Risiko for uførepensjonering blant unge langtidssykmeldte

Sturla Gjesdal, Kjell Haug, Peder R. Ringdal, Stein Emil Vollset, John Gunnar Mæland Om forfatterne

Uførepensjonen har siden 1961 vært en hjørnestein i den norske velferdsstaten (1). I perioder har imidlertid vekst i antallet uførepensjonister skapt bekymring (2, 3). Etter innstramningsårene 1991 – 93 økte antall nye uførepensjonister igjen frem til 2000. Det kom rapporter om sterk økning av antall yngre uførepensjonister (4, 5). Negative aspekter ved uførepensjonering, både for samfunnet og den enkelte, er særlig fremtredende når unge mennesker er involvert, og det virker rimelig at man prøver å forebygge dette.

Kjennskap til prediktorer eller risikofaktorer er viktig for å utforme forebyggende tiltak. Generelle prediktorer for uførepensjon er blitt påvist i Norge og i andre nordiske land. Ulike mål på sosioøkonomisk status har høy prediksjonsverdi (6 – 8). Oppfølgingsstudier har i tillegg påvist effekt av selvopplevd helse, livskvalitet og tilstedeværelse av somatisk eller psykisk sykdom (9 – 12).

Vi ønsket å undersøke om sosiodemografiske og medisinske faktorer knyttet til langtidssykmelding blant personer under 40 år kan brukes som prediktorer for overgang til uførepensjon. Målet var å bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for oppfølging av yngre langtidssykmeldte.

Materiale og metode

I 1994 hadde Hordaland 422 554 innbyggere, 9,7 % av Norges befolkning. I alderen 16 – 66 år var 6,6 % uførepensjonert, mot 8,3 % for hele landet. Sykefraværsdager per sysselsatt var 86 % av landsgjennomsnittet (13).

Utvalg

I to perioder på til sammen seks måneder (1.3.–30.4 og 1.9 – 31.12) ble alle sykmelding 2-attester i fylket gjennomgått av en av forfatterne. Dette utgjorde 3 628 personer sykmeldt i over åtte uker (14). Av disse var 42 % under 40 år. 230 (25 %) av kvinnene hadde en svangerskapsrelatert hoveddiagnose og bare én av disse fikk senere uførepensjon. Denne gruppen ble derfor holdt utenfor analysen. Utvalget bestod da av 618 menn og 683 kvinner.

Variabler

Trygdeetatens saksrapporter omfattet informasjon om kjønn, alder, bostedskommune, antall sykefraværsdager betalt av Folketrygden og bruttoinntekt i årene 1990 – 93. Tilknytning til arbeidslivet i årene før inklusjon ble målt med en variabel kalt antall år med inntekt over 3 G. G er Folketrygdens grunnbeløp, som i 1994 var 38 080 kroner.

Sykmelding 2 inneholdt de følgende medisinske variablene:

  1. Diagnose basert på The International Classification of Primary Care (ICPC), som er brukt av Trygdeetaten siden 1990 (15). Plager fra muskel- og skjelettsystemet (L i ICPC) var den dominerende fraværsårsaken for begge kjønn, fordelt på 44 ulike ICPC-koder. Disse ble kategorisert som ryggplager, nakke- og skulderplager, brudd og andre skader samt andre muskel-skjelett-plager. De psykiatriske hoveddiagnosene (P i ICPC) ble inndelt i depresjoner, angst, psykoser, stoff-/alkoholproblemer og andre psykiske problemer.

  2. Prognose vurdert av behandlende lege, delt inn i tre grupper: a) bare behov for medisinsk behandling, b) uklar tilstand, c) trenger tiltak utover medisinsk behandling.

Oppfølging og utfall

Utvalget ble fulgt opp fra åtte ukers sykefravær i 1994 frem til 31. januar 1999. 30 personer døde eller emigrerte i oppfølgingstiden uten å få uførepensjon. Dato for innvilget uførepensjon var tilgjengelig i Rikstrygdeverkets uføreregister, som anses som komplett.

Statistisk analyse

Sosiodemografiske og medisinske faktorer ble brukt som forklaringsvariabler i overlevelsesanalyse, med innvilget uførepensjon som utfallsvariabel. Kaplan-Meiers kurver (stratifisering) og Cox’ regresjonsanalyse ble brukt for å identifisere prediktorer for uførepensjon (16). Variablene ble kategorisert og representert med indikatorvariabler. For hver variabel ble relativ uførerisiko estimert med 95 % konfidensintervall (KI) og med signifikanstesting for trend eller homogenitet. Analysene ble foretatt ved hjelp av SPSS 11.0.

Resultater

51 menn og 74 kvinner fikk uførepensjon i oppfølgingstiden. Kaplan-Meiers estimat for uførepensjon innen fem år var 9,2 % for alle, 7,9 % for menn og 10,3 % for kvinner.

Gjennomsnittsalder ved inklusjon var 30,8 år for menn og 31,1 år for kvinner (tab 1). Det var betydelige kjønnsforskjeller i inntekt og år med heltids sysselsetting. Høy inntekt i 1993 reduserte risiko for uførepensjonering, mest tydelig for menn. Det var ikke forskjell i uføreandel mellom by og land.

Tabell 1  Oversikt over studiepopulasjonen, 1 301 langtidssykmeldte under 40 år, og andel (%) som gikk over til uførepensjon i oppfølgingstiden, etter sosioøkonomiske og medisinske variabler

Menn N = 618

Kvinner N = 683

N

 %

Uførepensjonerte %

95 % KI

N

 %

Uførepensjonerte %

95 % KI

Sosioøkonomiske variabler

Aldersgrupper

16 – 24

 91

 15

 7

 1 – 12

 88

 13

 6

 1 – 11

25 – 29

164

 27

 7

 3 – 11

179

 26

 6

2 – 9

30 – 34

174

 28

 6

 3 – 10

196

 29

13

 8 – 17

35 – 39

189

 31

12

 8 – 17

220

 32

16

11 – 20

Totalt

618

100

8,3

 6 – 11

683

100

10,8

 8 – 13

Inntekt 1993

< 100 000

 96

 16

 9

 4 – 15

196

 29

14

 9 – 19

100 000 – 149 999

 76

 12

16

 8 – 24

199

 29

11

 7 – 15

150 000 – 199 999

177

 29

10

 5 – 14

191

 28

 8

 4 – 12

200 000 – 249 999

144

 23

 5

1 – 8

 65

 10

 8

 1 – 14

250 000+

115

 19

 5

1 – 9

 24

  4

13

 0 – 26

År med brutto inntekt > 3 G 1990 – 93

Ingen

 48

  8

 6

 0 – 13

128

 19

13

 7 – 18

1

 52

  8

12

 3 – 20

 85

 12

 7

 2 – 13

2

 70

 11

11

 4 – 19

112

 16

12

 1 – 18

3

 72

 12

 8

 2 – 15

105

 15

11

 5 – 16

4

376

 61

 7

 5 – 10

253

 37

11

 7 – 15

Medisinske variabler

Diagnoser

Muskel-skjelett-lidelser

401

 65

 5

3 – 7

418

 61

11

 8 – 14

Psykiske lidelser

 84

 14

24

15 – 33

139

 20

11

 6 – 16

Alle andre diagnoser

133

 22

 9

 4 – 14

126

 18

12

 6 – 17

Prognose i sykmelding 2

A (trenger bare medisinsk behandling)

381

 62

 5

3 – 7

475

 70

 8

 5 – 10

B (uklar ved åtte uker )

106

 17

20

12 – 27

 92

 13

23

14 – 31

C (trenger andre tiltak)

 25

  4

20

 4 – 36

 34

  5

21

 7 – 34

Ikke angitt

106

 17

 7

 2 – 11

 82

 12

12

 5 – 19

Sykefraværsdager 1990 – 93¹

Ingen

247

 40

 6

3 – 9

274

 40

10

 6 – 13

1 – 20

102

 17

 7

 2 – 12

105

 15

 9

 3 – 14

21 – 50

 85

 14

 6

 1 – 11

 93

 14

11

 4 – 17

51 – 100

 75

 12

 7

 1 – 12

 93

 14

12

 5 – 18

101 – 250

 87

 14

17

 9 – 25

102

 15

15

 8 – 22

250 og over

 22

  4

18

 2 – 34

 16

  2

13

 0 – 29

Sykmelding 2 utfylt av

Allmennlege

383

 62

 6

4 – 8

541

 79

10

 7 – 13

Bedriftslege

 32

  5

 6

 0 – 15

 16

  2

 0

0

Privatpraktiserende spesialist

 14

  2

14

 0 – 33

 32

  5

13

 1 – 24

Sykehuslege

164

 27

14

 9 – 19

 82

 12

20

11 – 28

Annen eller ukjent

 25

  4

 4

 0 – 12

 12

  2

 0

0

[i]

[i] 1  Dager betalt av folketrygden, fravær >14 dager

I muskel-skjelett-gruppen fikk 11 % av kvinnene og 5 % av mennene uførepensjon (tab 1). Psykiatriske diagnoser var hyppigere hos kvinnene enn hos mennene, men andelen som fikk uførepensjon i denne diagnosegruppen var høyere for menn (24 %) enn for kvinner (11 %).

Ved ryggplager hadde kvinnene klart høyest uførerisko (tab 2, fig 1). «Brudd og andre skader» var en stor undergruppe blant menn, med god prognose. Depresjon var den dominerende psykiatriske undergruppen, særlig blant kvinner, med relativt lav overgang til uførepensjon. Blant menn var det en større andel sykmeldte med psykoser og alkohol-/stoffproblemer. Her var uføreandelen høy.

Andel av langtidssykmeldte under 40 år (n = 1 301) som gikk over til uførepensjon i oppfølgingstiden, etter kjønn og diagnosegrupper

Tabell 2  Langtidssykmeldte under 40 år. Fordeling på undergrupper innenfor muskel-skjelett-lidelser (N = 809) og psykiatriske diagnoser (N = 223), med andel uførepensjonerte i oppfølgingstiden

Menn

Kvinner

Undergrupper

ICPC-koder

N

Uførepensjonerte %

95 % KI

N

Uførepensjonerte %

95 % KI

Muskel-skjelett-lidelser

Rygglidelser

L02,L03,L84,L85,L86

137

 3

0 – 6

153

11

6 – 16

Nakke- og skulderlidelser

L01,L83,L08,L92

 66

 5

 0 – 10

 94

 7

2 – 13

Brudd og andre skader

L72,L73,L74,L75,L76,L77,L78,L79,L80,L81,L96

116

 5

1 – 9

 33

 9

0 – 19

Andre muskel-skjelett-lidelser

L04,L09,L10,L11,L12,L13,L14,L15,L16,L17,L18,L19,L20

 82

 7

 2 – 13

138

11

4 – 19

L29,L70,L71,L82,L88,L89,L90,L91,L93,L94,L95,L97,L99

Psykiske lidelser

Depresjon

P03,P76

 36

 8

 0 – 17

 95

 5

1 – 10

Angst

P01,P74

 14

29

 5 – 52

 22

14

0 – 28

Psykose

P72,P71,P73,P98

 15

60

35 – 85

  6

33

0 – 71

Alkohol-/stoffproblemer

P15,P16,P18,P19

  8

25

 0 – 55

  3

67

13 – 100

Andre psykiske problemer

P02,P06,P20,P28,P29,P71,P75,P78,P79,P80,P85,P99

 11

18

 0 – 41

 13

23

0 – 46

Få pasienter var plassert i prognosegruppe c, mens 10 % av mennene og 12 % av kvinnene var i gruppe b (uklar tilstand). Disse hadde samme uføreandel som c.

En større andel menn enn kvinner var behandlet på sykehusnivå ved åtte ukers sykmelding (skader og alvorlig psykiatri). For 62 % av mennene og 79 % av kvinnene ble sykmelding 2 skrevet av allmennlege. Kvinner behandlet på sykehusnivå hadde høyest risiko for uførepensjon og menn behandlet av primærlege lavest.

Cox’ regresjonsanalyse

Analysen av hele utvalget ble utført i tre modeller (tab 3): Modell 1 inkluderte kjønn og alder og viste en klar alderseffekt (p for trend = 0,001) men ingen kjønnseffekt (p = 0,14). Modell 2 inkluderte også de sosioøkonomiske variablene inntekt i 1993 og antall år med inntekt > 3 G. Høyere inntekt gav signifikant redusert risiko for overgang til uførepensjon (p for trend < 0,001). For gruppen med inntekt under 100 000 kroner var risiko for uførepensjon 3,2 ganger høyere (95 % KI 1,4 – 7,3) enn referansegruppen (inntekt > 250 000). Inntektsgruppen 100 000 – 149 999 kroner hadde en uførerisiko på 2,5 (95 % KI 1,1 – 5,3). I modell 3 ble også de medisinske variablene diagnose og tidligere sykefravær inkludert, med ubetydelig endring av alders- og kjønnseffekt. Det var en klar effekt av diagnose (p for homogenitet = 0,007). Relativ uførerisiko ved psykisk lidelse var 1,9 (95 % KI 1,3 – 2,9) og for andre diagnoser 1,6 (95 % KI 1,0 – 2,5) med muskel-skjelett-gruppen som referanse. Det var også en signifikant effekt av tidligere sykefravær (p for trend = 0,005), selv om bare gruppen med 101 – 250 fraværsdager hadde signifikant høyere risiko enn referansegruppen uten fraværsdager. Inntektseffekten ble forsterket i denne modellen.

Tabell 3  Resultat av Cox’ regresjonsanalyse for hele utvalget (n = 1 301) i tre modeller. Relativ risiko (RR) med 95 % konfidensintervall for å bli uførepensjonert for hver kategori

Modell 1

Modell 2

Modell 3

 

 

P-verdi

RR

95 % KI for RR

 

P-verdi

RR

95 % KI for RR

 

P-verdi

RR

95 % KI for RR

Kjønn

P

0,14

0,75

0,77

Kvinner versus menn

1,3

(0,9 – 1,9)

1,1

(0,7 – 1,5)

0,9

(0,6 – 1,4)

Alder

P for trend

< 0,001

< 0,001

< 0,001

16 – 24

Ref

Ref

Ref

25 – 29

1,0

(0,5 – 2,0)

1,2

(0,6 – 2,6)

1,1

(0,5 – 2,4)

30 – 34

1,6

(0,8 – 3,1)

2,3

(1,1 – 4,6)

2,0

(1,0 – 4,2)

35 – 39

2,4

(1,2 – 4,5)

3,2

(1,6 – 6,5)

2,8

(1,4 – 5,7)

Inntekt, brutto 1993

P for trend

< 0,001

< 0,001

Under 100 000

3,2

(1,4 – 7,3)

4,4

 (1,7 – 11,5)

100 000 – 149 999

2,5

(1,1 – 5,3)

2,7

(1,2 – 6,2)

150 000 – 199 999

1,6

(0,7 – 3,3)

1,5

(0,7 – 3,2)

200 000 – 249 999

0,9

(0,4 – 2,2)

0,8

(0,4 – 2,0)

250 000 +

Ref

Ref

År med inntekt > 3 G 1990 – 93

P for trend

0,431

0,081

0

1,1

(0,3 – 4,8)

0,5

(0,2 – 1,1)

1

0,6

(0,2 – 1,7)

0,6

(0,3 – 1,4)

2

0,8

(0,3 – 1,7)

0,9

(0,5 – 1,7)

3

0,9

(0,5 – 1,6)

0,9

(0,5 – 1,6)

4 år

Ref

Ref

Sykefraværsdager 1990 – 93¹

P for trend

0,005

Ingen

Ref

1 – 20

0,9

(0,5 – 1,7)

21 – 50

1,1

(0,6 – 2,0)

51 – 100

1,2

(0,7 – 2,2)

101 – 250

1,9

(1,2 – 3,1)

> 250

2,1

(0,9 – 5,5)

Diagnosegrupper

P for homogenitet

0,007

Muskel-skjelett-lidelse

Ref

Psykisk lidelse

1,8

(1,2 – 2,8)

Alle andre diagnoser

1,7

(1,1 – 2,6)

[i]

[i] 1  Betalt av folketrygden, fravær > 14 dager

For å undersøke kjønnsforskjellene nærmere ble det gjort en analyse for menn og kvinner separat, basert på modell 3, men uten variabelen år med 3 G, siden denne hadde liten effekt. Analysen (tab 4) viste en klar alderseffekt hos kvinner (p < 0,001), mens det ikke var alderseffekt blant menn (p = 0,10). Variabelen tidligere fravær økte risiko for uførhet bare blant menn (p = 0,016). Det samme gjaldt effekten av diagnose: Menn sykmeldt med psykiatrisk diagnose hadde en relativ risiko på 4,8 (95 % KI 2,5 – 9,1) sammenliknet med menn sykmeldt for plager fra muskel-skjelett-systemet. Blant kvinner var det lik risiko for de diagnostiske hovedgruppene.

Tabell 4  Resultat av Cox’ regresjonsanalyse separat for hvert kjønn. Relativ risiko (RR) med 95 % konfidensintervall for uførepensjon i oppfølgingstiden angitt for hver kategori

Kvinner N = 683

Menn N = 618

 

 

P-verdi

RR

95 % KI for RR

 

P-verdi

RR

95 % KI for RR

Alder

P for trend

< 0,001

0,10

16 – 24

Ref

Ref

25 – 29

1,2

(0,4 – 3,5)

1,1

(0,4 – 3,1)

30 – 34

2,9

(1,1 – 7,6)

1,0

(0,3 – 3,1)

35 – 39

3,6

(1,4 – 9,4)

2,0

(0,7 – 5,5)

Tidligere sykefravær

P for trend

0,16

0,016

Ingen

0,8

(0,2 – 3,2)

0,4

(0,1 – 1,2)

1 – 20

0,7

(0,1 – 3,1)

0,4

(0,1 – 1,4)

21 – 50

0,8

(0,2 – 3,5)

0,4

(0,1 – 1,5)

51 – 100

0,9

(0,2 – 4,2)

0,5

(0,1 – 1,7)

101 – 250

1,2

(0,3 – 5,2)

0,9

(0,3 – 2,9)

> 250 dager

Ref

Ref

Inntektsgruppe 1993

P for trend

0,013

0,009

Under 100 000

1,6

(0,5 – 5,2)

2,4

(0,8 – 7,4)

100 000 – 149 999

1,1

(0,3 – 3,6)

3,5

(1,3 – 9,5)

150 000 – 199 999

0,7

(0,2 – 2,4)

1,7

(0,6 – 4,4)

200 000 – 249 999

0,6

(0,1 – 2,4)

1,0

(0,3 – 2,9)

250 000 +

Ref

Ref

Diagnosegruppe

P for homogenitet

0,30

< 0,001

Alle andre diagnoser

Ref

Ref

Muskel-skjelett-lidelser

0,7

(0,4 – 1,2)

0,5

(0,3 – 1,1)

Mental

0,6

(0,3 – 1,2)

2,4

(1,2 – 5,2)

Diskusjon

Så langt vi kjenner til, er dette første gang (også internasjonalt) at risiko og prediktorer for permanent uførhet er studert blant yngre langtidssykmeldte, av begge kjønn og med alle diagnosegrupper. Femårs risiko for overgang til uførepensjon var 9 %, litt høyere for kvinner enn for menn. Betydningen av noen sosiodemografiske faktorer ble bekreftet, og vi fant at medisinske aspekter ved langtidsfraværet også hadde effekt: Legenes prognose hadde betydelig prediksjonsverdi, mens tidligere sykefravær hadde mindre betydning enn forventet, særlig hos kvinner. De viktigste funnene var imidlertid knyttet til diagnosen på sykmelding 2.

Psykisk lidelse

Psykiske lidelser er en økende årsak til sykefravær og uførhet (17, 18). Det er vist tidligere at kvinner er sykmeldt oftere for psykiske plager, men at menn som er sykmeldt for dette, har lengre sykefravær og dermed økt risiko for å falle ut av arbeidslivet (17 – 19). I denne studien var 14 % av mennene sykmeldt med en slik diagnose sammenliknet med 20 % for kvinnene. Dette kan skyldes at psykiske lidelser er mer utbredt blant kvinner, og at kvinner har lettere for å søke hjelp. Imidlertid var det stor forskjell i uførerisiko. Menn med en psykiatrisk diagnose hadde en dårligere prognose for fremtidig tilbakeføring til arbeidslivet, både sammenliknet med kvinner med psykiske plager og med menn langtidssykmeldt med andre diagnoser. Høy uføretilbøyelighet hos unge menn med psykiatrisk diagnose forklarte at total uføreandel var nesten lik mellom menn og kvinner, selv om kvinnene hadde høyere uføreandel ved alle andre diagnoser. En betydelig del av uførepensjoneringen av menn med psykiske lidelser skjedde allerede før 30 års alder. Depresjoner utgjorde 68 % av de psykiatrirelaterte sykefraværene hos kvinner og 43 % blant menn. Alvorlige sinnslidelser og alkohol-/stoffproblemer var vanligere sykmeldingsårsak hos menn.

Muskel-skjelett-lidelser

I en svensk studie ble unge langtidssykmeldte med muskel-skjelett-lidelser fulgt opp i 11 år med tanke på overgang til uførepensjon (20). 27 % av kvinnene og 14 % av mennene ble uførepensjonert. Også i vår studie var uførerisikoen dobbelt så høy blant unge kvinner i forhold til menn med slike diagnoser. Dette gjaldt hele muskel- og skjelettområdet, med rygglidelser som den største undergruppen. Her fikk 3 % (95 % KI 0 – 6) av mennene uførepensjon i oppfølgingstiden, mens andelen for kvinner var 11 % (95 % KI 6 – 16), altså en statistisk signifikant forskjell. Ulik fordeling på undergruppene brudd og andre skader (lav uførerisiko) og andre muskel-skjelett-lidelser (høy risiko), bidrog også.

Det har de siste 10 – 20 år vært satset mye på rehabiliteringstiltak overfor langtidssykmeldte med muskel-skjelett-lidelser, særlig ryggpasienter (21). Funnene fra denne undersøkelsen bekrefter at man er kommet kortest med å finne metoder for å få de kvinnelige pasientene med muskel-skjelett-plager tilbake til jobb.

Studiens sterke og svake sider

Studien var populasjonsbasert og vi antar at registreringen av langtidssykmeldte var komplett i inklusjonsperioden. Fem års oppfølging er en hensiktsmessig lengde: Regelverket krever at yngre personer skal gjennomgå en omfattende prosess med forsøk på medisinsk behandling og yrkesrettet attføring før uførepensjon blir aktuelt. Med lengre oppfølging kan kausale sammenhenger svekkes, fordi både medisinske og sosiale forhold endres over tid.

Studien har viktige begrensninger. Noen variabler med kjent effekt på uførerisiko manglet: Familieinntekt, utdanningsnivå, antall barn og opplysninger om yrke og arbeidsforhold. Utdanningsnivå har vært en viktig prediktor i tidligere studier, og inntektsvariabelen kunne slått annerledes ut hvis vi hadde kjent til ukentlig arbeidstid (22). Regresjonsanalysen viste at høyere inntekt reduserte risiko for fremtidig uførepensjon betydelig også hos personer under 40 år, men dette var signifikant bare for menn. Effekten av sosioøkonomisk status er imidlertid bekreftet i nær sagt alle tidligere studier om årsaker til uførepensjon (6 – 8, 23, 24). Studien omfattet ca. 10 % av de langtidssykmeldte i Norge, men generaliseringsverdien hadde vært større hvis studien hadde omfattet flere fylker.

Kjønnsroller og trygdeforbruk

Det var store kjønnsforskjeller i fordeling på sosiodemografiske variabler som inntekt og erfaring på arbeidsmarkedet. Dette avspeiler at unge kvinner og menn også i siste halvdel av 1990-årene hadde ulike posisjoner i arbeidsmarkedet, med lavere yrkesdeltakelse, mye deltidsarbeid og lavere inntekt blant kvinner. Dette mønsteret har i flere studier vist samvariasjon med økt risiko for sykefravær og uførepensjonering blant kvinner (22).

Oppfølging av unge langtidssykmeldte

Generelt er alder den desidert viktigste prediktoren for uførepensjonering, både blant sykmeldte (14) og i totalbefolkningen (9). I aldersgruppene over 40 år har vi i Hordaland funnet fem års overgangsrater fra langtidssykmelding til uførepensjon av en annen størrelsesorden: 22 % for 40 – 49 år, 42 % for 50 – 59 år og 60 % blant langtidssykmeldte i gruppen 60 – 62 år (14).

I 1999 var bare 6 % av nye uførepensjonister i Norge under 40 år (25). Intervensjoner overfor unge langtidssykmeldte vil derfor ikke ha stor virkning på den totale insidensen av nye uføre. Men fordi yngre uføre forblir pensjonert i lang tid, vil de bidra betydelig til prevalens og kostnader knyttet til uføreordningen.

Personer under 40 år utgjør imidlertid en betydelig andel av de langtidssykmeldte (42 % i Hordaland i 1994). Denne gruppen er derfor sentral når sykefraværsarbeidet nå skal revitaliseres (3).

Unge uføre – andre inngangskanaler

Mange unge blir uførepensjonert uten å ha fungert i lønnet arbeid, eller de faller ut av arbeidslivet før 26 års alder. Unge uføre mottar et tillegg i pensjonen som kompensasjon for manglende pensjonspoeng. Ved utgangen av 1999 gjaldt dette 48 % av kvinnelige uførepensjonister mellom 16 – 44 og 54 % av mennene (25). For å forebygge videre økning av antallet uførepensjonister under 40 år, er hjelpetiltak blant yngre personer utenfor arbeidsmarkedet (f.eks. sosialklienter) like viktig som oppfølging av unge langtidssykmeldte.

Stort behov for videre forskning

For å få bedre forståelse av uføreprosessen trengs studier med landsomfattende data, hvor man kan studere utviklingen i ulike landsdeler. Få studier har undersøkt forhold på arbeidsplassene som prediktorer for varig arbeidsuførhet. Med større datasett kan også detaljerte studier av langtidssykmeldte fra ulike diagnosegrupper bli mulig. I tillegg til epidemiologiske studier er det behov for kvalitative undersøkelser for å forstå hvorfor mange langtidssykmeldte finner det vanskelig å gå tilbake til arbeidslivet.

Oppgitte interessekonflikter: Ingen

Utredningsavdelingen i Rikstrygdeverket ved Ola Thune har gitt god hjelp med innhenting av oppfølgingsdata.
1

Haavet I. Uførepensjon mellom behandlingsoptimisme og styringskrise. I: Haavet I, Bjørnson Ø, red. Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894 – 1994. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1994.

2

Norges offentlige utredninger. Uførepensjon. NOU 1990: 17. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning, 1990.

3

Norges offentlige utredninger. Sykefravær og uførepensjonering – et inkluderende arbeidsliv. NOU 2000: 27. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning, 2000.

4

Bjerkedal T. Uførpensjonering i ung alder i Norge i årene 1976 – 96. Tidsskr Nor Lægeforen 1998; 118: 2305 – 7.

5

Gogstad A, Bjerkedal T. Stadig flere unge uføretrygdede Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1452 – 6.

6

Månsson NO, Rastam L, Eriksson KF et al. Socioeconomic inequalities and disability pension in middle-aged men. Int J Epidemiol 1998; 27: 1019 – 25.

7

Hagen KB, Holte HH, Tambs K et al. Socioeconomic factors and disability retirement from back pain: a 1983 – 1993 population-based prospective study in Norway. Spine 2000; 25: 2480 – 7.

8

Krokstad S, Johnsen R, Westin S. Social determinants of disability pension: a 10-year follow-up of 62 000 people in a Norwegian county population. Int J Epidemiol 2002; 31: 1183 – 91.

9

Hagen KB, Tambs K, Bjerkedal T. A prospective cohort study of risk factors for disability retirement because of back pain in the general working population. Spine 2002; 27: 1790 – 6.

10

Månsson NO, Rastam L. Self-rated health as a predictor of disability pension and death – a prospective study of middle-aged men. Scand J Public Health 2001; 29: 151 – 8.

11

Upmark M, Lundberg I, Sadigh J et al. Psychosocial characteristics in young men as predictors of early disability pension with a psychiatric diagnosis. Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 1999; 34: 533 – 40.

12

Kinge FO. Work and disability at the age of 30 years. A sociomedical study of a birth-cohort from Bergen. II. Frequency of disability. Scand J Soc Med 1978; 6: 79 – 83.

13

Trygdestatistisk årbok 1995. Oslo: Rikstrygdeverket, 1995.

14

Gjesdal S, Haug K, Ringdal PR et al. Medical predictors of disability pension in long-term sickness absence. Eur J Public Health 2004; 14: 398 – 405.

15

Brage S, Bentsen BG, Bjerkedal T et al. ICPC as a standard classification in Norway. Fam Pract 1996; 13: 391 – 6.

16

Altman DG. Practical statistics for medical research. London: Chapman & Hall, 1992.

17

Nystuen P, Hagen KB, Herrin J. Mental health problems as a cause of long-term sick leave in the Norwegian workforce. Scand J Public Health 2001; 29: 175 – 182.

18

Hensing G, Brage S, Nygard JF et al. Sickness absence with psychiatric disorders – an increased risk for marginalisation among men? Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 2000; 35: 335 – 40.

19

Hensing G, Alexanderson K, Allebeck P et al. Sick-leave due to psychiatric disorder: higher incidence among women and longer duration for men. Br J Psychiatry 1996; 169: 740 – 6.

20

Borg K, Hensing G, Alexanderson K. Predictive factors for disability pension – an 11-year follow up of young persons on sick leave due to neck, shoulder, or back diagnoses. Scand J Public Health 2001; 29: 104 – 12.

21

Haldorsen EM, Grasdal AL, Skouen JS et al. Is there a right treatment for a particular patient group? Comparison of ordinary treatment, light multidisciplinary treatment, and extensive multidisciplinary treatment for long-term sick-listed employees with musculoskeletal pain. Pain 2002; 95: 49 – 63.

22

Gjesdal S, Bratberg E. The role of gender in long-term sickness absence and transition to permanent disability benefits. Results from a multiregister based, prospective study in Norway 1990 – 1995. Eur J Public Health 2002; 12: 180 – 6.

23

Holte HH, Tambs K, Bjerkedal T. Manual work as predictor for disability pensioning with osteoarthritis among the employed in Norway 1971 – 1990. Int J Epidemiol 2000; 29: 487 – 94.

24

Krokstad S, Johnsen R, Westin S. Medisinske og ikke-medisinske riskofaktorer for uførepensjon Tidsskr Nor Lægeforen 2002: 122: 1479 – 85.

25

Trygdestatistisk årbok 2000. Oslo: Rikstrygdeverket, 2000.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler