Sjenerøs kliniker
Hvordan kommer så forfatteren fra oppgaven han har gitt seg selv; å løfte frem disse alvorlige og langvarige spiseforstyrrelsene?
Det aller mest slående helhetsinntrykket er hvor gavmildt forfatteren øser av 23 års erfaring med pasientgruppen. Boken er full av kliniske eksempler og vignetter som til dels drøftes grundig i den løpende teksten, og som mange steder er den løpende teksten. Forfatteren beskriver det kliniske bildets kompleksitet. Da er det i dette nokså forskningsfattige fagområdet befriende ikke å bli slått i hartkorn med terapieffektstudier som er lite konklusive og lite relevante for den pasientgruppen det handler om. Boken er også full av tabeller som gir nyttige «huskelister» for klinikere som står i utrednings- og behandlingsoppgaver.
Forfatteren forsyner seg fritt av ulike tilnærminger og forståelsesmodeller og viser seg her som en utpreget pragmatiker. Boken er således klinisk nyttig. Men den som vil finne de mer teoretisk tunge fremstillingene av ulike forståelsesmodeller, vil imidlertid bli skuffet. Her er relativt omfattende teorimodeller omtalt med harelabb, og til dels nokså ufullstendig. Det samme gjelder omtalen av andre relevante fenomener som skam og stigmatisering (kapittel 1). Referanselisten vitner om en orientering mye mot britisk litteratur og med tilknytning til forfatterens faglige miljø. Litteratur som reiser kritiske spørsmål rundt sykehusinnleggelse ut fra kliniske betraktninger i et kost-nytte-perspektiv, er eksempelvis ikke tatt med. Den som leter etter inspirasjon og ideer til hvordan man kan tilrettelegge et multifaktorielt behandlingsopplegg, vil imidlertid finne mange gode poenger, spesielt i kapittel 6 (Day care programming in SEED).
Kapittel 7 er som nevnt et opptrykk av en publisert artikkel. Generelt er jeg ikke noen tilhenger av en slik praksis, med mindre det dreier seg om en såkalt klassiker. Og det er denne pilotstudien definitivt ikke. På den annen side er det her pasientens egen stemme løftes frem. Egenerfaringsperspektivet er viktig, og jeg synes nok at forfatteren burde ha tatt seg bryet med å omforme sin artikkel, løfte frem de kvalitative data og heller utelate de kvantitative, når det likevel ikke er statistisk styrke til å trekke noen konklusive slutninger fra dem.
Kapittel 8 er mer et pust fra deler av det britiske psykiatrimiljøet, som i mange tiår har yndet å sammenlikne anorexia nervosa med schizofreni, en sammenlikning som finner lite gjenklang i de internasjonale fagmiljøene. Når en slik sammenlikning blir mindre interessant, blir de klinisk gode poengene mer en repetisjon av det som omtales i kapittel 6. Jeg synes nok derfor at kapittel 8 med fordel kan utgå i en eventuell fremtidig ny utgivelse.
Forfatterens gavmildhet i forhold til å dele sine kliniske erfaringer er nevnt, og sjenerøsiteten kommer til uttrykk på en ny måte i kapittel 9. Her finner vi noe så usedvanlig som en liste over forskningsideer. Mange ganger gjemmes de gode forskningsideene dypt nede i lommene våre, sånn at de ikke «stjeles» eller deles med hvem som helst. Men her ser vi altså det motsatte. Og det er faktisk også mange gode ideer som fremmes, og som fortjener å bli fulgt opp.