Diskusjon
Denne studien viser at det i de siste årene er små forskjeller mellom insidensratene som blir presentert for totalbefolkningen i Norge og ratene man får dersom man kun ser på norskfødte. De nasjonale insidensratene har derfor frem til nå vist et godt bilde over kreftrisikoen i den norskfødte delen av befolkningen. For alle kreftformer samlet har norskfødte noe høyere rater enn totalbefolkningen. De største forskjellene så vi for føflekkreft og livmorhalskreft. Fra begynnelsen av 2000-tallet har det vært en økning i insidensen av leverkreft i totalbefolkningen, og det har vært spekulert på om denne økningen kunne ha sammenheng med innvandring (3). I denne studien så vi at det også hadde vært en økning i insidensen av leverkreft blant norskfødte, selv om ratene var lavere enn for totalbefolkningen.
Vår tidligere studie har vist at insidensratene for alle kreftformer samlet i Norge er lavere hos innvandrere enn resten av befolkningen, mens innvandrerne har høyere forekomst av lungekreft hos menn og leverkreft hos begge kjønn (2). Denne studien viser at på tross av dette har de nasjonale insidensratene frem til nå gitt et godt bilde på kreftrisikoen blant de norskfødte. Likevel viser den økende forskjellen mellom ratene for norskfødte og totalbefolkningen mot slutten av tidsperioden at dette kan endre seg, både fordi andelen innvandrere øker og fordi alderssammensetningen endres og det blir flere eldre i denne gruppen.
Det har vært spekulert på om noe av forklaringen på at insidensraten for lungekreft blant menn har vist en nedgang, kan være at andelen røykende menn går ned fordi andelen ikke-røykende innvandrere øker (6). Dette er lite trolig, da insidensraten for lungekreft er høyere blant innvandrermenn totalt sett (2), og denne studien viser at ratene for lungekreft sank mot slutten av perioden både hos totalbefolkningen og norskfødte menn.
Det har vært en økning i insidensratene for både leverkreft og skjoldbruskkjertelkreft gjennom perioden. Hepatitt B og C er en kjent risikofaktor for leverkreft (7), og økende innvandring fra land med høy forekomst av denne kreftformen har vært fremsatt som en mulig forklaring på økningen i insidensen av leverkreft. Våre resultater viste imidlertid bare en begrenset forskjell når vi sammenlignet norskfødte og totalbefolkningen. Dette betyr at økningen i de nasjonale ratene for leverkreft også er reell blant norskfødte og kan ikke forklares kun med økt innvandring. Også i USA øker forekomsten av leverkreft, og denne økningen ser man på tvers av etnisitet (8).
De økende insidensratene for skjoldbruskkjertelkreft de siste ti årene har også vært tilfelle for de andre nordiske landene (9). Våre resultater viste en høyere insidensrate for skjoldbruskkjertelkreft hos den kvinnelige totalbefolkningen, men i likhet med leverkreft så vi også en økning blant den norskfødte delen av befolkningen. Vi antar at økningen kan forklares med økt deteksjon, og at det i mindre grad forklares av innvandring. For flere av kreftformene i studien økte forskjellen mellom norskfødte og totalbefolkningen gjennom tidsperioden. Samtidig har befolkningen i Norge fått en økt andel av innvandrere. 1. januar 2018 utgjorde innvandrere 33,1 % av folketallet i Oslo (10), og det vil være naturlig å anta at kreftforekomsten hos denne gruppen kan påvirke forekomsten hos den totale befolkningen i Oslo. For eksempel viste en fylkesvis gjennomgang av kreftratene i 2013 at Oslo hadde særlig lave rater for prostatakreft (11). Dette kan muligens skyldes den høye innvandrerbefolkningen, som har lav forekomst av prostatakreft (2). Denne studien viser bare en ubetydelig forskjell mellom den nasjonale raten for prostatakreft og raten hos de norskfødte.
Selv om de nasjonale ratene til nå har gitt et godt bilde på kreftforekomsten i Norge, vil det i fremtiden være viktig å ta hensyn til befolkningssammensetningen når man presenterer kreftforekomst på et nasjonalt nivå for å kunne analysere utviklingen i kreftrisiko i undergrupper av populasjonen. Til nå har vi hatt liten kunnskap om forekomst av kreft i den norskfødte delen av befolkningen. Kunnskapen er basert på enkeltstudier, fordi fødeland og landbakgrunn som variabler hittil ikke har blitt registrert i Kreftregisteret. På bakgrunn av forslag til endring i kreftregisterforskriften (12) har Helse- og omsorgsdepartementet nå endret kreftregisterforskriften §1–7 nettopp for å ivareta dette behovet (13).
Denne studien har en stor populasjon, basert på totalbefolkningen i Norge i et gitt tidsrom. Data fra Kreftregisteret er vist å være nær komplette og ha en høy validitet (14). De skal dermed gi et pålitelig bilde av den faktiske kreftforekomsten både blant norskfødte og totalbefolkningen. Likevel skiller populasjonen i denne forskningsstudien seg noe fra populasjonen som brukes av Kreftregisteret til årlig publisering av kreftforekomst i Norge, og insidensratene i denne studien ligger noe over insidensratene som ble presentert på et nasjonalt nivå i 2017 (3).
Insidens for enkelte kreftformer kan være lav og dermed gjøre ratene sårbare for tilfeldig variasjon. Vi har derfor presentert utviklingen i insidensrater gjennom de siste 27 årene.