Fastlegegarantien

Steinar Krokstad, Stefân Hjørleifsson, Marte Riseth, Benedicte W. Wardemann, Harald Sundby, Ingvild Vatten Alsnes

Se alle artikler

Steinar Krokstad

steinar.krokstad@ntnu.no

Steinar Krokstad er professor i sosialmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU, daglig leder for HUNT forskningssenter og medlem i Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Se alle artikler

Stefan Hjørleifsson

Stefan Hjørleifsson er spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, fastlege ved Minde Medisinske Senter, Bergen, og forsker ved Allmennmedisinsk forskningsenhet, Universitetet i Bergen. Han er styremedlem i Norsk forening for allmennmedisin, medlem av faggruppe for sosial ulikhet i helse og leder for kampanjen Gjør kloke valg.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Se alle artikler

Marte Riseth

Marte Riseth er lege i spesialisering i allmennmedisin og fastlegevikar ved Strinda Legesenter, Trondheim. Hun er medlem av Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Se alle artikler

Benedicte W. Wardemann

Benedicte W. Wardemann har bachelor i psykologi, er lege i spesialisering i allmennmedisin og i idrettsmedisin og er fastlege ved Med Vest legesenter, Oslo. Hun er varatillitsvalgt for fastlegene i Bærum, medlem av Legerådet og Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Se alle artikler

Harald Sundby

Harald Sundby er fastlege ved Kalvskinnet legesenter, Trondheim, og universitetslektor i lege-pasient-kommunikasjon ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU. Han er leder for Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for klinisk kommunikasjon og medlem av Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Se alle artikler

Ingvild Vatten Alsnes

Ingvild Vatten Alsnes er førsteamanuensis i allmennmedisin ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen, og fastlege ved Opus Legesenter, Sandnes. Hun er leder for Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse.

Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Artikkel

Fastlegene garanterer for flere helt sentrale helsepolitiske mål. Ett av de viktigste er at alle skal få helsetjenester etter behov og ikke betalingsevne.

Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for sosial ulikhet i helse vil peke på flere kjennetegn ved den norske helsetjenesten som fastlegeordningen bidrar til. En forutsetning er at helsetjenesten organiseres slik at alle innbyggere har en fastlege og et årlig lavt egenandelstak.

Med fastlegen som pasientenes første kontakt med helsetjenesten kan vi garantere at den norske helsetjenesten vil være en av de beste til å redusere sosiale ulikheter i tilgang til helsetjenester. Forskning viser at tilgang til fastlege er sosialt rettferdig, justert for behov (1). Men for å sørge for gode helsetjenester også for spesielt sårbare grupper trenger vi i tillegg spesielle ordninger, for eksempel innen rusomsorg og for personer med psykisk utviklingshemning. Et alternativ til fastlegeordningen er å utforme helsetjenestene som vanlige kommersielle tjenester. Dette ville med stor sannsynlighet føre til at de med minst behov for helsetjenester får best hjelp, mens de med størst behov får dårligst hjelp, noe den engelske allmennpraktikeren Julian Tudor Hart kalte «loven om den omvendte omsorg» (2). Å gå fra en skattefinansiert offentlig helsetjeneste til en markedsmodell vil øke forskjellene, byråkratiseringen og de totale helseutgiftene – uten at folkehelsen blir bedre (3).

Profitt foran fag?

Profitt foran fag?

John Wennberg har studert de amerikanske helsetjenestene og funnet at bare 15 % av helseutgiftene brukes på effektive og nødvendige tjenester, mens 60 % brukes på tilbudssensitive tjenester uten sikker helseeffekt (4). Hvis omfanget av private helsetjenester vokser, er det først og fremst de tilbudssensitive helsetjenestene som vil øke (4).

Det vil alltid være en sosial gradient i risikoen for å bli utnyttet. Når tjenester tilbys med vekt på profitt heller enn faglige vurderinger, vil det på sikt gå ut over de svake og tilliten til tjenestene (4). Dette fordi pasienter før eller siden vil mistenke eller forstå at tjenestene ikke var faglig begrunnet. Tillit til helsetjenestene er ekstremt viktig – og billig.

Fordeler med fastlegeordningen

Fordeler med fastlegeordningen

Med fastlegen som første kontakt med helsetjenesten kan vi garantere at norske pasienter får den beste behandling basert på kjennskap til pasienten over tid (5). Alternativet er flere tilfeldige engangsleger og flere dårlig begrunnede og irrelevante råd. Fastlegene vil også demme opp for mer villedende reklame og utilbørlig markedsføring. Det er de som vil gi de beste helsepedagogiske rådene, fordi de som regel tjener lite på å «selge mer».

Å gå fra en skattefinansiert offentlig helsetjeneste til en markedsmodell vil øke forskjellene, byråkratiseringen og de totale helseutgiftene

Fastlegene sørger for at vi unngår å bruke mye penger på tjenester som er uvirksomme eller skadelige (5). Denne effekten oppnås gjennom portvaktfunksjonen og siling til mer kostnadskrevende behandlinger. Det er viktig med tanke på fortsatt å kunne fordele helsetjenestene sosialt rettferdig: Offentlige kutt rammer som regel de mest sårbare gruppene verst.

De private helseforsikringene utløser ofte tilbudssensitive tjenester som er unødvendige (4). Samtidig utvikles store avdelinger i forsikringsselskapene som ikke har andre oppgaver enn å formidle slike helsetjenester (6). Det er ansatte i det private næringslivet med best økonomi som i størst grad bruker forsikringsbaserte private tjenester. Disse helsetjenestene brukes altså av den friskeste delen av befolkningen. Forskning viser at bedriftene får lite igjen for slike ordninger, mens de som bruker dem likevel har en følelse av at de har fått valuta for pengene (6). I realiteten brukes ofte tid og krefter på helt unødvendig dialog med forsikringsselskaper og unyttige tjenester. Mange forstår ikke at det som tilbys, i realiteten ofte ikke bidrar til bedre helse.

Fastlegeordningen motvirker sosial urettferdighet og understøtter sentrale trekk ved velferdsstaten. Den eneste garantien for en anstendig helsetjeneste for alle er at alle har den samme helsetjenesten (3).

Litteratur

1.
Vikum E, Bjørngaard JH, Westin S et al. Socio-economic inequalities in Norwegian health care utilization over 3 decades: the HUNT Study. Eur J Public Health 2013; 23: 1003–10. [PubMed][CrossRef]
2.
Hart JT. The inverse care law. Lancet 1971; 1: 405–12. [PubMed][CrossRef]
3.
Hart JT. The political economy of health care: A clinical perspective. Bristol: The Policy Press, 2006.
4.
Wennberg JE. Tracking Medicine. A Researcher's Quest to Understand Health Care. Oxford: Oxford University Press, 2010.
5.
Morden NE, Colla CH, Sequist TD et al. Choosing wisely–the politics and economics of labeling low-value services. N Engl J Med 2014; 370: 589–92. [PubMed][CrossRef]
6.
Christiansen H. 12 ganger så mange private helseforsikringer på ti år. Aftenposten 19.7.2017. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/dVa0o/12-ganger-sa-mange-private-helseforsikringer-pa-ti-ar Lest 30.7.2019.

Kommentarer ( 2 )

Dette kommentarfeltet modereres, men kommentarer blir ikke redaksjonelt behandlet ut over å sikre at de følger retningslinjer for vårt kommentarfelt.

13.09.2019:

Jeg viser til debattsidene i Tidsskriftet nr. 12 -2019 om Fastlegegarantien (1). Fordelene ved ordningen blir fremhevet. Hvorfor kan man ikke skrive mer om at fastlegeordningen er i ferd med å forsvinne etter å ha vært i krise i flere år? Hva ble egentlig resultatene fra det partssammensatte utvalget som i fjor skulle si noe om «blant annet fastlegenes arbeidsbelastning og den reelle økningen i myndighetspålagte oppgaver.»? (2)

En Ernst&Young-rapport (3) forteller i år at gjennomføringen er dårlig. (4) Fastlegene har verken tid eller krefter, og ordningen er underfinansiert. Det ble heller ikke noe fres over samhandlingen mellom helsetjenester som skulle finne sted. Tvert imot mente sykehusene at fastlegene som ledd i samhandling kunne overta en del av deres oppgaver.

Forfatterne kaller det for Fastlegegarantien. En garanti for helsepolitiske mål. Som sådan har ordningen har vært vellykket og mange mener den fortjener navnet suksess. Den er både sosial og rettferdig. Folkehelseinstituttet har funnet ut at folk flest er fornøyd med fastlegen sin. (5) Men hva med de som er syke? Som forsøker å oppsøke sin fastlege uten å få time. Fastlegene har verken tid eller anledning til å helbrede, lindre og trøste, for å bruke Hippokrates’ ord. Dessuten er det noen grupper som faller helt utenfor. Er man i vårt samfunn for eksempel papirløs, får man i utgangspunktet ikke nyte godt av noen samfunnstjenester.

Står så gjennomføring av ordningen til stryk? Den er åpenbart alt for dårlig. I tillegg til at den enkelte fastlege ikke har tid, kommer manglende rekruttering til fastlegestillingene. En økende andel hjemler blir ledige. Å være fastlege er for de fleste nye leger simpelthen ikke attraktivt. Systemet drives etter hvert av til dels dyre vikarer. Så nå skal det skje! Til neste påske skal det foreligge en handlingsplan – men fremdeles på det politiske nivå. Det er kanskje tvilsomt om fastlegeordningen noen gang kan bli gjennomført i praksis på tilfredsstillende måte.

Et behov for lege vil likevel alle oppleve minst en gang i livet. Finnes det ikke fastlege, så finnes det alltid en annen lege. En markedsbasert helsetjeneste (6) kan da etter hvert få økende betydning. Da må man også bruke andre metoder om man ønsker å holde fast ved de helsepolitiske mål om at alle skal får helsetjenester etter behov og ikke betalingsevne.
Fastlegen er ikke en bestemt sort lege, men bare et middel for å nå helsepolitiske mål – kall det gjerne en politisk ideologi. Fastlegegarantien hadde begrenset varighet.

Referanser:

1: Krokstad S, Hjørleifsson S, Riseth M, et al. Fastlegegarantien. Tidsskr Nor Legeforen 2019
doi: 10.4045/tidsskr.19.0304
2: Hafstad, A. Pusterom for fastlegekrisen. Dagens Medisin 10.01.2018 https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/10/01/fastlegeordningen-enighet-kommentar/ Lest 13.09.2019
3: Evaluering av fastelegeordningen. EY og Vista analyse. https://www.regjeringen.no/contentassets/7cd212bf5f0642c1a5d0d480f0923e6d/evaluering-av-fastlegeordningen---sluttrapport-fra-ey-og-vista-analyse.pdf Lest 13.09.2019
4: Bordvik, M. – Krevende situasjon for fastlegeordningen. Dagens Medisin 04.09.2019. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/09/04/ny-rapport-slar-fast-fastlegeordningen-er-i-krise/ Lest 13.09.2019
5: Folkehelseinstituttet (FHI): Pasienterfaringer med fastlegen og fastlegkontoret i 2018. https://www.fhi.no/publ/2019/pasienterfaringer-med-fastlegen-og-fastlegekontoret-i-201819/
6: Andresen, K. Retterdig fordeling av helse. Universitetet i Oslo i samarbeid med Forskning.no. 09.08.2012. https://forskning.no/velferdsstat-etikk-helsepolitikk/rettferdig-fordeling-av-helse/694474 Lest 13.09.2019

15.09.2019:

Reidar Schwebs kommenterer vårt innlegg om "Fastlegegarantien" og spør om hvorfor vi heller ikke skriver om fastlegekrisen (1). Utfordringene i fastlegeordningen har blitt omtalt og debattert i mange sammenhenger. Helseministeren er fullstendig klar over utfordringene, og vi venter alle på tiltak som kan revitalisere ordningen og bedre rekrutteringen. Vi ville derimot peke på viktige sosiale helsepolitiske mål fastlegeordningen bidrar til. Vi er klar over at det foreligger kapasitetsutfordringer, at syke folk av og til må vente for lenge på time og at folk med spesielle helseutfordringer trenger andre tjenester i tillegg. Men det finnes etter vår erfaring ikke noen eksempler på ordninger som fordeler tilgang til gode helsetjenester mer sosialt rettferdig enn det fastlegeordningen gjør og har gjort. Schwebs peker også på at hvis ikke ordningen videreføres, står kommersielle krefter klare til å overta markedet. Det vil basert på det kunnskapsgrunnlaget vi kjenner i så fall få en lag rekke negative konsekvenser; økte sosiale ulikheter i tilgang til helsetjenester (2), økning i omfanget av tjenester med tvilsom verdi (3), synkende tillit til tjenestene (3), økning i helsebyråkrati og totalomkostninger (4) og true en av grunnsteinene i velferdsstaten - en solidarisk skattefinansiert helsetjeneste tilgjengelig for alle.

Referanser:
1. Schwebs R. Fastlegekrisen. Tidsskr Nor Legeforen 2019.
2. Hart JT. The political economy of health care: A clinical perspective. Bristol: The Policy Press, 2006.
3. Wennberg, JE. Tracking Medicine. A Researcher's Quest to Understand Health Care. Oxford: Oxford University Press, 2010.
4. Papanicolas I, Woskie LR, Jha AK. Health Care Spending in the United States and Other High-Income Countries, JAMA 2018; 13;319(10):1024-1039.

Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Publisert: 3. september 2019

Utgave 12, 10. september 2019

Tidsskr Nor Legeforen 3. september 2019 Vol. 139.

doi:

10.4045/tidsskr.19.0304

Mottatt 11.4.2019, første revisjon innsendt 8.7.2019, godkjent 30.7.2019.

Opphavsrett: ©️️ Tidsskriftet 2025

Publisert: 3. september 2019

Utgave 12, 10. september 2019

Tidsskr Nor Legeforen 2019 Vol. 139.

doi: 10.4045/tidsskr.19.0304

Mottatt 11.4.2019, første revisjon innsendt 8.7.2019, godkjent 30.7.2019.

Opphavsrett:
©️️ Tidsskriftet 2025

PDF

Skriv ut

Anbefalte artikler