Re: Fra ketobemidon til oksykodon

Ola Dale, Pål Klepstad, Torkjel Tveita, Just Thoner, Petter C. Borchgrevink Om forfatterne
Artikkel

Takk til Ræder og medarbeidere (1) for utfyllende opplysninger. Vi verken var eller er uenige i at 30 %-forskjellen i farmakologisk potens mellom preparatene er klinisk vesentlig. Morfin kan gis som akutt kortvarig behandling til de fleste pasienter, men forsiktighet bør utvises ved alvorlig nyresvikt. Dette er de fleste norske leger klar over. Vi er også enige om at det er fornuftig å tilstrebe enkle prosedyrer ved medikamentskifte, men kan ikke se det er et relevant argument for å velge morfin eller oksykodon. Vi er enige i at oksykodon intravenøst mest sannsynlig har raskere anslag enn morfin, men det er ingen overbevisende studier på at det medfører klinisk meningsfull forskjell. Tvert imot har vi selv vist at intravenøst morfin virker allerede etter fem minutter, tilstrekkelig raskt for effektiv titrering (2). Når det gjelder peroralt oksykodon, er det eksperimentelle holdepunkter for at oksykodon utviser en betydelig absorpsjonsforsinkelse (3) uten at den kliniske betydningen av dette er kjent. Vi er uenige i at større biotilgjengelighet per se gir større forutsigbarhet, og vil ikke legge avgjørende vekt på modellerende humane, eksperimentelle smertestudier (3). Eksperimentelle data kan ikke overføres direkte til klinikken. Eksempelvis har CYP2D6- polymorfismer hatt betydning for oksykodonvirkning i eksperimentelle, men ikke i kliniske smertestudier (4, 5). Vi er glade for Ræder og medarbeideres klare oppfordring til å bruke morfin ved kronisk kreftsmerte, i palliative omsorg, til barn (foreløpig) og pasienter med økt fare for misbruk (1). Avslutningsvis lar vi Olkkola og medarbeideres ord bli våre (4): «Our current understanding of the pharmacology of oxycodone does not explain the significant increase in its clinical use.» For vår del avslutter vi debatten her.

Anbefalte artikler