Ujevnt om menn med problemer

Guro Lenæs Om forfatteren
Artikkel

Johansen, Jahn Otto

Død og pine

Syke fortellinger. 96 s, ill. Drøbak: Kultur og utenriks, 2014.

Jeg husker Jahn Otto Johansen fra nyhetene da jeg var liten – utenriksreporter, bred, med grått hår, briller og en slags hatt. I intervjuer fremstilles han på to vis: kunnskapstung og en levemann. Nå har han skrevet Død og pine – Syke fortellinger. I forordet bedyrer han at dette ikke er selvbiografiske fortellinger, men at både han selv og venner har opplevd noe av det som er skildret.

Boken består av til sammen sju fortellinger om syke menn, menn som brekker beinet og må tisse i ølglass på kjøkkenet til Det norske medicinske Selskap på grunn av manglede universell utforming. Menn med pacemaker som heller fisker laks enn å ligge med kona. Menn som starter sin seksuelle karriere på horehus i Hamburg under realskoletur, og som ender opp med erektil dysfunksjon og fordypning i Arne Næss’ økofilosofi. Menn som dør uten at noen kommer i begravelsen. Mennene tar seg en til slutt en konjakk, og så er fortellingen over. Dette er skittenrealisme.

Fortellingene preges av forfatterens liv og levned i inn- og utland, av hans brede kunnskap og klokskap og av hans mange gode intensjoner, ideer og observasjoner. Dessverre er ikke alle like gjennomarbeidede, og detaljrikdommen gir dem en sprikende form. Johansen skulle hatt en skjønnlitterær sparringspartner og en korrekturleser, for her er det mange skrivefeil. Innimellom triller det ut noen kommentarer om negre, homofile og jøder som de aller færreste vil komme unna med.

Heldigvis kommer man til fortellingen om Arnold Finkelstein, den jødiske legen. Han kom til Norge i 1939 på invitasjon fra Karl Evang og jobbet først i Talvik i Finnmark. Dr. Finkelstein var gift med litteraturviteren Lise, og disse to utviklet Alzheimers sykdom parallelt. Skildringen av disse to stadig mer demente menneskene som fortsatt bor sammen i samme leilighet, som blir fremmede for hverandre, gjenoppdager hverandre, og som pleier og trøster hverandre, er vakker, inderlig og poetisk.

Oddvar Torsheim har forsideillustrasjonen og fire tegninger til slutt. Eggande frue på forsiden er lite representativ for innholdet, og det er ikke lett å forstå hvordan de andre tegningene passer inn.

Johansen sier selv hva han vil – han vil more de små og irritere de store. Jeg tror imidlertid ikke boken er spesielt relevant for leger.

Anbefalte artikler