Trening og type 2-diabetes

Trine Moholdt, Erik Ekker Solberg Om forfatterne

Vi bør legge mer vekt på fysisk aktivitet som forebyggende hjertemedisin.

Regelmessig fysisk trening gir vidstrakte gevinster og påvirker så å si alle organsystemer i kroppen (1). Trening er derfor utmerket forebyggende medisin. Personer med type 2-diabetes er mindre fysisk aktive enn den generelle befolkningen. Blant de som er fysisk aktive, er risikoen for å dø av hjerte- og karsykdommer den samme som for inaktive personer uten diabetes (2). Den europeiske foreningen for preventiv kardiologi (European Association of Preventive Cardiology, EAPC) har nylig publisert to referanseartikler om trening ved type 2-diabetes. Den første artikkelen beskriver mekanismene for hvordan trening påvirker ulike organsystemer i kroppen (3). Den andre har et klinisk fokus og omhandler særlig relevante utfallsmål for denne pasientgruppen, hvilke treningsformer man bør velge, individuelle responser på trening og barrierer som gjør at pasientene ikke gjennomfører trening (4). Vi tror at artiklene kan være en god rettesnor for de som ønsker å bruke trening mer aktivt i diabetesbehandlingen.

Hva er målet med treningen?

På grunn av den sterke assosiasjonen mellom kondisjon og overlevelse bør økt kardiorespiratorisk kapasitet (kondisjon) være et viktig mål med treningen for disse pasientene (5). For å måle effekt av treningen, beskrive treningsintensitet og vurdere risiko anbefales det å teste kondisjon, ideelt ved test av maksimalt oksygenopptak. Enklere fysiske funksjonstester (som for eksempel seks minutters gangtest, trappetesting eller tid brukt på en gitt distanse) er mulig å registrere i de fleste kliniske praksiser. I tillegg til utholdenhetstesting er de viktigste klinisk gjennomførbare effektmålene glykemisk kontroll, lipidemi og blodtrykk. Kroppssammensetning, målt som midjeomkrets, anses som et bedre klinisk mål enn kroppsvekt. Kroppsvekt er, kanskje kontraintuitivt, kun anbefalt som et relevant effektmål for personer med sykelig overvekt eller hvis andre årsaker gjør at vektnedgang vil være gunstig i behandlingsforløpet (4).

Trening bør anses som et nødvendig supplement, noen ganger et alternativ, til medikamentell behandling

Personer med type 2-diabetes har ofte feilregulering i en rekke kardiovaskulære og metabolske funksjoner. Dette inkluderer nedsatt glykemisk kontroll, dyslipidemi, fedme, hypertensjon og nedsatt fysisk form. Trening påvirker alle disse funksjonene gunstig.

Hvordan bør pasientene trene?

Både utholdenhets- og styrketrening har vist gode effekter på flere relevante utfallsmål for denne pasientgruppen. Kombinasjon av styrke- og utholdenhetstrening viser noe bedre effekt enn isolerte effekter av én av de to treningsformene for glykemisk kontroll, kroppssammensetning og inflammasjon (4). Det er også holdepunkter for at høyintensitets intervalltrening er mer effektivt enn trening med moderat intensitet for å øke kondisjon (4).

Fysisk aktivitet og fysisk form har for liten plass i utredning og oppfølging av pasienter

Treningsanbefalinger for personer med type 2-diabetes skiller seg ikke fra de generelle anbefalingene for fysisk aktivitet for friske voksne. Treningen må likevel tilpasses den enkelte og man må ta hensyn til eventuelle risikofaktorer, komorbiditet, personlige preferanser og ønsker. Å kun gi råd om fysisk aktivitet er vist å ikke gi samme effekt på glykemisk kontroll som strukturerte, veiledede treningsprogram (6). En viss oppfølging av pasientenes trening og respons er derfor nødvendig.

Utfordringer

Hovedutfordringen for alle treningsintervensjoner er tilslutning til og opprettholdelse av aktiviteten. Det er derfor viktig å etablere metoder for å øke pasientenes motivasjon. Dette gjøres best med et tverrfaglig samarbeid hvor man inkluderer både leger, fysioterapeuter, treningsfysiologer og andre relevante faggrupper med kunnskap om atferdsendring. Kommunene og den enkelte behandler har et felles ansvar for å få gjennomført slik oppfølging.

Etter vår mening har fysisk aktivitet og fysisk form for liten plass i utredning og oppfølging av pasienter, både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Dette bør tas med i klinisk vurdering av pasienter på linje med andre pasientkarakteristika og journalføres, spesielt når det gjelder personer med type 2-diabetes og kardiovaskulær sykdom (7). For disse er effekten så god at trening bør anses som et nødvendig supplement, noen ganger et alternativ, til medikamentell behandling. Kombinasjon av medikasjon og trening er foreløpig lite studert.

1

Hawley JA, Hargreaves M, Joyner MJ et al. Integrative biology of exercise. Cell 2014; 159: 738–49. [PubMed][CrossRef]

3
5

Nylen ES, Kokkinos P, Myers J et al. Prognostic effect of exercise capacity on mortality in older adults with diabetes mellitus. J Am Geriatr Soc 2010; 58: 1850–4. [PubMed][CrossRef]

Kommentarer

(3)

Gry Berntzen

Det har lenge vært et sterkt fokus på fysisk trening for behandling av diabetes type 2 og hjertepasienter. Eksempelvis får de fleste som sokner til Helse Nord tilbud om et fire ukers treningsopphold på rehabiliteringsinstitusjon i Skibotn. Jeg lurer på hva forfatterens mener når de sier det er for lite fokus - dette er noe jeg vil tro de fleste fastleger oppfordrer til regelmessig . Problemet er naturligvis hvordan en skal få folk til og endre vaner. Har forfatterens sett på langtidseffekten av kontrollerte studier for slike tiltak de anbefaler?

Trine Moholdt

Takk for interesse for vår artikkel både fra Gry Berntzen, og fra Therese Fostervold Mathisen som skrev i Dagens Medisin at fysisk aktivitet som medisin krever kompetanse (1), noe vi er helt enig i. Samtidig må folks egen aktivitet stimuleres. Vi applauderer Helse Nords fokus på fysisk trening for behandling av diabetes type 2 og hjertesykdom. Det er imidlertid stort potensiale for å øke innsatsen på dette feltet i hele landet og mye mer å hente. Alle ser Norges tydelige toppidrettsprestasjoner. Basis for disse er solide treningskunnskaper, som også pasienter bør få mer nytte av.

Elof Nelson

I Sverige finns redan välutvecklade evidensbaserade riktlinjer för hur träning ska anpassas och kontraindikationer för träning vid ett flertal sjukdomstillstånd, inklusive diabetes typ 2. Riktlinjerna är samlade i handboken FYSS (Fysisk aktivitet i Sjukdomsprevention och Sjukdomsbehandling) som kan beställas och delar av den är gratis via fyss.se. Jag upplever de kortfattade rekommendationerna i slutet av varje kapitel användbara i daglig praksis då både läkare och patient enkelt kan utläsa vilken typ och omfattning av fysisk träning som ska insättas.

Anbefalte artikler