En ødeleggende prosess

Gunnar Birkeland Flugsrud Om forfatteren

Jeg takker Rune Slagstad, som i Tidsskriftet nr. 12 – 13/2012 nøster i hvordan Oslo-sykehusene havnet i den nåværende situasjonen (1). Jon Magnussen mener Slagstad er for personfokusert og vil ha en mer prinsipiell debatt. Jeg opplever ødeleggelsen av Oslo-sykehusene som en ubegripelig realitet og vil gjerne vite hvordan de styrende prosessene faktisk foregikk og foregår. Slagstad får frem hvordan det er en blanding av personligheter og prinsipper som har ledet oss dit vi er.

Slagstad tar faktisk opp mange ikke-personrelaterte faktorer, som for eksempel faktagrunnlaget man bygde fusjonsbeslutningene på. Han viser hvordan både departementet og Helse Sør-Øst la til grunn at det kunne spares astronomiske beløp. Så store vurderte man innsparingsmulighetene til å være at sammenslåingen skulle gjennomføres helt uten eksterne omstillingsmidler. Dermed fikk Oslo universitetssykehus ikke engang adgang til å planlegge med underskudd de første årene for å frigjøre interne omstillingsmidler. Slagstad viser også til konsulentselskapenes sentrale rolle i Oslo-prosessen. Gevinsten for pasienter, ansatte og samfunnet har vist seg tvilsom, mens gevinsten for McKinsey sannsynligvis er utvilsom?

Sentrale aktører ønsker i ettertid ikke å diskutere grunnlagene for fusjonsprosessen. Som Slagsstad viser benektet Mari Trommald kjennskap til innsparingsanslagene. Vil hun bli trodd på det, eller dekker hun seg bak begrepet «et konkret resultatmål på ressursbruk»? I Søndagsavisa i NRK P2 1.7. 2012 hevdet statssekretær Robin Kåss at han ikke kjente til at McKinsey var involvert i prosessen. Er Kåss tilfreds med å konstatere at her vet han ikke hva hans eget departement og underliggende foretak har bedrevet? Når sentrale politikere henviser til de nåværende resultater på for eksempel kreftbehandling som bevis på at fusjonsprosessen har lyktes, har de ikke den minste forståelse for at resultater av forskning og utvikling tar langt mer tid enn som så. Resultatene av dette eksperimentet vil vi ikke se før om mange år.

Slagstad fortjener ros for å ha løftet frem fusjonspremisser som beslutningstakerne i etterkant fortrenger og for å påpeke reelle negative effekter der Kåss vil sole seg i positive fenomener som åpenbart skyldes andre forhold enn fusjonen. Da Kåss i samme intervju i Søndagsavisa ble presset på at ikke alt i Oslo universitetssykehus var perfekt, la han alt ansvaret over på den gamle ledelsen. Med ny ledelse ville problemene forsvinne. Han aksepterte altså ikke at problemene har med sviktende forutsetninger eller manglende omstillingsmidler fra departement eller Helse Sør-Øst å gjøre. Kåss avsluttet med å hevde at alle nå slutter opp om sammenslåingen. For oss som arbeider ved Oslo universitetssykehus til daglig er det vanskelig å forstå hvor han henter en slik påstand fra. Hvor mange av dem som eventuelt støtter en sammenslåing gjør det under forutsetning av økonomiske rammer som muliggjør reell effektivisering og kvalitetsheving?

Synspunktene her er mine egne.

1

Slagstad R. Helsefeltets strateger. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1479-85. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler