En kvinne i 60-årene utviklet trombocytopeni etter kirurgi. En sjelden immunologisk tilstand var årsaken til det kliniske bildet.
En multipara kvinne i 60-årene var henvist for elektiv operasjon for et abdominalt aortaaneurisme. Pasienten hadde fra tidligere hypertensjon, hyperkolesterolemi og astma. Hun var mastektomert med påfølgende strålebehandling og adjuvant kjemoterapi over 20 år tidligere grunnet brystkreft, uten senere tegn til residiv. Noen år før hun ble operert for brystkreft, gjennomgikk hun bilateral brystreduksjon og mottok transfusjon med erytrocyttkonsentrat. Pasientens aortaaneurisme ble operert med innsetting av et Y-graft. Få timer etter operasjonen ble hun reoperert på grunn av trombosering av høyre graftben. Det ble gitt 5 000 internasjonale enheter ufraksjonert heparin intravenøst peroperativt både under den første og den andre operasjonen. Preoperativt hadde hun hemoglobinverdi på 14,4 g/dL (referanseområde 11,7–15,3) og trombocyttverdi på 192 × 109/L (165–387). I forbindelse med den første operasjonen hadde pasienten en arteriell blødning med et estimert blodtap på 2 800 mL og fikk transfusjon med ett erytrocyttkonsentrat og ett trombocyttkonsentrat. Pasienten ble gitt postoperativ tromboseprofylakse i form av 5 000 internasjonale enheter lavmolekylært heparin daglig. Første postoperative døgn var pasienten hypotensiv, og fikk behandling med noradrenalin i doser opp til 0,2 mikrogram/kg/minutt sammen med intravenøs væske og plasma. Hemoglobinverdi målt i arterielt blod var 9,9 g/dL, og pasienten fikk transfusjon med to erytrocyttkonsentrater. CT angiografi av torakal- og abdominalaorta var uten tegn til pågående blødning. De neste to postoperative døgn hadde pasienten synkende hemoglobinverdi ned til 7,5 g/dL i arterielt blod på det laveste, og hun mottok ytterligere fire erytrocyttkonsentrater. CT angiografi av torakal- og abdominalaorta ble gjentatt fjerde postoperative døgn, fortsatt uten tegn til pågående blødning. Pasienten kom seg gradvis og postoperative dag syv var hun klinisk stabil og i god allmenntilstand, og det var planlagt utskriving fra lokalsykehus. Imidlertid rapporterte pasienten denne dagen om neseblødning, makroskopisk hematuri og en episode med melena. Kontroll av trombocyttverdi viste < 5 × 109/L.
Trombocytopeni etter kirurgiske inngrep er rapportert hos opptil 60 %. Det kan oppstå som følge av økt destruksjon eller økt forbruk av trombocytter, eller være forårsaket av fortynningseffekt ved tilførsel av intravenøs væske (1, 2). Svært alvorlig trombocytopeni er derimot sjelden i postoperative forløp og på intensivavdelinger (1). Vår pasient hadde en trombocyttverdi innen referanseområdet preoperativt. De tre første postoperative døgn hadde hun et forbigående fall i trombocyttverdi til 61 × 109/L, noe som kunne passe med økt forbruk etter kirurgisk inngrep eller fortynningseffekt etter tilførsel av intravenøs væske og plasma. Femte postoperative dag var trombocyttverdien tilbake på nær normalt nivå, 145 × 109/L. Stigningen i trombocyttverdier tydet på adekvat benmargsfunksjon. Det var ikke mistanke om postoperativ infeksjon.
På syvende postoperative dag hadde pasienten alvorlig trombocytopeni (< 5 × 109/L) med ledsagende slimhinneblødninger. I lys av det postoperative forløpet virket det sannsynlig at økt trombocyttdestruksjon, som vanligvis medieres via immunologiske mekanismer, var den underliggende årsaken. Immun trombocytopeni (ITP) skyldes blant annet sirkulerende autoantistoff mot trombocytter, og resulterer i trombocytopeni og blødningstendens. Immun trombocytopeni kan trigges av interkurrente tilstander, som kirurgi. Trombotisk trombocytopen purpura (TTP) skyldes dannelse av antistoff mot proteinet ADAMTS13, som spalter von Willebrand-faktor til mindre molekyler, og denne tilstanden kan også oppstå postoperativt. Trombotisk trombocytopen purpura kjennetegnes ved trombocytopeni og samtidig ikke-immunmediert hemolyse på grunn av erytrocyttdestruksjon i mikrosirkulasjonen. Ved medikamentavhengig immunbetinget trombocytopeni (drug-induced thrombocytopenia, DITP) ses ofte et alvorlig fall i trombocyttverdi (< 10 × 109/L) innen to uker etter oppstart av medikament, med normalisering av trombocytter når legemiddelet er eliminert. Ingen av legemidlene pasienten hadde fått, kunne tidsmessig knyttes til fall i trombocyttverdi, og denne diagnosen ble derfor vurdert som mindre sannsynlig. Pasienten hadde imidlertid fått heparin både peri- og postoperativt. Ved heparinindusert trombocytopeni (HIT) kan antistoff mot platefaktor 4 (PF4) i kompleks med heparin gi trombose og trombocytopeni, hvor trombocyttverdiene som regel er > 20 × 109/L og blødninger er sjeldne. Ved heparinuavhengige anti-PF4-tilstander ses lavere trombocyttverdier og en mer uttalt trombosetendens.
Grunnet alvorlig trombocytopeni med gjentatte blødninger i bandasjene samt hematuri og melena, ble pasienten overført til intensivavdelingen på syvende postoperative dag. Hemoglobinverdien var da 8,0 g/dL og trombocyttverdien < 5 × 109/L. Hun ble transfundert med ett trombocyttkonsentrat, og under transfusjonen fikk hun frostrier. Siden man mistenkte immunologisk trombocytopeni, fikk hun deksametason 40 mg per oralt og intravenøst immunglobulin (IVIg) i dosering 1 g/kg. Samme dag ble hun overført til universitetssykehus, hvor hun var klinisk stabil ved innkomst, med normale vitale parametere. Blodprøver ved overføring til universitetssykehuset viste hemoglobin 7,1 g/dL, leukocyttverdi 15,3 ×109/L (3,5–11,0), trombocyttverdi < 5 × 109/L, kreatinin 47 µmol/L (45–90), CRP 89 mg/L (< 5) og D-dimer 20,3 mg/L (< 0,50). Hun hadde fortsatt pågående, transfusjonskrevende blødninger, hvor hun over en periode på fem dager fikk 16 erytrocyttkonsentrater og fire trombocyttkonsentrater. Blodutstryk bekreftet trombocytopeni, men det var ikke unormalt mange fragmenterte erytrocytter (schistocytter), som er typisk ved mikroangiopatisk tilstand som trombotisk trombocytopen purpura. Benmargsaspirat viste normal utmodning uten blaster eller annen infiltrasjon, men med en høyere andel megakaryocytter enn normalt. Det ble sendt blodprøver til Nasjonal behandlingstjeneste for avansert trombocyttimmunologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø (3) med tanke på anti-PF4-tilstander. Siden initiale tester derfra viste normale funn, ble det bedt om utvidet testing for trombocyttantistoff.
Behandlingen med steroider og intravenøst immunglobulin ble kontinuert, fremdeles uten effekt. Pasienten hadde vedvarende trombocyttverdi < 5 × 109/L og uttalt blødningstendens, og ble vurdert til å ha refraktær immunologisk trombocytopeni. På nærmest vital indikasjon ble det besluttet å gjøre splenektomi.
Alvorlig og vedvarende trombocytopeni med blødningstendens utgjør en stor klinisk utfordring. Immunologiske mekanismer fører til rask nedbrytning av trombocytter, og selv om benmargen kompenserer med økt trombocyttproduksjon, vil dette ofte ikke være tilstrekkelig. I en slik situasjon vil transfunderte trombocytter også ha liten virkning, men bør gis ved livstruende blødninger. Immundempende behandling kan noen ganger ha begrenset eller forsinket effekt. Ettersom destruksjon av trombocytter vanligvis skjer i milten, vil splenektomi være et behandlingsalternativ.
Samme dag som det var planlagt å utføre splenektomi, kom svar fra Nasjonal behandlingstjeneste for avansert trombocyttimmunologi. Utvidede antistoffanalyser mot trombocyttantigener (human platelet antigen, HPA) viste et ekstremt høyt nivå av anti-HPA-1a antistoff, > 600 IU/mL, samt lave nivå av anti-HPA-3a og anti-HLA klasse I-antistoff. Det ble gjort bekreftende HPA-typing som viste blodplatetype HPA-1bb/-3bb. Sammenholdt med det kliniske bildet bekreftet dette den transfusjonsassosierte tilstanden posttransfusjonspurpura (PTP), hvor dannelsen av trombocyttantistoff medfører alvorlig trombocytopeni. Da diagnosen posttransfusjonspurpura var erkjent, ble behandlingsstrategien endret. Plasmautskiftning ble igangsatt og behandling med intravenøst immunglobulin ble kontinuert i dosering 0,5 g/kg. Pasienten fikk også to trombocyttkonsentrater og to erytrocyttkonsentrater fra HPA-1bb-givere. Behandlingen hadde relativt rask effekt, med økende trombocyttverdier og klinisk avtakende blødningstendens. Pasienten gjennomgikk totalt 15 plasmautskiftninger. Prednisolon ble også lagt til, i dosering 1 mg/kg, med mål om å redusere behovet for plasmautskiftning. Behandlingen fortsatte frem til dag 27 postoperativt, da trombocyttverdien var stigende (figur 1). Under hele behandlingsforløpet ble det regelmessig tatt prøver for monitorering av trombocyttantistoff, og kvantitet av anti-HPA-1a falt i takt med at pasienten ble bedre (figur 1). Etter tilbakeføring til lokalsykehus kunne pasienten raskt utskrives og er i ettertid fulgt opp med vedvarende stabile nivåer av anti-HPA-1a, normale trombocyttverdier og ingen blødningstendens.
Diskusjon
Pasienten utviklet plutselig alvorlig trombocytopeni og slimhinneblødninger én uke etter blodtransfusjon. Blodprøver tatt ved symptomdebut viste svært høye nivåer av alloantistoff mot HPA 1a og i tillegg lavt nivå av anti-HPA-3a-antistoff. Antistoffmediert alvorlig trombocytopeni som debuterer innen to uker etter transfusjon med cellulære blodprodukter, er klassisk for tilstanden posttransfusjonspurpura, beskrevet første gang i 1961 (4). Det vanligste alloantistoffet ved posttransfusjonspurpura er anti-HPA-1a, som kan dannes av individer med blodplatetypen HPA-1bb. Kun 2 % av den kaukasiske befolkningen har denne blodplatetypen. Det er også beskrevet tilfeller av posttransfusjonspurpura med andre anti-HPA-antistoff (5–8). Anti-HLA klasse I-antistoff er ikke antatt å være drivende ved posttransfusjonspurpura (9). Disse antistoffene er vanlig forekommende i befolkningen, og mer enn 30 % av kvinner som har vært gravide, danner anti-HLA klasse I-antistoff (10).
Forekomsten av posttransfusjonspurpura er ukjent. I Norge er det meldt ett mulig tilfelle av denne sjeldne transfusjonsreaksjonen gjennom hemovigilansordningen i perioden 2004–23 (11, 12). En internasjonal gjennomgang av transfusjonsreaksjoner fra over 100 millioner blodtransfusjoner fant 38 rapporterte tilfeller av posttransfusjonspurpura (13). Tidligere studier har oppgitt forekomst av posttransfusjonspurpura på opptil 1 per 24 000 transfusjoner (14), og man antar at tilstanden er underrapportert. Kvinner, og særlig de som har som har gjennomgått flere svangerskap, er overrepresentert, men også menn kan rammes (5, 15–17). Det er rapportert om tilfeller av posttransfusjonspurpura med spontan bedring av trombocytopeni etter omtrent 20 dager (18). Hos de med alvorlig forløp er det kliniske bildet gjerne preget av slimhinneblødning fra gastrointestinaltraktus og urinveiene (7, 17). Intracerebrale blødninger forekommer også, og mortalitet er oppgitt å være i underkant av 10 % (7, 16, 19).
Patofysiologien ved posttransfusjonspurpura er ikke fullt ut forstått, men det legges til grunn at pasienten allerede er HPA-alloimmunisert etter tidligere svangerskap, blodtransfusjon eller organtransplantasjon (20, 21). Tilstanden utløses så når pasienten transfunderes med blodkomponenter som inneholder trombocytter med HPA som pasienten har antistoff mot. Vår pasient hadde mottatt blodtransfusjon i forbindelse med operasjon for brystreduksjon 25 år tidligere, hvor hun kan ha blitt HPA-immunisert. Pasienten kan også ha blitt HPA-immunisert gjennom tidligere svangerskap. Perioperativt ble hun transfundert med flere blodkomponenter som inneholdt HPA-1a-positive trombocytter, som sannsynligvis har utløst posttransfusjonspurpura syv dager senere, med et ekstremt høyt nivå av anti-HPA-1a og drastisk reduksjon av trombocytter. Pasienten fikk en transfusjonsreaksjon med frysninger under transfusjon med HPA-1a-positive trombocytter på postoperative dag 7, og transfusjonen ga ingen stigning i trombocyttverdien, forenlig med immunologisk destruksjon av uforlikelige trombocytter.
Bekreftelse av posttransfusjonspurpura krever påvisning av anti-HPA-alloantistoff. Nasjonal behandlingstjeneste for avansert trombocyttimmunologi ved Universitetssykehuset Nord-Norge, som er nasjonalt referanselaboratorium for diagnostisering av trombocyttimmunlogiske tilstander, utfører analyser for påvisning av både allo- og autoreaktive trombocyttantistoff. Ved posttransfusjonspurpura brytes transfunderte trombocytter raskt ned, men også pasientens egne trombocytter fjernes. En teori for å forklare dette paradokset er at det i det akutte forløpet også dannes autoreaktive antistoff som binder til egne trombocytter (9). Autoreaktive trombocyttantistoff kan påvises ved direkte IgG-antistofftest, hvor man ved væskestrømscytometri detekterer antistoffbinding til pasientens egne trombocytter. I den akutte fasen av posttransfusjonspurpura lar testen seg imidlertid ofte ikke gjennomføre ettersom trombocyttnivået er svært lavt. Figur 2 viser sammenhengen mellom positiv direkte IgG-trombocyttantistofftest og trombocytopeni hos pasienten, og at antistofftesten ble negativ ved normalisering av trombocyttverdiene.
Det kliniske bildet hos pasienten ga primært mistanke om immun trombocytopeni. Det var imidlertid uvanlig at hun ikke responderte på behandling med høydose kortikosteroider og intravenøst immunglobulin. Sistnevnte er førstelinjebehandling også ved posttransfusjonspurpura, mens tillegg av kortikosteroider er omdiskutert (17, 22). Plasmautskiftning reduserer mengden trombocyttantistoff i pasientens sirkulasjon og kan være effektiv behandling ved posttransfusjonspurpura (23, 24). Denne behandlingen ble initiert etter at diagnosen var stilt og førte til rask bedring, med avtakende slimhinneblødninger og målbare trombocyttverdier. Ved posttransfusjonspurpura bør en være tilbakeholden med transfusjoner, og så langt det er mulig ta hensyn til pasientens alloantistoff ved å velge blodkomponenter med samme HPA-type som pasienten (9).
Flere blodbanker i Norge har HPA-1bb-blodgivere i blodgiverkorpset, og Blodbanken i Oslo har til enhver tid HPA-1bb-trombocytt- og erytrocyttkonsentrater tilgjengelig.
Ei veke etter operasjonen vakna eg om natta med naseblod og blod i urinen. Eg hadde ikkje krefter om morgonen. Eg fekk varsla pårørande, som fekk bli med på lufttransport til Haukeland universitetssjukehus. Eg hugsar lite frå dei første dagane etterpå. Først etter opphaldet på intensivavdelinga forstod eg at eg hadde vore alvorleg sjuk. Eg opplevde å bli tatt godt vare på, og at det var eit godt samarbeid mellom dei ulike sjukehusa.
Konklusjon
Ved alvorlig trombocytopeni som oppstår innen to uker etter blodtransfusjon, bør posttransfusjonspurpura vurderes som en mulig diagnose. Gitt tilstandens alvorlighetsgrad er det avgjørende å raskt starte målrettet antistoffreduserende behandling samt være tilbakeholden med transfusjoner.
Pasienten har gitt samtykke til at artikkelen blir publisert.
Artikkelen er fagfellevurdert.
- 1.
Bruserud Ø, Mosevoll KA, Kristoffersen E et al. Trombocytopeni hos kritisk syke pasienter. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 141. doi: 10.4045/tidsskr.20.0458. [PubMed][CrossRef]
- 2.
Skeith L, Baumann Kreuziger L, Crowther MA et al. A practical approach to evaluating postoperative thrombocytopenia. Blood Adv 2020; 4: 776–83. [PubMed][CrossRef]
- 3.
Universitetssykehuset Nord-Norge. Nasjonal behandlingstjeneste for avansert trombocyttimmunologi. https://www.unn.no/fag-og-forskning/nasjonal-behandlingstjeneste-for-avansert-trombocyttimmunologi/ Lest 25.5.2025.
- 4.
Shulman NR, Aster RH, Leitner A et al. Immunoreactions involving platelets. V. Post-transfusion purpura due to a complement-fixing antibody against a genetically controlled platelet antigen. A proposed mechanism for thrombocytopenia and its relevance in "autoimmunity". J Clin Invest 1961; 40: 1597–620. [PubMed][CrossRef]
- 5.
Lynce F, Yin F, Alcorn K et al. Post-transfusion purpura in an African-American man due to human platelet antigen-5b alloantibody: a case report. J Med Case Rep 2012; 6: 420. [PubMed][CrossRef]
- 6.
Vu K, Leavitt AD. Posttransfusion purpura with antibodies against human platelet antigen-4a following checkpoint inhibitor therapy: a case report and review of the literature. Transfusion 2018; 58: 2265–9. [PubMed][CrossRef]
- 7.
Taaning E, Svejgaard A. Post-transfusion purpura: a survey of 12 Danish cases with special reference to immunoglobulin G subclasses of the platelet antibodies. Transfus Med 1994; 4: 1–8. [PubMed][CrossRef]
- 8.
Lucas GF, Pittman SJ, Davies S et al. Post-transfusion purpura (PTP) associated with anti-HPA-1a, anti-HPA-2b and anti-HPA-3a antibodies. Transfus Med 1997; 7: 295–9. [PubMed][CrossRef]
- 9.
Hawkins J, Aster RH, Curtis BR. Post-Transfusion Purpura: Current Perspectives. J Blood Med 2019; 10: 405–15. [PubMed][CrossRef]
- 10.
Masson E, Vidal C, Deschamps M et al. Incidence and risk factors of anti-HLA immunization after pregnancy. Hum Immunol 2013; 74: 946–51. [PubMed][CrossRef]
- 11.
Direktoratet for medisinske produkter. Overvåking av blod - rapporter og artikler. Årsrapporter for transfusjonskomplikasjoner. https://www.dmp.no/blod-celler-og-vev/blodgivning-og-transfusjonsmedisin/overvaking-av-blod---arsrapporter Lest 14.5.2025.
- 12.
Bhamra JS, Iversen PO, Titze TK et al. A Case of Posttransfusion Purpura with Severe Refractory Thrombocytopenia but No Cutaneous Manifestations. Case Rep Hematol 2018; 2018: 8187659. [PubMed][CrossRef]
- 13.
Politis C, Wiersum-Osselton J, Richardson C et al. Adverse reactions following transfusion of blood components, with a focus on some rare reactions: Reports to the International Haemovigilance Network Database (ISTARE) in 2012-2016. Transfus Clin Biol 2022; 29: 243–9. [PubMed][CrossRef]
- 14.
Shtalrid M, Shvidel L, Vorst E et al. Post-transfusion purpura: a challenging diagnosis. Isr Med Assoc J 2006; 8: 672–4. [PubMed]
- 15.
Lubenow N, Eichler P, Albrecht D et al. Very low platelet counts in post-transfusion purpura falsely diagnosed as heparin-induced thrombocytopenia. Report of four cases and review of literature. Thromb Res 2000; 100: 115–25. [PubMed][CrossRef]
- 16.
Kroll H, Kiefel V, Mueller-Eckhardt C. Post-transfusion purpura: clinical and immunologic studies in 38 patients. Infusionsther Transfusionsmed 1993; 20: 198–204. [PubMed]
- 17.
Mueller-Eckhardt C, Lechner K, Heinrich D et al. Post-transfusion thrombocytopenic purpura: immunological and clinical studies in two cases and review of the literature. Blut 1980; 40: 249–57. [PubMed][CrossRef]
- 18.
Vogelsang G, Kickler TS, Bell WR. Post-transfusion purpura: a report of five patients and a review of the pathogenesis and management. Am J Hematol 1986; 21: 259–67. [PubMed][CrossRef]
- 19.
Mueller-Eckhardt C, Kiefel V, Mueller-Eckhardt G et al. Posttransfusion purpura. A survey of 13 cases. Klin Wochenschr 1986; 64: 1198–203. [PubMed][CrossRef]
- 20.
Kickler TS, Ness PM, Herman JH et al. Studies on the pathophysiology of posttransfusion purpura. Blood 1986; 68: 347–50. [PubMed][CrossRef]
- 21.
Menis M, Forshee RA, Anderson SA et al. Posttransfusion purpura occurrence and potential risk factors among the inpatient US elderly, as recorded in large Medicare databases during 2011 through 2012. Transfusion 2015; 55: 284–95. [PubMed][CrossRef]
- 22.
Slichter SJ. Post-transfusion purpura: response to steroids and association with red blood cell and lymphocytotoxic antibodies. Br J Haematol 1982; 50: 599–605. [PubMed][CrossRef]
- 23.
Mueller-Eckhardt C, Kiefel V. High-dose IgG for post-transfusion purpura-revisited. Blut 1988; 57: 163–7. [PubMed][CrossRef]
- 24.
Abramson N, Eisenberg PD, Aster RH. Post-transfusion purpura: immunologic aspects and therapy. N Engl J Med 1974; 291: 1163–6. [PubMed][CrossRef]