Lovmessige rammebetingelser
Punkt 7: Utilregnelighetsbegrepet. I dag er det, etter straffeloven § 44, tre tilstander som gjør at en person kan bli kjent utilregnelig og derved anses som skyldfri av retten: hvis vedkommende er psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. Vi foreslår en innsnevring av utilregnelighetskriteriet i straffeloven § 44 til kun å omfatte to grupper: Den første gruppen inkluderer en kjernegruppe som har en klar realitetsbrist i form av uttalt psykose, og den andre gruppen vil fortsatt omfatte personer med alvorlig psykisk utviklingshemning. Vi ser det ikke hensiktsmessig å inkludere bevissthetsforstyrrelser da vårt inntrykk er at det er uensartet bedømming av slike tilstander og at de forekommer svært sjelden. En innsnevring vil kunne gjøre det lettere for fagdommere og legdommere å vurdere de sakkyndiges råd til retten. Det vil både kunne innebære a) at flere personer gis det menneskeverd det innebærer å stå til ansvar for sine handlinger og b) at den innflytelse eller makt som rettspsykiatere og rettspsykologer beskyldes for å ha i retten blir redusert.
Punkt 8: Innføring av blandet/psykologisk prinsipp. Norge har hatt det medisinske prinsipp siden 1929 (3, 4). Konsekvensen av det medisinske prinsippet er at personer som anses som psykotiske i henhold til straffeloven § 44, automatisk vil bli ansett som utilregnelige. Med andre ord er det likegyldig hvorvidt gjerningsmannen har vært klar over handlingens straffbarhet for å avgjøre tilregnelighet. Det virker urimelig at en person automatisk skal anses som skyldfri fordi han har en gitt psykose, men hvor psykosen ikke har direkte sammenheng med det gjerningspersonen har gjort. En innføring av det psykologiske eller det blandede prinsipp vil innebære en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Enten kan man innføre et tilleggskriterium der det spørres om tiltalte i tillegg til å ha en psykoselidelse visste hva vedkommende gjorde og/eller at handlingen var gal. Dette vil nærme seg the M’Naghten rule som benyttes i mange engelskspråklige land. Eventuelt om tiltaltes straffbare handling hadde en sammenheng med den psykiske lidelsen, som vil tilsvare det psykologiske prinsipp. En innføring av et tilleggskriterium vil antakeligvis medføre at færre blir ansett som utilregnelige.
Punkt 9: Endring av mandatet. De sakkyndige skal som regel vurdere om observanden var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. I tillegg skal de vurdere om observanden hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse, var lettere utviklingshemmet eller hadde nedsatt evne til realistisk vurdering av omverdenen, som gir mulighet for straffereduksjon etter straffeloven § 56c. Som regel blir de sakkyndige også spurt om å vurdere prognose og risiko for nye straffbare handlinger, som gir retten veiledning om hvilken reaksjon som skal idømmes.
Vi mener mandatet bør endres for å innføre et klarere skille mellom det de sakkyndige skal svare på og det retten skal svare på. Det vil gi retten et mer uavhengig juridisk beslutningsgrunnlag. Dette kan gjøres på flere måter. En måte er å gi de sakkyndige i oppgave å vurdere om observanden oppfyller et sett med kliniske kriterier knyttet til de mest alvorlige sinnslidelsene i ICD-10, uten å skulle oversette inn i straffelovens juridiske begreper slik det er i dag. Retten må da selv oversette fra psykologiske/medisinske/psykiatriske begreper til juridiske kategorier som passer inn i straffelovens utilregnelighetskriterier. En annen måte er å beholde dagens mandat, men endre spørsmålet retten skal besvare, eksempelvis i retning av det man gjør i Danmark. Der skal de sakkyndige gi råd om spesifikke tilstander er til stede – i form av sinnssykdom (primært psykotiske tilstander) og så skal retten beslutte om de anser tiltalte for å være tilregnelig eller utilregnelig. Slik sett blir det et juridisk og språkmessig skille mellom a) det de sakkyndige skal vurdere (sinnssykdom) og b) det retten skal ta stilling til (tilregnelighet). Et slikt skille har vi ikke i Norge hvor de sakkyndige først vurderer og gir retten råd om observanden var psykotisk (samt de andre utilregnelighetskriteriene). Deretter vurderer retten bevisverdien i de sakkyndiges råd og om den er enig med de sakkyndige i at vedkommende var psykotisk på handlingstiden eller ikke.
Punkt 10: Vurdering fra Den rettsmedisinske kommisjon. Kommisjonen bør, når de kvalitetssikrer erklæringene, gi en kortfattet, men tydelig vurdering av innholdet og konklusjonen i erklæringen. Standardformuleringen er i dag, om det ikke er innvendinger at «Det er ingen (vesentlige) bemerkninger til erklæringen». Slike korte formuleringer kan gi grobunn for usikkerhet med hensyn til hvordan kommisjonen har tenkt og vurdert. Kommisjonens vurdering bør skje etter eksplisitte kriterier på en standardisert måte for å unngå tvil om det de skal formidle. Når Rettslegerådet i Danmark gjennomgår erklæringer, kommer de med en skriftlig vurdering (de gjennomgår kun erklæringene hvor de sakkyndige mener at observanden er utilregnelig). Fordelen med slik kriteriebasert vurdering er todelt. For det første får retten en innsikt i hvordan kommisjonen har tenkt og en eventuell uenighet i kommisjonen kommer til syne. For det andre viser forskning på beslutningsteori at tilbakemelding er avgjørende for at fagfolk kan lære av og justere sine vurderinger. Slik kan man i beste fall unngå fremtidige skjevheter og feilvurderinger (5).