Hvorfor ortogeriatri?

Ortogeriatri virker

I lang tid har det vært argumentert for at strukturert ortopedisk-geriatrisk samarbeid måtte være gunstig når det gjelder denne pasientgruppen, og etter hvert har begrepet «ortogeriatri» vokst frem. I en fersk systematisk oversikt var det vanskelig å gjennomføre noen formell metaanalyse, fordi studiene hadde ulike effektmål og ulike modeller ble testet. Man fant likevel en tendens i retning av at samarbeidsmodeller med tett integrasjon av den ortopediske og den geriatriske spisskompetansen rundt øremerkede senger var mest lovende, mens det var vanskelig å finne positiv effekt av modeller der for eksempel et ambulant geriatrisk team ga råd om pasienter som var innlagt i en rent ortopedisk sengepost (7).

Nylig er to randomiserte, kontrollerte studier av ortogeriatriske modeller i Norge publisert (8, 9). I begge studiene testet man modeller der intervensjonspasientene primært var innlagt i geriatriske sengeposter og fikk ortopedisk tilsyn ved behov. Kontrollpasientene lå i konvensjonelle ortopediske sengeposter og hadde geriatrisk eller annet indremedisinsk tilsyn ved behov. Hovedelementer i intervensjonen i begge studiene var en bred klinisk vurdering av relevante helseforhold, koordinert tverrfaglig samarbeid, strukturering av arbeidet med sjekklister og protokoller, tidlig mobilisering og tidlig utskrivningsplanlegging.

Den ene studien ble gjennomført i Trondheim og inkluderte bare pasienter som var hjemmeboende da bruddet inntraff (8). Hovedendepunktet var mobilitet målt med instrumentet Short Physical Performance Battery (SPPB). Ortogeriatrigruppen hadde en høyere SPPB-skår etter fire og 12 måneder enn gruppen som fikk standard ortopedisk behandling, og forskjellen var statistisk signifikant. Ortogeriatrigruppen hadde også bedre resultater med hensyn til funksjon og livskvalitet, og de var mindre redde for å falle. Liggetiden var gjennomsnittlig 1,7 døgn lengre i ortogeriatrigruppen, men mer enn dobbelt så mange ble utskrevet direkte fra sykehus til hjemmet, og det første året etter bruddet hadde gjennomsnittspasienten 2,7 færre liggedøgn i sykehus, fire færre døgn i rehabiliteringsinstitusjon og 13 færre døgn i sykehjem enn ortopedigruppen. Gjennomsnittlig kostnadsreduksjon var vel 40 000 kroner per pasient det første året.

Den andre studien ble gjennomført i Oslo, og omfattet både hjemmeboende hoftebruddspasienter og pasienter som kom fra sykehjem (9). Hovedmålsettingen med denne studien var å undersøke om en ortogeriatrisk modell kunne forebygge delirium og akselerert kognitiv svikt. Vi fant ingen effekt av ortogeriatrisk behandling på kognitiv svikt og delirium, derimot ble det påvist samme forskjell i SPPB-skår hos hjemmeboende pasienter som Trondheims-studien. Samlet gir disse to studiene derfor vesentlig styrket indikasjon på at et ortogeriatrisk tilbud til hjemmeboende pasienter med hoftebrudd har en klinisk betydningsfull positiv effekt på mobilitet og gangfunksjon minst ett år etter bruddet.