Feilslått prosjektledelse
Oppgaven Helsedirektoratet påtok seg – med å utvikle og implementere Norsk laboratoriekodeverk – er særdeles krevende og komplisert. Ingen land har tidligere innført et obligatorisk felles laboratoriekodeverk som omfatter alle laboratoriefag. Et slikt pionérarbeid krever både god planlegging, solid forankring i foretakene, en romslig tidsplan, hyppig og tett oppfølging, kvalifiserte rådgivere, god informasjonsflyt, høye faglige ambisjoner, nøye koordinering på tvers av fagene, god kvalitetskontroll og evne og vilje til å lytte til innspill fra involverte aktører. Dessverre har Helsedirektoratets håndtering vært utilstrekkelig på alle disse punktene.
Det internasjonale kodeverket man tok utgangspunkt i og ønsket å innføre i Norge, var primært utviklet for medisinske biokjemiske analyser (6). Det var ikke tilpasset andre laboratoriespesialiteter, norsk språk eller norsk laboratorietradisjon. Fagmiljøene påpekte tidlig denne utfordringen og gjentok kritikken da første versjon av kodeverket ble publisert i 2013 (7). De anbefalte Helsedirektoratet å tilknytte seg kompetanse fra de seks laboratoriefagene for å koordinere en strukturert gjennomgang med faglig og språklig systematisering av Norsk laboratoriekodeverk, og å utforme en romslig og realistisk tidsplan for dette arbeidet (7, 8). Disse rådene ble ikke tatt til følge. Tvert imot ble kodeverket gjort obligatorisk og skulle implementeres på et tidspunkt da det var langt fra ferdig utviklet verken for faglige, tekniske eller økonomiske formål (5).
Denne formen for neglisjering av fagmiljøenes innspill har dessverre vært en rød tråd i prosjektledelsen av Norsk laboratoriekodeverk. Det samme skjedde da Helsedirektoratet lovte fagmiljøene å ta regi på utviklingen av en tverrfaglig tabell over analysemetoder som skulle nyansere forskjellene i resultater når samme analyse var utført med ulike analysemetoder (9) – (11). Hele dette prosjektet ble plutselig skrinlagt uten begrunnelse (12) – (14), i strid med en unison anbefaling fra fagmiljøene. Konsekvensen av dette grepet er blant annet at vi nå har et kodeverk som ikke kan benyttes for en god økonomisk refusjonsordning (15, 16), men som Helsedirektoratet likevel dessverre planlegger brukt til dette formålet (17).
Disse sakene, og mange flere av lignende karakter, gjør at fagmiljøenes tillit til Direktoratet for e-helse som kodeverksforvalter er sterkt svekket.