Ny behandling – bedre prognose
Før man fikk moderne intensivbehandling med sikring av frie luftveier og respirasjonsunderstøttende behandling, var det viktig å holde pasientene våkne slik at de kunne puste selv og holde frie luftveier. Til dette brukte man store doser sentralstimulerende medikamenter, ulike typer klyster med blant annet kaffe, og i de mest ekstreme tilfellene det krampefremkallende stoffet stryknin ved overdoser med opium (5, 6).
De store fremskrittene i forgiftningsbehandlingen i 1950-årene var sikring av frie luftveier og oksygentilførsel, eventuelt også respiratorbehandling. Sirkulasjonssvikt ble behandlet med intravenøse væsker i stedet for sentralstimulerende medikamenter. Behandlingen ble også sentralisert til spesielle avdelinger som dermed kunne bygge opp spisskompetanse på området (7). Prinsippet var å understøtte kroppens vitale funksjoner og å motvirke komplikasjoner til medikamentet eller giftstoffet var eliminert. Dette prinsippet ble utviklet på Bispebjerg sykehus i København og omtales ofte internasjonalt som The Scandinavian method. Deretter hadde man i 1970-årenet en (feilaktig) optimistisk tro på effekten av så vel dialyse som såkalt hemoperfusjon. Ved hemoperfusjon blir blodet renset gjennom et filter med sterilt aktivt kull, som så skal trekke til seg de fleste medikamenter/toksiner i blodet. Problemet var imidlertid at få hadde forståelse for distribusjonsvolumets betydning for effekten av denne behandlingen. Utover i 1980-årene kom det flere farmakokinetiske studier som klart viste hvor begrenset effekt denne behandlingen har (8) – rett og slett fordi distribusjonsvolumet for mange medikamenter er for stort (>1 l/kg) slik at mesteparten av medikamentmengden i kroppen befinner seg i perifere vev. Dette gjelder ikke minst mange psykofarmaka. Hemoperfusjon er nå helt forlatt som behandlingsmetode i Norge. Blant de få gjenstående indikasjoner for konvensjonell dialyse ved forgiftning er inntak av metanol, etylenglykol, metformin, litium og salisylat.
For å begrense bruken av farlige og ineffektive motgifter, startet WHO og EU et samarbeidsprosjekt om evaluering av antidoteri 1990-årene (9,10). Dette resulterte i flere publikasjoner om effekt og bruksområder for ulike motgifter, og en fortegnelse over motgifter som burde avskaffes, hvorav noen var direkte farlige (9). En av konklusjonene var også at motgifter må ses på som en gruppe medikamenter med svært forskjellig effektivitet. Det er viktig at den som behandler forgiftningspasienter forstår den begrensede effekten noen motgifter har. Dette vil hjelpe til å holde fokus på støttebehandlingen, som oftest er viktigst.
Anvendelse av dialyse og moderne motgifter de senere årene har forbedret prognosen ved forgiftninger slik at man nå er nede på en akutt mortalitet på 1 % i uselekterte materialer (11, 12). Forbigående lette komplikasjoner er ikke uvanlig (10 – 22 %). Alvorlige komplikasjoner (oftest hypoksisk hjerneskade etter resuscitering) er imidlertid sjeldent, oftest under 1 %. Utfordringen fremover med tanke på mortalitet er at minst fem ganger så mange dør utenfor sykehus som i sykehus (1), og at langtidsmortaliteten etter utskrivning er svært høy, faktisk 10 – 15 ganger så stor som i en aldersjustert kontrollpopulasjon (12, 13).