Vi trenger en debatt om politikk, ikke om personer!

Jon Magnussen Om forfatteren

I Rune Slagstads kronikk i Tidsskriftet nr. 12 – 13/2012 (1) fyres det av i alle retninger – noe treffer, mye bommer. Men debatten om helsepolitikk bør ikke dreie seg primært om hvorvidt direktøren i Helse Sør-Øst og departementsråden i Helse- og omsorgsdepartementet er gode eller dårlige mennesker. Derimot kunne den omhandle viktigere spørsmål, som for eksempel:

Hvor skal grensen gå mellom helsepolitikk og helseadministrasjon? Dette dreier seg både om hvilke beslutninger som skal/bør/kan ligge på politisk nivå og på hvilket politisk nivå beslutningene skal/bør/kan ligge. Når man eksempelvis i Møre og Romsdal diskuterer plassering av et nytt sykehus, følger skillelinjene kommunegrensene, ikke partigrensene. Hvem skal så ta avgjørelsen og hvem skal levere beslutningsunderlaget? Hvem representerer befolkningen i Møre og Romsdal (og Midt-Norge) best – et direktorat godt plassert i Oslo, et regionalt helseforetak plassert i Midt-Norge eller en fylkesadministrasjon i Molde? Er det mulig for oss å ta denne diskusjonen som en diskusjon av roller, ansvar og myndighet, ikke som en diskusjon av personer?

Hva skal formålet med finansieringssystemet være, og hvordan bør det utformes? Tilgangen på ressurser er begrenset, og det er en målsetting å utnytte disse så godt som mulig. Ut fra dette har man valgt modeller for å «hente inn» (skatt), «fordele ut» (nasjonale og regionale inntektsfordelingsmodeller) og «betale for» (delvis stykkpris). Ingen av modellene er perfekte. Økonomiske modeller kan ha uønskede bivirkninger, og de gjennomføres under betydelig usikkerhet. Klarer vi å ta diskusjonen om forholdet mellom økonomi og helse som en diskusjon av mål og virkemidler uten samtidig å bli fornærmet over at også økonomene har synspunkter?

Hva med forholdet mellom byråkrati, profesjonsinteresser og styringsmodeller? Slagstads kronikk inngår i en tradisjon hvor byråkrater beskrives som ensidig drevet av søken etter makt, konsulentene av ønsket om kortsiktig profitt og «fagfolkene» (herunder selvsagt ikke medregnet økonomene) av pasientenes interesser alene. Slik skapes et bilde av de gode mot de onde, og en diskusjon om løsninger underordnes behovet for å legitimere en elendighetsbeskrivelse som igjen kun er basert på én interessegruppes virkelighetsoppfatning. Vi trenger en diskusjon om interne styringsmodeller som tar inn i seg både kompleksiteten i den virksomheten som utøves og det faktum at alle aktører/profesjoner har egeninteresser knyttet til de beslutningene som tas.

1

Slagstad R. Helsefeltets strateger. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1479-85. [PubMed]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler