 24

    Ref

    Ref

    25 – 29

    1,2

    (0,4 – 3,5)

    1,1

    (0,4 – 3,1)

    30 – 34

    2,9

    (1,1 – 7,6)

    1,0

    (0,3 – 3,1)

    35 – 39

    3,6

    (1,4 – 9,4)

    2,0

    (0,7 – 5,5)

    Tidligere sykefravær

    P for trend

    0,16

    0,016

    Ingen

    0,8

    (0,2 – 3,2)

    0,4

    (0,1 – 1,2)

    1 – 20

    0,7

    (0,1 – 3,1)

    0,4

    (0,1 – 1,4)

    21 – 50

    0,8

    (0,2 – 3,5)

    0,4

    (0,1 – 1,5)

    51 – 100

    0,9

    (0,2 – 4,2)

    0,5

    (0,1 – 1,7)

    101 – 250

    1,2

    (0,3 – 5,2)

    0,9

    (0,3 – 2,9)

    > 250 dager

    Ref

    Ref

    Inntektsgruppe 1993

    P for trend

    0,013

    0,009

    Under 100 000

    1,6

    (0,5 – 5,2)

    2,4

    (0,8 – 7,4)

    100 000 – 149 999

    1,1

    (0,3 – 3,6)

    3,5

    (1,3 – 9,5)

    150 000 – 199 999

    0,7

    (0,2 – 2,4)

    1,7

    (0,6 – 4,4)

    200 000 – 249 999

    0,6

    (0,1 – 2,4)

    1,0

    (0,3 – 2,9)

    250 000 +

    Ref

    Ref

    Diagnosegruppe

    P for homogenitet

    0,30

    < 0,001

    Alle andre diagnoser

    Ref

    Ref

    Muskel-skjelett-lidelser

    0,7

    (0,4 – 1,2)

    0,5

    (0,3 – 1,1)

    Mental

    0,6

    (0,3 – 1,2)

    2,4

    (1,2 – 5,2)

    Diskusjon

    Diskusjon

    Så langt vi kjenner til, er dette første gang (også internasjonalt) at risiko og prediktorer for permanent uførhet er studert blant yngre langtidssykmeldte, av begge kjønn og med alle diagnosegrupper. Femårs risiko for overgang til uførepensjon var 9 %, litt høyere for kvinner enn for menn. Betydningen av noen sosiodemografiske faktorer ble bekreftet, og vi fant at medisinske aspekter ved langtidsfraværet også hadde effekt: Legenes prognose hadde betydelig prediksjonsverdi, mens tidligere sykefravær hadde mindre betydning enn forventet, særlig hos kvinner. De viktigste funnene var imidlertid knyttet til diagnosen på sykmelding 2.

    Psykisk lidelse

    Psykisk lidelse

    Psykiske lidelser er en økende årsak til sykefravær og uførhet (17, 18). Det er vist tidligere at kvinner er sykmeldt oftere for psykiske plager, men at menn som er sykmeldt for dette, har lengre sykefravær og dermed økt risiko for å falle ut av arbeidslivet (17) – (19). I denne studien var 14 % av mennene sykmeldt med en slik diagnose sammenliknet med 20 % for kvinnene. Dette kan skyldes at psykiske lidelser er mer utbredt blant kvinner, og at kvinner har lettere for å søke hjelp. Imidlertid var det stor forskjell i uførerisiko. Menn med en psykiatrisk diagnose hadde en dårligere prognose for fremtidig tilbakeføring til arbeidslivet, både sammenliknet med kvinner med psykiske plager og med menn langtidssykmeldt med andre diagnoser. Høy uføretilbøyelighet hos unge menn med psykiatrisk diagnose forklarte at total uføreandel var nesten lik mellom menn og kvinner, selv om kvinnene hadde høyere uføreandel ved alle andre diagnoser. En betydelig del av uførepensjoneringen av menn med psykiske lidelser skjedde allerede før 30 års alder. Depresjoner utgjorde 68 % av de psykiatrirelaterte sykefraværene hos kvinner og 43 % blant menn. Alvorlige sinnslidelser og alkohol-/stoffproblemer var vanligere sykmeldingsårsak hos menn.

    Muskel-skjelett-lidelser

    Muskel-skjelett-lidelser

    I en svensk studie ble unge langtidssykmeldte med muskel-skjelett-lidelser fulgt opp i 11 år med tanke på overgang til uførepensjon (20). 27 % av kvinnene og 14 % av mennene ble uførepensjonert. Også i vår studie var uførerisikoen dobbelt så høy blant unge kvinner i forhold til menn med slike diagnoser. Dette gjaldt hele muskel- og skjelettområdet, med rygglidelser som den største undergruppen. Her fikk 3 % (95 % KI 0 – 6) av mennene uførepensjon i oppfølgingstiden, mens andelen for kvinner var 11 % (95 % KI 6 – 16), altså en statistisk signifikant forskjell. Ulik fordeling på undergruppene brudd og andre skader (lav uførerisiko) og andre muskel-skjelett-lidelser (høy risiko), bidrog også.

    Det har de siste 10 – 20 år vært satset mye på rehabiliteringstiltak overfor langtidssykmeldte med muskel-skjelett-lidelser, særlig ryggpasienter (21). Funnene fra denne undersøkelsen bekrefter at man er kommet kortest med å finne metoder for å få de kvinnelige pasientene med muskel-skjelett-plager tilbake til jobb.

    Studiens sterke og svake sider

    Studiens sterke og svake sider

    Studien var populasjonsbasert og vi antar at registreringen av langtidssykmeldte var komplett i inklusjonsperioden. Fem års oppfølging er en hensiktsmessig lengde: Regelverket krever at yngre personer skal gjennomgå en omfattende prosess med forsøk på medisinsk behandling og yrkesrettet attføring før uførepensjon blir aktuelt. Med lengre oppfølging kan kausale sammenhenger svekkes, fordi både medisinske og sosiale forhold endres over tid.

    Studien har viktige begrensninger. Noen variabler med kjent effekt på uførerisiko manglet: Familieinntekt, utdanningsnivå, antall barn og opplysninger om yrke og arbeidsforhold. Utdanningsnivå har vært en viktig prediktor i tidligere studier, og inntektsvariabelen kunne slått annerledes ut hvis vi hadde kjent til ukentlig arbeidstid (22). Regresjonsanalysen viste at høyere inntekt reduserte risiko for fremtidig uførepensjon betydelig også hos personer under 40 år, men dette var signifikant bare for menn. Effekten av sosioøkonomisk status er imidlertid bekreftet i nær sagt alle tidligere studier om årsaker til uførepensjon (6) – (8, 23, 24). Studien omfattet ca. 10 % av de langtidssykmeldte i Norge, men generaliseringsverdien hadde vært større hvis studien hadde omfattet flere fylker.

    Kjønnsroller og trygdeforbruk

    Kjønnsroller og trygdeforbruk

    Det var store kjønnsforskjeller i fordeling på sosiodemografiske variabler som inntekt og erfaring på arbeidsmarkedet. Dette avspeiler at unge kvinner og menn også i siste halvdel av 1990-årene hadde ulike posisjoner i arbeidsmarkedet, med lavere yrkesdeltakelse, mye deltidsarbeid og lavere inntekt blant kvinner. Dette mønsteret har i flere studier vist samvariasjon med økt risiko for sykefravær og uførepensjonering blant kvinner (22).

    Oppfølging av unge langtidssykmeldte

    Oppfølging av unge langtidssykmeldte

    Generelt er alder den desidert viktigste prediktoren for uførepensjonering, både blant sykmeldte (14) og i totalbefolkningen (9). I aldersgruppene over 40 år har vi i Hordaland funnet fem års overgangsrater fra langtidssykmelding til uførepensjon av en annen størrelsesorden: 22 % for 40 – 49 år, 42 % for 50 – 59 år og 60 % blant langtidssykmeldte i gruppen 60 – 62 år (14).

    I 1999 var bare 6 % av nye uførepensjonister i Norge under 40 år (25). Intervensjoner overfor unge langtidssykmeldte vil derfor ikke ha stor virkning på den totale insidensen av nye uføre. Men fordi yngre uføre forblir pensjonert i lang tid, vil de bidra betydelig til prevalens og kostnader knyttet til uføreordningen.

    Personer under 40 år utgjør imidlertid en betydelig andel av de langtidssykmeldte (42 % i Hordaland i 1994). Denne gruppen er derfor sentral når sykefraværsarbeidet nå skal revitaliseres (3).

    Unge uføre – andre inngangskanaler

    Unge uføre – andre inngangskanaler

    Mange unge blir uførepensjonert uten å ha fungert i lønnet arbeid, eller de faller ut av arbeidslivet før 26 års alder. Unge uføre mottar et tillegg i pensjonen som kompensasjon for manglende pensjonspoeng. Ved utgangen av 1999 gjaldt dette 48 % av kvinnelige uførepensjonister mellom 16 – 44 og 54 % av mennene (25). For å forebygge videre økning av antallet uførepensjonister under 40 år, er hjelpetiltak blant yngre personer utenfor arbeidsmarkedet (f.eks. sosialklienter) like viktig som oppfølging av unge langtidssykmeldte.

    Stort behov for videre forskning

    Stort behov for videre forskning

    For å få bedre forståelse av uføreprosessen trengs studier med landsomfattende data, hvor man kan studere utviklingen i ulike landsdeler. Få studier har undersøkt forhold på arbeidsplassene som prediktorer for varig arbeidsuførhet. Med større datasett kan også detaljerte studier av langtidssykmeldte fra ulike diagnosegrupper bli mulig. I tillegg til epidemiologiske studier er det behov for kvalitative undersøkelser for å forstå hvorfor mange langtidssykmeldte finner det vanskelig å gå tilbake til arbeidslivet.

    Utredningsavdelingen i Rikstrygdeverket ved Ola Thune har gitt god hjelp med innhenting av oppfølgingsdata.

    Oppgitte interessekonflikter: Ingen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media