Nyttehensyn og samfunnskontroll
I 1890-årene, under arbeidet med straffeloven av 1902, kom nye impulser inn i norsk strafferettstenkning, basert på strafferettsskoler på det europeiske kontinent. Straffelovkommisjonen av 1885 med professor, senere riksadvokat, Bernhard Getz (1850 – 1901) som formann og ledende kraft ville legge større vekt på en individuell vurdering av lovbryteren ved valget av en hensiktsmessig reaksjonsform. Det differensierte straffesystemet skulle tjene flere formål:
-
Forbedring av dem som kunne behandles
-
Avskrekking av dem som ikke hadde behov for behandling
-
Uskadeliggjøring av de uforbederlige
Ut fra slike nyttebegrunnede betraktninger vil straffritak pga. utilregnelighet reise særlige problemer. Det ville bli lakuner i systemet dersom de «gale» eller «halvgale og slemme» gikk fri. Forbryterens karakter burde kartlegges, og man innførte begrepet «sjelsevner», hentet fra russisk strafferett. Psykiaterne måtte derfor pålegges å vurdere om lovbryteren hadde «mangelfullt utviklede» og/eller «varig svekkede» sjelsevner. Det ville føre til lengre reaksjoner og økt samfunnsbeskyttelse.
Politilege Paul Winge (1857 – 1920) ville ha seg frabedt å bli forelagt slike spørsmål – de tilhørte den metafysiske sfæren, ikke naturvitenskapen. «Vil man ha psykiaterne som sakkyndige, får man forelegge dem psykiatriske spørsmål. Ønsker man ikke sådanne spørsmål løst, men derimot metafysiske, løste, ja, da kan det bli å overveie hvorvidt man skal tilkalle filosofer eller, som det vel heller bør kalles, metafysikere. (…) På de ovennevnte juridisk-metafysiske problemer om sjelsevnenes beskaffenhet, forstår en psykiatriker seg ikke det minste bedre enn andre folk.»
Dagens strafferettslige regler er barn av 1990-årene med utgangspunkt i den offentlige utredningen Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner (2). Med våre nåværende regler er vi tilbake til det som ble lovfestet i 1902. Det foreligger i dag forslag om også å kunne plassere de «halvgale og slemme» – ofte omtalt som de «brysomme» – under tvungent psykisk helsevern. Da er vi tilbake til sikringsinstituttet fra sent i 1920-årene. Jeg har derfor omtalt disse regelendringene tidligere under overskriften Intet nytt under solen (3).
Selv om debatten tidlig i 1990-årene var innholdsmessig lik den som foregikk i årene 1885 – 1902, og med tilsvarende argumenter, ble den verken så analytisk, ført med tilsvarende kunnskapsbredde og lidenskap eller med et utsyn mot prinsipielle spørsmål som straffens begrunnelse, tilregnelighetens grunnlag og vurderingers godhet som for hundre år siden.
Verken moralfilosofien eller jusen – og vel heller ikke rettspsykiatrien – står stort sterkere rustet til å gi allmenngyldige og varige svar i dag enn for hundre år siden. I det mellomliggende hundreåret har vi sett fremveksten av den moderne naturvitenskapelige medisinen inkludert nevrologien og den biologisk baserte psykiatrien, psykoanalysen, atferdsvitenskapen og andre medisinske og psykologiske teorier til forklaring av menneskelig atferd. Samfunnsvitenskapelige fag som sosiologi, kriminologi og rettssosiologi har videre i hele dette århundret hatt sammenhenger mellom lovbrudd, strafferettslige reaksjoner og samfunn som viktige forskningsfelter.
Vi vet tilsynelatende så mye mer om både kroppen, sinnet og sammenhengen mellom individer og samfunn enn mennesker som levde for bare 100 år siden. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke å være anvendbar til å gi mer varige svar på de store moralfilosofiske spørsmålene som Breivik-saken også reiser.
Breivik kan være strafferettslig utilregnelig og bli idømt tvungent psykisk helsevern som særreaksjon. Dette er en prinsipielt tidsubestemt reaksjon som stadig kan fornyes. Dersom han blir vurdert til å være tilregnelig, er det rimelig grunn til å tro han blir idømt forvaring, som er en annen tidsubestemt særreaksjon. Og han synes å bli sittende på Ila, enten som fange eller som pasient. Det hjalp heller ikke M’Naghten å bli «frikjent». Men det er grunn til å tro at det i etterkant av Breivik-dommen – hva enn resultatet blir – vil komme fornyede krav om å vurdere forholdet mellom straff og behandling av (u)tilregnelige lovbrytere.