Endometriose innebærer at man påviser endometrielignende vev utenfor livmorhulen, oftest ved eggstokkene og egglederne eller omkring andre intraperitonale organer og flater, men endometriose kan forkomme også ved lungene eller diafragma (1). Adenomyose innebærer funn av endometrielignende vev inne i myometriet (2). Endometriose og adenomyose er to forskjellige tilstander, men de er assosiert med hverandre, og noen kvinner har begge (3). Vanlige symptomer på tilstandene er dysmenore (smerter ved menstruasjon), menoragi (unormalt stor menstruasjonsblødning) og dyspareuni (smerter ved samleie) (1, 2). Kroniske bekkensmerter og økt tretthet finnes også ved begge tilstander, mens dyschezi (smerter ved defekasjon) og dysuri (smerter ved vannlating) er mer knyttet til endometriose enn adenomyose (1, 2). Både endometriose og adenomyose gir økt risiko for infertilitet (4, 5). Tilstandene innebærer derfor en omfattende påvirkning på kvinners livskvalitet (1, 2).
Det er vanskelig å estimere forekomsten av endometriose og adenomyose i den generelle befolkningen. Dette skyldes det dårlige samsvaret mellom grad av helseplager og omfanget av sykdommene, det heterogene symptombildet og at sikker diagnostikk av endometriose historisk sett har krevd biopsi ved laparoskopi, mens adenomyose kan diagnostiseres ved magnetisk resonanstomografi (MR) eller transvaginal ultralyd (1, 2). Dette bidrar til forsinket diagnostisering og trolig også til underdiagnostisering (1, 2). Livstidsforekomsten av endometriose blant kvinner anslås å være rundt 10 %, men estimatene varierer betydelig (1). Estimater varierer fra 2–43 % blant asymptomatiske kvinner som steriliseres ved laparaskopi (6–9), 5–50 % blant infertile kvinner (10–14) og 5–21 % blant kvinner innlagt for underlivssmerter (10–14). For adenomyose varierer den estimerte forekomsten blant kvinner som har gjennomgått hysterektomi, mellom 9 og 62 % (2). Studier av forekomsten av adenomyose blant alle kvinner henvist til transvaginal ultralyd av ulike årsaker, har anslått forekomsten til å være mellom 21 og 34 % (15–17).
Norske estimater er usikre og mangelfulle, men en studie av 4 034 kvinner i alderen 40–42 år bosatt i Sør-Trøndelag estimerte livsløpsforekomsten av endometriose til å være 2,2 %, basert på kvinnenes selvrapporterte opplysninger om å ha blitt diagnostisert med endometriose (8). Det er også kjent fra helseatlas at det er til dels stor geografisk variasjon i kirurgiske inngrep for endometriose innad i Norge, der sykehusene i Vestfold og Oslo peker seg ut som særlig aktive (18). For å heve kunnskapsnivået omkring forekomsten av endometriose og adenomyose i Norge, har vi i denne studien innhentet data fra helseregistrene om kvinner mellom 15 og 49 år som har fått diagnosen endometriose eller adenomyose i spesialisthelsetjenesten i perioden 2008–21. I tillegg innhentet vi informasjon om de vanligste helseplagene relatert til tilstandene i norsk spesialist- og primærhelsetjeneste for å undersøke andelen kvinner med og uten endometriose og adenomyose registrert med disse.