Det første sykdomsmodifiserende legemiddelet for behandling av Alzheimers sykdom vil kreve mye av en allerede presset spesialisthelsetjeneste.
Det europeiske legemiddelverket (EMA) anbefalte 14.11.2024 at lecanemab blir godkjent for behandling av Alzheimers sykdom (1). Legemiddelet er et monoklonalt antistoff i form av humanisert immunglobulin G1, rettet mot aggregerte løselige og uløselige former av amyloid betaprotein. Lecanemab fikk ordinær godkjenning i USA i juli 2023. Den estimerte årlige totalkostnaden for behandlingen var da 109 000 dollar, inkludert MR-diagnostikk og infusjoner. Lecanemab er siden blitt godkjent i Kina, Israel, Sør-Korea, Hongkong og Japan. Nye analyser har vist gunstigere effekt og risikoprofil hos pasienter med én eller ingen kopier av APOE E4-allelet, og i EU og Storbritannia er bruken godkjent kun hos denne undergruppen.
Basert på resultater fra fase III-studier, kan man forvente 25–35 % reduksjon i progresjon av kognitive og funksjonelle utfallsmål sammenlignet med placebo når behandlingen gis som intravenøs infusjon to ganger per måned i 18 måneder (2).
Hovedutfordringen med lecanemab har vært en ny type bivirkninger kalt amyloid-related imaging abnormalities (ARIA). ARIA-forandringer skyldes amyloid betaproteinrelatert vaskulær inflammasjon. Selv om de fleste ARIA-forandringene er asymptomatiske, kan de i sjeldne tilfeller gi alvorlige bivirkninger. Samtidig antikoagulasjonsbehandling har ført til fatale utfall. Spesiell forsiktighet må utvises ved to APOE E4-alleler, da dette kan gi økt risiko for blødning og dårligere behandlingseffekt. Den europeiske godkjenningen krever derfor at det tas MR av hjernen før oppstart og før 5., 7. og 14. dosering, samt ved klinisk mistanke om ARIA-tilstand.
Studier på lecanemab har vist best effekt i aldersgruppen over 75 år og hos pasienter med mild sykdomsgrad. Det europeiske legemiddelverket oppretter nå et register for å overvåke bivirkninger og klinisk effekt. Det er flere uavklarte spørsmål rundt hvilke undergrupper som skal prioriteres i klinisk praksis, og hvilke avdelinger som vil tilby den nye behandlingen. Er det MR-kapasitet, og hva vil prisen bli i Norge? Innføring av behandlingen vil kreve samarbeid mellom sykehus og primærhelsetjenesten, samt betydelige ressurser fra en allerede presset spesialisthelsetjeneste, herunder tilgang til legespesialister.
Behandling med lecanemab krever at amyloid i hjernen er påvist, enten i form av biologiske markører i spinalvæske eller med positiv amyloid-PET. Også disse undersøkelsene har begrenset tilgjengelighet. Biomarkører i blod, som fosfo-tau 217, vil lette diagnostikken av Alzheimers sykdom og dermed forenkle tilgangen til lecanemab. Vi antar at tilbud om denne analysen vil bli klinisk rutine også i Norge.
Hvorvidt lecanemab vil komme norske pasienter til gode, gjenstår å se. Nye legemidler og mer presise diagnostiske verktøy for Alzheimers sykdom gir håp for en pasientgruppe som hittil kun har hatt tilbud om symptomatisk og ikke-medikamentell behandling (3).