Magnussens avsporing

Christian Grimsgaard Om forfatteren

Konflikten mellom sentral styring og institusjonenes autonomi er ikke særegen for Oslo, men tvert imot aktuell i de øvrige helseforetakene og i diskusjonen om museer, utdanningsinstitusjoner m.m. Eksemplet med Molde/Kristiansund er i denne sammenheng egnet til å avspore debatten, ikke til å opplyse den. Her er det et åpenbart motsetningsforhold mellom to mindre institusjoner, ikke mellom institusjoner og sentral styring.

Magnussen gjentar et dogme om motsetning mellom institusjonenes/fagmiljøenes autonomi og de tilgjengelige ressursene. Det er lite som tyder på at dette er tilfellet, tvert imot tyder mye på at for sterk sentral styring svekker trivsel, eierskap og endelig produktivitet, og dermed er dette et omvendt problem. Betydningen av identitet og eierskap synes ofte utelatt fra regnestykkene, til tross for at effekten er velkjent, f.eks. fra hungersnøden etter Lenins jordbrukspolitikk. Det er jo heller ikke slik at sykehusene i Oslo generelt sliter, de private sykehusene i hovedstadsområdet klarer seg utmerket, til tross for at de ikke er velsignet med guddommelig inngripen fra Helse Sør-Øst eller departementet.

Magnussen anfører fagmiljøenes egeninteresser, men unnlater å inkludere seg selv i dette. Slagstad peker på uheldig sammenblanding mellom konsulentvesenet og helseadministratorene og skisserer en dynamikk som ikke tjener til en heldig utvikling av institusjonene. Denne mekanismen er ganske åpenbar, her kan det oppstå gjensidig forsterking i etablering av systemer og styring som ikke tjener andre interesser enn disse aktørenes. Det er vanskelig å se noen korrigerende faktor i dette, annet enn resultatet i form av fallerende virksomhet under de store institusjonene kontrastert av blomstrende mindre, private sykehus. Dette er allerede overtydelig i Oslo, hvor universitetssykehuset nå forsøker å få de private til å ta over virksomhet innen ulike fagområder.

At fagmiljøene i første rekke forfekter egeninteresser synes Magnussen å ta for gitt. Dette er for så vidt illustrerende for avstanden og en utbredt oppfatning som har vært medvirkende til denne omnipotensen blant enkelte helseadministratorer. Deler av det helseøkonomiske fagfeltet synes ganske umodent og beruset av en forestilling om hva som kan oppnås ved sentral styring.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler