Prioriteringens kunst
Den enkelte lege vil få et nytt prioriteringsansvar. Hun/han vil måtte fordele sin egen arbeidskapasitet som en ressurs, slik at populasjonens behov for allmennlegetjenester totalt sett blir best mulig dekket. Det betyr at legen vil måtte styre sin virksomhet ut fra andre kriterier enn til enhver tid å svare på etterspørsel. Prioriteringens enkle logikk er at å si ja til noe, innebærer nei til noe annet. For pasientene innebærer dette at de reelt sett må konkurrere med populasjonens øvrige medlemmer om legens tid og innsats. De må kunne være mest mulig trygge på at legens prioriteringer er begrunnet ut fra faglige og verdimessige hensyn og ikke for eksempel ut fra økonomiske hensyn eller ut fra hvem som roper høyest. Og for samarbeidende instanser vil det bety at allmennlegen fremdeles ikke kommer til å delta i alle møter om alle pasienter.
Hva er det så som bør prioriteres opp? Jo: diagnostisering og behandling av sykdom, både akutt og kronisk. Dessuten adekvat helseopplysning og veiledning til egne pasienter. Dette er en naturlig del av svært mange konsultasjoner, og jo bedre legen kjenner pasienten, desto bedre kan informasjonen skreddersys. Etter vår mening er for øvrig legeundersøkelser i forbindelse med såkalt forebyggende helsearbeid en naturlig del av fastlegens populasjonsansvar. Undersøkelse av gravide, av småbarn og skolebarn gjøres enklest av den legen som disse også ellers forholder seg til. Selv om helsestasjoner og skolehelsetjenesten i dag har en organisering som gjør en slik ordning vanskelig, mener vi det er både nødvendig og mulig å finne løsninger (7).
Og hva bør prioriteres ned? Attestskriving og overdreven utredning ved bekymring er nevnt, likedan ukritisk tverrfaglig samarbeid. Undersøkelse av friske med tanke på å oppdage mulig sykdomsrisiko kan legges til denne listen. Å lete etter risikotilstander og å medisinere og følge opp folk som føler seg friske – ofte med dårlig dokumentert behandlingseffekt – tar en økende del av allmennlegenenes tid (8). I de senere år har det likevel vært en tendens til at vi selv vil definere hvordan vi forholder oss til dette feltet (9), en utvikling vi mener er helt nødvendig.
Det har vært mye snakk om allmennlegens portvaktrolle, og et godt argument for fastlegeordningen har vært at en lege som kjenner pasienten godt, åpenbart kan foreta mer rasjonelle henvisninger enn en lege som treffer pasienten tilfeldig. Sett i forhold til knappe ressurser, er dette selvsagt viktig. Vi mener likevel at det er enda viktigere at vi som pasientens faste lege kan være gode veivisere og formidlere til andre deler av helsetjenesten. Vi må ha kompetanse på hvilke spesialisttjenester den enkelte pasient til enhver tid vil være best tjent med, og kunne formidle disse.