R. Slagstad svarer:

Rune Slagstad Om forfatteren

Professor i helseøkonomi Jon Magnussen er åpenbart irritert over min artikkel Helsefeltets strateger i Tidsskriftet nr. 12 – 13/2012 (1). Det er en irritasjon jeg ingenlunde vil frata ham. Han mener jeg burde ha skrevet en annen artikkel og anfører flere momenter til en slik, så som det mest rasjonelle politiske nivå for helsepolitiske beslutninger og formålet med finansieringssystemet og dets utforming. Dette er viktige spørsmål som Magnussen gjerne må skrive flere artikler om, utover dem han allerede har begått. Hva de har med min analyse av fusjonsprosessen ved Oslo universitetssykehus å gjøre, forblir mer uklart.

Min analyse av det maktpolitiske spillet om Oslo universitetssykehus mener han åpenbart å kunne punktere med alminneligheter: Det fyres av «i alle retninger», «noe treffer, mye bommer», dog uten den minste antydning til konkretisering av «alle», «noe» eller «mye». Magnussens eneste konkrete henvisning er at debatten om helsepolitikk ikke primært bør dreie seg om hvorvidt direktøren i Helse Sør-Øst og departementsråden i Helse- og omsorgsdepartementet «er gode eller dårlige mennesker». Det er et synspunkt det er vanskelig ikke å være enig i, og den stråmann som måtte ha hevdet dette, bør melde seg.

De intellektuelle «short-cuts» Magnussen gjør bruk av, ville vært liten grunn til å oppholde seg nærmere ved om det ikke var for at han selv har vært – og er? – en viktig premissleverandør for den offisielle helsepolitikk (jf. bl.a. Magnussen-utvalgets utredning om inntektsfordelingen mellom de regionale helseforetakene) (2). Men det finnes, så lite svart-hvitt det enn måtte høres, flere fenomener i den helsepolitiske verden enn dem som fanges inn av Magnussens økonomiske modeller. Jeg har pekt på noen aktører som mer eller mindre i det skjulte har vært retningsgivende for den helsepolitiske reformismen, ikke minst en lite påaktet styringssymbiose mellom «doldisbryåkrater» og en ekspanderende konsulentbransje med McKinsey i spissen. I dette miljøet er ikke sansen for den tradisjonelle faglige kompetansen den mest påfallende. Det er en observasjon med relevans også utover helsefeltet, men det oppløftende er at på dette feltet møter de nye styringsagentene en langt sterkere faglig forankret motstand enn på andre samfunnsfelter. Det påhviler ikke minst legene et betydelig samfunnsansvar med henblikk på enda tydeligere å artikulere offentlig sin opposisjon.

Kanskje er vi her ved en av grunnene til at konkretisering av strateger er så problematisk for Magnussen? Om kritikk rettes kun mot «systemet» og overser bevegerne for den sosiale konstruksjon som politikk (eller økonomi) er, kan man kanskje fortsette å anta at «politikk ikke (er) personer». Men det bør den ikke dersom konstruktiv reorientering er målet. Vi trenger en debatt om politikk, ikke om personer! er Magnussens overskrift. Hans ansvarsfritakende synspunkt ville i det minste vært mer konsistent om han ikke hadde rettet sin kritikk nettopp mot min person. Det finnes et elementært akademisk begrep for slik selvmotsigende atferd: selvrefererende inkonsistens.

1

Slagstad R. Helsefeltets strateger. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1479-85. [PubMed]

2

Norges offentlige utredninger. Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak. NOU 2008: 2.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler