Skåring av respiratoriske hendelser under søvn
Skåring av apneer har vært lite diskutert. Man anbefaler skåring med termistor (luftstrømsmåler basert på temperaturendringer), ikke med nasal trykkmåler, som vil overestimere antall apnéepisoder (10).
Det har vært større diskusjon og endring knyttet til skåring av hypopné, dels grunnet faglige synspunkter, dels knyttet til refusjonsordninger i USA (11). Den foreløpige konsekvensen av dette er at American Academy of Sleep Medicine fortsatt har to definisjoner av hypopné – en «anbefalt», hvor hypopneer nå kan skåres hvis 30 % amplitudereduksjon målt med nasal trykkmåler er assosiert med en desaturasjon på 3 % eller EEG-aktivering, og en «akseptabel», hvor aktivering ikke inngår og kravet til desaturasjon er 4 %. I de tidligere «Chicago-kriteriene» fra 1999 (tab 1) kunne hypopneer også skåres uten krav om desaturasjon (12).
Kravet om ledsagende desaturasjoner for å skåre hypopneer har stor effekt på apné-hypopné-indeksen. Ulike oksymetre har imidlertid ulike beregningstider, de kan variere fra to sekunder til 21 sekunder. Lang beregningstid gir færre episodiske desaturasjoner og kort beregningstid gir flere, men mer usikre desaturasjoner (13).
I eksperimentelle studier er det vist at American Academy of Sleep Medicines aktiveringsdefinisjon er valid og reliabel, men aktivering er krevende å skåre. Reliabiliteten varierer med skåringserfaring og er antakelig noe dårligere mellom ulike grupper av tolkere (14). Aktivering er også en dynamisk størrelse der terskelen for å bli utløst i stor grad påvirkes av forutgående søvnmangel/søvnforstyrrelse (15).
Øvre luftveismotstandssyndrom er, som obstruktiv søvnapné, kjennetegnet av søvnighet på dagtid, som antas å skyldes forstyrret nattesøvn. Det er imidlertid vist at trykkmåling nasalt er mer sensitivt enn i øsofageal trykkmåling (16), og kombinert med liberale hypopnékriterier skal hendelser som tidligere ble oppfattet som respirasjonsrelatert aktivering kunne skåres som hypopneer med vanlig polysomnografi.
I en studie der 423 pasienter var henvist til søvnsenter på grunn av klinisk mistanke om obstruktiv søvnapné, ble alle undersøkelsene skåret etter Chicago-kriteriene fra 1999. Registreringene ble deretter reskåret etter de to hypopnékriteriene fra American Academy of Sleep Medicine fra 2007. Mediane verdier for apné-hypopné-indeksen varierte da fra 8,3 til 25,1 og andelen hypopneer fra 25 % til 60 % (10, 12, 17).
I en annen undersøkelse fikk 37 relativt unge pasienter med lite tendens til desaturasjoner diagnosen obstruktiv søvnapné basert på symptomer og søvnregistreringer tolket etter Chicago-kriteriene (18). Etter behandling rapporterte pasientene subjektiv bedring og tydelig fall i apné-hypopné-indeksen. Ved reskåring med de to hypopnédefinisjonene til American Academy of Sleep Medicine fra 2007 var forbedringstendensen den samme.
Kravet om 4 % desaturasjon for å skåre hypopné medførte at 14 av de 37 fikk utgangs-apné-hypopné-indeks lavere enn 5. Disse ville ikke fått diagnosen obstruktiv søvnapné eller behandlingen dersom «4 %-kriteriet» var brukt. I artikkelen ble det konkludert at «4 %- kriteriet» ikke bør brukes ved undersøkelse av unge lungefriske med god basal O₂-metning. Det er dessuten et tankekors at det i en befolkningsbasert studie der det var krav om ledsagende 4 % desaturasjon (konservativt), ble funnet at det i gruppen med apné-hypopné-indeks mellom 0,1 og 4,9 (også i «normalområdet») var en litt større andel med forhøyet blodtrykk enn de supernormale (med apné-hypopné-indeks = 0) fire år senere (19).