Ellen Merete Hagen, Tiina Rekand, Nils Erik Gilhus, Marit Grønning Om forfatterne
Artikkel

Traumatisk ryggmargsskade er per definisjon en akutt skade av ryggmargen som resulterer i varierende grad av sensoriske forstyrrelser og pareser (1). Skader på cauda equina er inkludert i definisjonen, men andre isolerte skader av nerverøtter er ekskludert (2). Tilstanden kan føre til livsvarig tap av funksjon og redusert livskvalitet samt økt sykelighet og dødelighet. Kunnskap om insidens, prevalens og kliniske konsekvenser er viktig for planlegging av behandlings- og omsorgstiltak for denne pasientgruppen både i sykehus og i kommunene, og kjennskap til skademekanismene er viktig i det forebyggende arbeidet. I denne artikkelen gis en oversikt over demografi, skadenivå, skadeomfang, insidens, prevalens og skademekanismer samt letalitet og dødsårsaker ved traumatiske ryggmargsskader.

Kunnskapsgrunnlag

Vi har gjort litteratursøk i PubMed med følgende kombinasjoner: «traumatic spinal cord injury AND epidemiology», «traumatic spinal cord injuries AND epidemiology», «spinal cord injuries AND epidemiology» og «spinal cord injuries AND epidemiology». Søket var avgrenset til artikler utgitt før 1.4. 2011, men det var ikke begrenset bakover i tid. Det var ingen avgrensning når det gjaldt språk, alder på skadetidspunktet eller design, men artiklene måtte være tilgjengelige i fulltekst enten via Internett eller via Universitetsbiblioteket i Bergen.

Søk på «traumatic spinal cord injury AND epidemiology» ga 140 artikler, hvorav fire oversiktsartikler. Søk på «traumatic spinal cord injuries AND epidemiology» ga 38 artikler, hvorav en oversiktsartikkel. Søk på «spinal cord injury AND epidemiology» ga 1 346 artikler, hvorav 186 oversiktsartikler. Søk på «spinal cord injuries AND epidemiology» ga 1 833 artikler, hvorav 243 oversiktsartikler.

Abstraktet til alle artikler med relevant tittel ble gjennomgått. Der abstraktet var relevant, ble den fullstendige teksten innhentet der den var tilgjengelig. Artikler som inkluderte spesielle aldersgrupper (f.eks. kun barn eller kun eldre pasienter) ble ikke tatt med i oversikten over studier om insidens og prevalens. De fleste populasjonsbaserte studiene inkluderte kun pasienter over 16 år, bare et fåtall dekker alle aldersgrupper.

Etter gjennomgang av litteratur i fulltekst utgitt før april 2011 identifiserte vi 78 artikler som omhandler insidens (1, 379), 17 artikler om prevalens (5, 10, 11, 38, 4042, 8089), 73 med alder ved skadetidspunktet (1, 3, 512, 14, 1725, 27, 30, 31, 3337, 39, 40, 44, 46, 47, 51, 52, 5766, 6875, 85, 90108), 99 med kjønnsfordeling (1, 312, 14, 15, 1725, 2740, 42, 44, 45, 47, 48, 5054, 5779, 85, 90118), 93 med skademekanismer (1, 36, 812, 14, 15, 1722, 24, 25, 27, 28, 3041, 44, 45, 47, 48, 5054, 5770, 7279, 9298, 100104, 107, 108, 110, 111, 113125), 42 med letalitet (1, 6, 19, 25, 29, 40, 64, 65, 73, 75, 88, 99, 100, 102, 103,107, 109, 111, 114, 121, 123, 126146), 105 med skadenivå (1, 379, 85, 90118), sju med klinisk bilde (20, 24, 90, 147150) og 15 artikler om dødsårsaker (6, 75, 80, 123, 127, 129, 137, 151158). Tre av de inkluderte publikasjonene er ikke indeksert i PubMed, men er tatt med for å gi en så fullstendig oversikt som mulig (38, 78, 91).

Artiklene ble valgt ut og data ekstrahert av førsteforfatter (EMH). Utvalget er basert på forfatterens kunnskap innenfor feltet og på hvilke artikler som er inkludert i internasjonale oversikter. Det er utgitt flere oversiktsartikler om dette temaet på engelsk i de senere år. I denne artikkelen er det særlig benyttet oversiktsartiklene til Cripps og medarbeidere (159), Wyndaele & Wyndaele (160), van den Berg og medarbeidere (161) og Chiu og medarbeidere (162).

Epidemiologi

Det er rapportert store forskjeller i insidens, prevalens, kjønnsfordeling, skadeårsak, skadenivå og omfang av skade for traumatiske ryggmargsskader i ulike deler av verden (159 – 163).

Insidens

Årlig insidens er oppgitt til fra 2,3 per million i en studie fra Canada til 83 per million i Alaska (tab 1) (1, 3 – 79, 85, 90 – 118). Dette skyldes ulikheter i definisjon, inklusjon, klassifisering og prosedyrer i pasientidentifisering samt geografiske og kulturelle ulikheter (163, 164). Risikoen for traumatiske ryggmargsskader er 2,5 ganger høyere i landdistrikter enn i byer (36).

Tabell 1  Oversikt over rapporterte årlige insidenser (antall per million innbyggere), alder ved skade og kjønnsfordeling for traumatiske ryggmargsskader fordelt på geografiske regioner. Refererte studier rapporterer en eller flere av følgende variabler: insidens, alder ved skade og kjønnsfordeling

Region

Observasjonsperiode

Insidenser

Alder ved skade (år)

Kjønnsfordeling (m : k)

Norden (1 – 10)

1952 – 2008

4,5 – 26,3

27,9 – 47,9

2,7 – 5,0

Vest-Europa (6, 11 – 27)

1960 – 2007

2,3 – 57,8

34,5 – 50,0

1,6 – 7,7

Sentral-Europa (28, 29)

1975 – 2008

14,5 – 28.5

44,2

2,8 – 3,3

Øst-Europa (30, 31)

1989 – 96

29,7 – 44,0

34,2

1,8 – 3,6

Alaska (32)

1991 – 93

35,0

5,0

Canada (33 – 38, 109)

1947 – 2002

2,3 – 52,5

34,5 – 42,2

1,5 – 4,5

USA (39 – 62, 110, 111)

1970 – 2005

23,7 – 77,0

28,7 – 55,5

1,0 – 5,6

Latin-Amerika (63 – 66)

1986 – 2002

30,3 – 37,5

4,1 – 6,3

Oseania (67)

1985 – 94

38,3

6,5

Nord-Afrika/Midtøsten (68 – 76, 112)

1974 – 2008

12,1 – 44,0

26,8 – 35,5

1,0 – 8,3

Vest-Afrika (77 – 84, 113, 114)

1973 – 2008

3,4

30,0 – 37,9

2,0 – 12,0

Sørlige Afrika (85 – 87, 115)

1963 – 94

11,7 – 48,5

28,0 – 35,6

3,5 – 9,0

Stillehavs-Asia (88, 89)

1988 – 92

28,6 – 40,2

48,6

4,1 – 4,5

Øst-Asia (90 – 96, 116)

1977 – 2008

14,6 – 73,0

36,2 – 54,6

0,9 – 7,5

Sørøst-Asia (97)

1989 – 94

32,8

5,6

Sør-Asia (98 – 104, 117)

1994 – 2007

28,3 – 32,8

1,8 – 7,6

Australasia (105 – 108, 118)

1978 – 2007

14,5 – 49,1

2,7 – 4,9

Også innen Europa er det store forskjeller. Høyeste rapporterte insidens er fra Portugal (57,8 per million) (25) og Russland (44,0 per million) (32), lavest er den i Italia (2,3 per million) (21). Fra Norge foreligger det tre insidensstudier (5 – 7). Gjone & Nordlie fant en insidens på 16,5 per million innbygger i 1974 – 75 (7), Lidal og medarbeidere en insidens på 4,5 per million innbygger i perioden 1961 – 82 (6). I vår studie fra Sogn og Fjordane og Hordaland var det en insidens på 13,9 for perioden 1952 – 2001 (5). Den gjennomsnittlige årlige insidensen økte fra 5,9 per million i perioden 1952 – 1961 til 21,2 per million i perioden 1992 – 2001 (5). Insidensen av traumatiske ryggmargsskader forårsaket av trafikkulykker økte i løpet av observasjonsperioden, spesielt hos menn under 30 år. Når det gjelder traumatiske ryggmargsskader forårsaket av fallulykker, var det økt insidens hos menn over 60 år (5).

Prevalens

Det foreligger relativt få prevalensstudier av traumatiske ryggmargsskader (tab 2) (5, 10, 11, 38, 40 – 42, 80 – 89). Lavest prevalens er det i India, med 236 per million (86), høyest er det i USA, med 1 800 (84). Det eksisterer kun tre prevalensstudier fra Europa, alle fra Norden. Dahlberg og medarbeidere fant en prevalens på 280 per million i Helsingfors i 1999 (10), Knutsdottir fant en prevalens på 316 per million på Island i 1989 (11). Vi fant en prevalens på 365 per million innbyggere i fylkene Sogn og Fjordane og Hordaland i 2002 (5).

Tabell 2  Oversikt over rapportert prevalens (antall per million innbyggere) av traumatiske ryggmargsskader, fordelt på geografiske regioner

Region

Observasjonsperiode

Prevalens 

Norden (5, 10, 11)

1973 – 2002

280 – 365

Vest-Europa

Sentral-Europa

Øst-Europa

Canada (38)

2001 – 02

1 173

USA (40 – 42, 80 – 84)

1935 – 94

473 – 1 800

Latin-Amerika

Oseania

Nord-Afrika/Midtøsten (85)

2003 – 08

440

Vest-Afrika

Sørlige Afrika

Stillehavs-Asia

Øst-Asia

Sørøst-Asia

Sør-Asia (86)

1986

236

Australasia (87 – 89)

1987 – 98

370 – 680

Alder

Gjennomsnittsalderen på skadetidspunktet varierer – fra 26,8 år i studien fra Tyrkia (98) til 55,5 år i Oklahoma, USA (51) (tab 1). I flere studier er det funnet en økning i gjennomsnittsalder på skadetidspunktet de siste tiårene, spesielt er det et økende antall personer over 60 år som skader seg. I databasen National Spinal Cord Injury Statistical Center (USA) var gjennomsnittsalder ved skadetidspunktet 29 år i 1970 og 37 år i 2005 (91, 165). Andelen som skader seg etter fylte 60 år økte fra 5 % til 13 % i samme periode (165).

Vi fant at på Vestlandet økte gjennomsnittsalderen fra 40,2 år i perioden 1952 – 56 til 48,9 år i perioden 1997 – 2001, for kvinner fra 24,7 år til 57,7 år og for menn fra 41,5 år til 46,3 år (5).

Kjønn

Det er store variasjoner når det gjelder kjønnsfordelingen (tab 1). De fleste studier viser en overvekt av menn. I studier fra Taiwan og Iran er det like stor forekomst av traumatiske ryggmargsskader hos begge kjønn (71, 85). Størst overvekt av menn finner vi i studier fra Sierra Leone og Nigeria (ratio 11 – 12 : 1) (64, 100). I Norge har de tre studiene vist en mann-kvinne-ratio på 4,7 – 5,0 : 1 (5 – 7).

Skademekanismer

Den europeiske ryggmargsskadeorganisasjonen (ISCoS) og den tilsvarende amerikanske (ASIA) har sammen utviklet et internasjonalt datasett for registrering av ryggmargsskader (166). I Norge bruker vi ICD-10 (International Classification of Diseases, versjon 10) som diagnosekodeverk. ICD-10 inneholder også koder for registrering av ytre årsaker til sykdommer, skader og dødsfall, men er ikke tatt i bruk i alle land, i USA for eksempel bruker man fortsatt ICD-9. Inndeling av skademekanismene ved ryggmargsskader har derfor variert i den internasjonale litteraturen, men i de fleste studier har man delt skademekanismene inn i kategoriene trafikkulykker, fallulykker, sportsulykker og andre ulykker (159 – 163).

I de fleste land er trafikkulykker vanligst (159 – 163). Høyest andel er observert i Vest-Afrika, med 89 % (113). Lavest er den på Grønland, med 4 % (3), og i Pakistan og Nepal, begge med 7 % (76, 117).

Fallulykker er den andre hovedmekanismen ved traumatiske ryggmargsskader (159 – 163). Disse omfatter alt fra fall fra stor høyde på arbeidsplassen eller i suicidal hensikt til at pasienten skled på badegulvet hjemme (5). Lavest andel er rapportert fra Sør-Afrika, med 3 % (115), høyest i Pakistan og Nepal, begge med 82 % (76, 117). På Vestlandet var de hyppigste skademekanismene fallulykker (45,5 %) og trafikkulykker (34,2 %) (5).

Vold er en hyppig årsak til traumatiske ryggmargsskader i Sør-Afrika, der de utgjør 61 – 62 % (66, 115), mens samtlige studier i Europa rapporterer under 5 % – unntatt Grønland, der vold var årsaken i 11 % av tilfellene (3). Vold i form av hovedsakelig skuddskader har i USA vært årsaken til 12 – 23 % av de traumatiske ryggmargsskadene, med en topp i første halvdel av 1990-årene (165).

Sportsulykker som fører til ryggmargsskader inntreffer hyppigst under stuping, turn og rugby (159 – 163). I Russland ble det rapportert at 33 % av alle ulykkene skyldtes turn (31), i Australia har stupeulykkene vært dominerende (167). Et økende antall mennesker blir skadet i paragliderulykker (168).

De store variasjonene i skademekanisme i ulike studier kan dels skyldes geografiske og kulturelle forskjeller, men forskjellige definisjoner, forskjellig måte å samle inn data på og forskjellig studiedesign kan også forklare noe av variansen.

Anatomisk skadenivå og skadeomfang

Skadenivå

Det anatomiske skadenivået i ryggmargen deles inn i høye (cervikale) og lave skader (torakale, lumbale og sakrale) (2, 169). Det nevrologiske skadenivået defineres som det mest kaudale ryggmargssegmentet med normal funksjon (2, 169). Den nevrologiske vurderingen er viktig for klinisk diagnose, overvåking og prediksjon av funksjonelle utfall. Hos 10 – 15 % av pasientene med traumatiske ryggmargsskader er det forskjell mellom det anatomiske og det nevrologiske skadenivået pga. skade i flere nivåer, vaskulære forandringer og/eller ødem i ryggmargen etter skaden (170). Det nevrologiske skadenivået klassifiseres i henhold til American Spinal Injury Association (ASIA) Impairment Scale A-E (169, 171) (ramme 1).

Ramme 1

The American Spinal Injury Association (ASIA) Impairment Scale A-E (169)

  • ASIA A – ingen muskelfunksjon og ingen følelse under skadenivået i ryggmargen

  • ASIA B – ingen motorisk funksjon under skadenivået

  • ASIA C – bevart motorisk og sensorisk funksjon under skadenivået, men for lite til at dette gir praktisk nyttig funksjon

  • ASIA D – muskelfunksjon og sensorisk funksjon under skadenivået som gir praktisk nyttig funksjon (styrkenivå 3 eller bedre på en skala fra 0 til 5 i 50 % av musklene under skadenivået)

  • ASIA E – ubetydelige nevrologiske begrensninger som følge av ryggmargsskaden (169, 171)

ASIA A innebærer komplett skade, ASIA B – D er inkomplette skader

Andelen høye (cervikale) og lave (torakale eller lumbosakrale) skader varierer i ulike studier. Fra Kina er det rapportert at 5 % av pasientene har høye skader (69), mot 92 % i Tyrkia (98). Disse variasjonene mellom landene kan delvis forklares på bakgrunn av ulikt årsaksmønster, men behandlingstilgjengelighet, både geografisk og økonomisk, bidrar nok til en generell underrapportering av traumatiske ryggmargsskader i mange land. Vi tror at pasienter med nakkeskader vil ha reduserte muligheter for å nå frem til sykehus i live pga. sosioøkonomiske forhold i mange land (f.eks. Kina).

Letalitet

Letalitet defineres som forholdstallet mellom antall døde av en bestemt sykdom eller skade og det totale antall tilfeller av sykdommen eller skaden i et gitt tidsintervall. I den vestlige verden har letaliteten som følge av traumatisk ryggmargsskade i den akutte fasen sunket fra 30 % i 1960-årene til 6 % i 1980-årene (135, 152). Til tross for dette har pasienter med traumatiske ryggmargsskader fortsatt økt risiko for tidlig død (172 – 175). Standardisert mortalitetsratio (SMR) er forholdet mellom observerte dødsfall og forventede dødsfall i en referansebefolkning. I en finsk studie var det økt risiko for død hos pasienter med traumatiske ryggmargsskader, med en standardisert mortalitetsratio på 3,56 for kvinner og 2,54 for menn (128). Lidal og medarbeidere fant en standardisert mortalitetsratio på 1,8 for menn og 4,9 for kvinner med traumatiske ryggmargsskader innlagt ved Sunnaas sykehus (6).

I vår studie fra Vestlandet fant vi at pasienter med traumatiske ryggmargsskader hadde en økt risiko på 1,85 (SMR) for å dø, sammenliknet med andre av samme kjønn og alder (129). Standardisert mortalitetsratio var høyest de første ti år etter skaden. Gruppen med komplett skade hadde kortere gjennomsnittlig forventet levetid enn gruppen med inkomplett skade (SMR 4,23 versus SMR 1,25). Kvinner hadde redusert forventet levetid sammenliknet med menn (SMR 2,88 versus SMR 1,72). Gjennomsnittlig tid fra skade til død var 6,9 år for pasienter med nakkeskader og 8,2 år for pasienter med lavere skader (129).

Pasienter med ryggmargsskader i Danmark hadde en betydelig nedgang i dødelighet sammenliknet med normalbefolkningen fra perioden 1953 – 71 til 1972 – 92 (127).

Tidlig død defineres som død etter skade innen 30 dager (176). De fleste oppfølgingsstudiene om traumatiske ryggmargsskader kommer fra rehabiliteringssentre som mottar pasientene mange måneder etter skadetidspunktet. I mange studier har man derfor valgt å ekskludere alle som dør innen ett år etter skaden og definerer ett år etter skadetidspunktet som skillet mellom tidlig og sen død (6, 165).

Tabell 3 er en oversikt over rapportert letalitet innen ett år og mer enn ti år etter traumatisk ryggmargsskade, fordelt på geografiske regioner. I disse studiene er kun pasienter som kom til sykehuset i live inkludert. Norden har den laveste rapporterte letaliteten innen ett år etter skade (tab 3) (1, 6, 19, 25, 29, 40, 64, 65, 73, 75, 88, 99, 100, 102, 103, 107, 109, 111, 114, 121, 123, 126-146)

Tabell 3  Oversikt over rapportert letalitet innen ett år og mer enn ti år etter traumatisk ryggmargsskade, fordelt på geografiske regioner

Region

Observasjonsperiode

1-årsletalitet (%)

10-årsletalitet (%)

Norden (6,126 – 129)

1952 – 2008

0,0 – 2,5

2,5 – 43,4

Vest-Europa (19, 25, 126, 130 – 132)

1948 – 2007

18,8 – 56,0

7,1 – 50,0

Sentral-Europa (29)

2005 – 08

10,3

Øst-Europa

Alaska

Canada (109, 121, 133)

1975 – 2007

4,0

3,0 – 10,7

USA (1, 40, 111, 123, 134 – 141)

1940 – 2004

8,0 – 61,0

14,3 – 53,9

Latin-Amerika (142, 143)

1986 – 2005

10,9 – 29,2

Oseania

Nord-Afrika/Midtøsten

Vest-Afrika (64, 99, 100, 102, 114, 144, 145)

1973 – 2008

11,0 – 84,0

83,0

Sørlige Afrika (65, 103)

1963 – 94

13,0 – 49,0

Stillehavs-Asia

Øst-Asia (73)

1986 – 90

10,1

Sørøst-Asia (75)

1989 – 94

16,0

Sør-Asia (107)

2003 – 07

10,7

Australasia (88, 146)

1955 – 98

5,7

9,0 – 14,3

Dødsårsaker

Dødsårsaker er definert som sykdommer eller skader som enten direkte eller indirekte er årsak til dødsfallene i en befolkning. I Norge er det Statistisk sentralbyrå som utarbeider den offisielle dødsårsaksstatistikken. Eurostat har utarbeidet en europeisk kortliste av ICD-10. Listen er laget for internasjonal sammenlikning av dødsårsaker. Den består av 65 dødsårsaksgrupper og kan benyttes for ICD-9 og ICD-8 i tillegg til ICD-10 (177).

De siste 50 år er årsakene til sen død etter ryggmargsskade vesentlig endret. Tidligere var urosepsis den vanligste dødsårsaken etter traumatiske ryggmargsskader (157), mens de viktigste i dag er luftveisproblemer, hjertesykdom og selvmord (129). Lungebetennelse er den vanligste dødsårsaken hos pasienter med cervikale ryggmargsskader og hos pasienter over 60 år (54). Selvmord er en hyppig årsak til dødsfall hos pasienter med torakale, lumbale og sakrale skader (178).

I en dansk studie var de vanligste dødsårsakene lungesykdommer (særlig lungebetennelse), selvmord og iskemisk hjertesykdom (127). For pasienter innlagt i Sunnaas sykehus i perioden 1961 – 82 var de hyppigste dødsårsakene lungebetennelse eller influensa hos 16 %, iskemisk hjertesykdom hos 13 % og urogenital sykdom hos 13 % (6).

I en studie fra Vestlandet var årsaksspesifikk standardisert mortalitetsratio 1,96 (95 % KI 1,22 – 3,15) for lungesykdom og 5,79 (95 % KI 3,11 – 10,75) for selvmord og forgiftning (129). Kvinner hadde betydelig høyere samlet standardisert mortalitetsratio for selvmord og forgiftning. Risikoen for å dø av lungesykdom var høyest hos pasienter med nakkeskader, mens selvmord og forgiftning også i denne studien forekom hyppigst hos dem med lave, inkomplette skader (129).

Barn med ryggmargsskade

Det foreligger svært få populasjonsbaserte studier som inkluderer barn. I en finsk studie ble gjennomsnittlig årlig insidens estimert til 1,9 per million i aldersgruppen 0 – 18 år i perioden 1997 – 2006 (179). I en svensk studie var det en årlig insidens på 4,6 per million barn (120).

I studien fra Vestlandet var 3,9 % av de skadede barna 0 – 14 år på skadetidspunktet, 13,1 % var 15 – 19 år (180). Hovedmekanismen bak skade hos barn var bil- og fotgjengerulykker, ungdommer ble skadet i bil- og motorsykkelulykker. Insidensen av traumatiske ryggmargsskader hos barn har holdt seg lav, mens insidensen hos ungdom har økt betydelig i løpet av de siste 50 år (180).

Eldre med ryggmargsskade

Hos eldre pasienter med traumatiske ryggmargsskader er det økt forekomst av komplikasjoner, høyere dødelighet, dårligere prognose og lavere rehabiliteringspotensial enn hos yngre (181, 182).

I vår studie fra Vestlandet undersøkte vi skademekanismene hos pasienter som ble skadet etter fylte 60 år og som ble rehabilitert ved Nevrologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, i perioden 1952 – 2001 (183). Andelen eldre økte de siste fem årene av studieperioden. Den hyppigste skademekanismen var fall (77 %). For over en tredel var fallhøyden på under en meter. 80 % fikk inkomplette skader og oppnådde betydelig funksjonsbedring i løpet av det primære rehabiliteringsoppholdet (183).

Hodeskade og ryggmargsskade

Pasienter som har fått en hodeskade samtidig med en traumatisk ryggmargsskade, har ytterligere økt sykelighet og behov for kompleks rehabilitering (184).

Forekomsten av hodeskade varierer fra 26 % til 74 % i ulike pasientpopulasjoner med traumatisk ryggmargsskade (185, 186). I en prospektiv studie fant man at 34 % av dem med traumatisk ryggmargsskade hadde en mild hodeskade og at 26 % hadde en alvorlig hodeskade (185). De som blir skadet i trafikk- og fallulykker hadde særlig økt risiko for å få en samtidig hodeskade. Hodeskader var særlig assosiert med cervikal ryggmargsskade.

I vår studie fra Vestlandet hadde 46,7 % av pasientene med traumatisk ryggmargsskade også en klinisk hodeskade (147). Hodeskaden ble vurdert å være mild hos 30,1 %, moderat hos 11,0 % og alvorlig hos 5,7 %. Alkohol var den største risikofaktoren for hodeskade (OR = 3,69) (147).

Konklusjon

Det er store geografiske forskjeller i rapportert insidens, prevalens og letalitet for traumatiske ryggmargsskader. Dette skyldes ulikheter i definisjon, inklusjon, klassifisering og prosedyrer i pasientidentifisering, geografiske og kulturelle ulikheter samt ulikheter i tilgjengelig prehospital og hospital behandling.

Vi tror at bedret tilgjengelighet til prehospital behandling har bidratt til at flere pasienter kommer inn i sykehuset i live i dag enn tidligere. Dette har ført til en økning i prevalens, insidens og tidlig overlevelse. Forskjellene i skademekanismer, alder og kjønnsfordeling mellom ulike land avspeiler ulikheter i kultur og levemåte og forskjellig befolkningssammensetning.

I Norge har insidensen av traumatiske ryggmargsskader økt de siste 50 år. Hyppigste skademekanismer er trafikkulykker og fallulykker. Det er et særlig behov for forebyggende tiltak rettet mot trafikkulykker hos unge gutter og menn, dessuten trengs det tiltak rettet mot forebygging av fallulykker hos eldre. Helsevesenet må ta utfordringen som ligger i en økende andel eldre pasienter med inkomplette nakkeskader, ikke minst fordi denne gruppen har svært god nytte av høyspesialisert rehabilitering.

Pasienter med traumatiske ryggmargsskader har til tross for bedret diagnostikk og behandling fortsatt betydelig økt dødelighet sammenliknet med befolkningen for øvrig. Mer kunnskap hos helsepersonell om senfølger og komplikasjoner etter ryggmargsskader er viktig for å redusere komplikasjonene, øke overlevelsen og bedre livskvaliteten hos disse pasientene.

Anbefalte artikler