Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Berit Muan, Fridtjof Heyerdahl, Roald Lindås, Anders Prestmo, Helge Skjønsberg, Knut Joachim Berg Om forfatterne

Det er drøyt 10 000 forgiftningsrelaterte sykehusinnleggelser og 500 dødsfall årlig på grunn av forgiftning i Norge (1, 2). Ca. 1/5 av dødsfallene skjer i sykehus. Kunnskap om omfang og sykehusbehandling av forgiftninger er nødvendig for at vi skal kunne planlegge og iverksette tiltak for å forebygge og håndtere slike hendelser. En tidligere studie som omfattet sykelighet og dødelighet av forgiftninger (2) basert på statistikk fra Norsk pasientregister, viste at det var registrert 545 dødsfall i sykehus i Norge i perioden 1999 – 2004 med akutt forgiftning som hoved- eller bidiagnose. I 186 (34,1 %) av disse tilfellene var forgiftningen registrert som hoveddiagnose, i de øvrige var forgiftningen ført som bidiagnose.

Kvaliteten på diagnosekoding i sykehus er blitt diskutert i mange sammenhenger. Journalgjennomgang utført av SINTEF har vist diskrepans mellom journalopplysninger og valgte diagnosekoder (3, 4). Ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF) av sykehusene og diagnoserelaterte grupper (DRG-systemet) kan påvirke kodepraksis, blant annet med tanke på hvilke diagnoser som føres opp som de viktigste (5). Dette kan tenkes å influere statistikk basert på diagnosekoder, og gi et bilde som ikke reflekterer de faktiske medisinske problemene. Norsk pasientregister innhenter pasientdata fra alle norske sykehus til bruk for planlegging av innsatsstyrt finansiering, helsestatistikk og forskning. Kvaliteten på diagnosekoding av akutte forgiftninger er ikke undersøkt. Dermed vet vi heller ikke hvor pålitelige data fra Norsk pasientregister er som grunnlag for å studere forgiftningsepidemiologi.

Akutte forgiftninger som behandles i sykehus skal kodes i henhold til den norske utgaven av den internasjonale sykdomsklassifikasjonen, 10. revisjon (ICD-10) (6). Den norske versjonen av ICD-10 (7) har i motsetning til den internasjonale versjonen ikke spesifikke koder for forskjellige medikamenter. Alene er den derfor lite egnet til registrering av hvilke medikamenter som ligger til grunn for den aktuelle forgiftningen. Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregister (ATC) er et internasjonalt kodeverk fra WHO for klassifisering av legemidler. Ifølge retningslinjene skal sykehusene også oppgi ATC-kode ved koding av medikamentelle forgiftninger, men ATC-koder er hittil ikke blitt registrert ved Norsk pasientregister. Det er ikke undersøkt i hvilken grad ATC-koder blir påført diagnosen ved utskrivning fra sykehuset.

Hensikten med denne studien har dels vært å evaluere sykehusenes kodepraksis av akutte forgiftningsdødsfall. Dessuten har vi ønsket å skaffe informasjon om hvilke legemidler og andre agens som var involvert i forgiftningene samt i hvilken grad sykehusene registrerte ATC-koder.

Materiale og metode

Materialet består av pasienter utskrevet som døde og registrert med forgiftningskode ved universitetssykehusene Aker, Ullevål, Akershus, Haukeland, St. Olavs hospital og Sykehuset Asker og Bærum i perioden 1.1. 1999 – 31.12. 2005. Det ble innhentet lister over disse pasientene fra hvert sykehus. Pasienter utskrevet med ICD-10 kode T4n – T65 og F10.0, F11.0 osv. til F19.0 som hoved- eller bidiagnose ble inkludert. Pasientjournalene ble gjennomgått på hvert sykehus av to leger. Den ene representerte Avdeling giftinformasjon ved Helsedirektoratet og deltok i journalgjennomgangen ved alle sykehus. Den andre var lege ved det respektive sykehus med erfaring i behandling av akutte forgiftninger. Legene gjennomgikk og vurderte journalene uavhengig av hverandre og registrerte relevante opplysninger på fastlagt skjema.

For hver pasient ble det registrert demografiske data, hoved- og bidiagnoser og ATC-koder der disse forelå. Alle toksiske agens ble ført opp, først og fremst basert på journalopplysninger. For å skille mellom forgiftninger og bivirkninger ble forgiftning definert som toksisk virkning av agens i supraterapeutisk dose, mens bivirkning ble definert som toksisk virkning av agens i terapeutisk dose. Det ble foretatt en vurdering av hvert agens´ betydning for det kliniske forløp uavhengig av selve dødsmåten (ingen; ubetydelig; noe; moderat; stor; meget stor; umulig å vurdere). Denne vurderingen ble basert på forgiftningsagensenes toksisitet, eksponeringsdose, kliniske tegn notert i journalen og eventuelle laboratoriefunn. Ved flere forgiftningsagenser ble det gjort en vurdering av hvilket som var hovedagens, dvs. det agens som ble ansett mest toksisk i den inntatte dosen. I tillegg til vurdering av enkeltagens, ble det også foretatt en samlet vurdering av i hvilken grad forgiftningen som helhet medvirket til dødsfallet (ubetydelig; liten; moderat; stor; meget stor; umulig å vurdere).

På grunnlag av opplysningene i journalen ble det foretatt rekoding basert på den internasjonale versjon av ICD-10. Rekodingen ble utført i forbindelse med journalgjennomgangen beskrevet over, og registrert i samme skjema.

Registreringen, vurderingen og rekodingen som de to legene hadde utført individuelt, ble deretter gjennomgått sammen med prosjektets leder (farmasøyt ved Avdeling giftinformasjon, Helsedirektoratet). Ved diskrepans mellom legene ved første gangs evaluering ble grunnlaget for dette diskutert og eventuelt nye søk i journalene utført. Prosjektlederen hadde det siste ordet ved dissens mellom legene. En felles konsensus ble etablert i alle tilfeller.

Statistikk

Alle data ble bearbeidet i SPSS, versjon 12.0. Aldersforskjell mellom de ulike gruppene ble testet med Mann-Whitneys test.

Etikk

Det ble innhentet konsesjon til å behandle helseopplysninger fra Datatilsynet. Sosial- og helsedirektoratet innvilget dispensasjon fra taushetsplikten. Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Sør-Norge godkjente studien.

Resultater

235 pasienter hadde de aktuelle diagnosene (fig 1). For seks av disse manglet journal. Ytterligere fire falt fra fordi det i journal fra sykehuset likevel ikke var registrert noen forgiftningskode hos pasientene, altså en diskrepans mellom sykehusenes diagnoseregister og informasjon i journalene. I alt ble 225 journaler gjennomgått, hvorav 26 ved Aker universitetssykehus, 32 ved Akershus universitetssykehus, 41 ved Haukeland universitetssykehus, 31 ved St. Olavs hospital, 74 ved Ullevål universitetssykehus og 21 ved Asker og Bærum sykehus. Totalt var 128 (57 %) av 225 pasienter menn. Median alder var lavere for menn (51 år) enn for kvinner (71 år) (p < 0,001).

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2010--L10-16-Ori-0571-01.jpg

Figur 1  Oversikt over pasientmaterialet. Pasienter utskrevet som døde og kodet med diagnose akutt forgiftning ved seks norske sykehus i perioden 1.1. 1999 – 31.12. 2005

Ved den opprinnelige kodingen fikk 58 av 225 pasienter (26 %) akutt forgiftning som hoveddiagnose, varierende fra 14 % til 44 % ved de enkelte sykehus. Hos de resterende 167 pasienter (74 %) ble den akutte forgiftningen kun registrert som bidiagnose. Disse hadde fått andre hoveddiagnoser, hvorav 102 var knyttet til åndedretts- eller sirkulasjonssystemet.

Av de 225 pasientjournalene som ble gjennomgått, hadde 180 (80 %) pasienter etter vår vurdering en akutt forgiftning i den aktuelle episoden (tab 1). Andelen som etter vår vurdering ikke hadde akutt forgiftning varierte mellom sykehusene (9 – 43 %). Kjønnsfordelingen var lik i gruppene med og uten forgiftning, mens pasientene med forgiftning var yngre (median 51 år) enn de uten forgiftning (median 75 år) (p < 0,001). Der forgiftning ble vurdert å bidra til dødsfallet i stor/meget stor grad var median alder 42 år. 20 av 45 (44 %) tilfeller som ikke var akutte forgiftninger var etter vår vurdering legemiddelbivirkninger, 13 (29 %) var kronisk alkoholisme feilkodet som akutte forgiftninger og 12 (27 %) var rene feildiagnoser der ingen journalopplysninger tydet på forgiftning eller liknende tilstander. Legemiddelbivirkningene var hovedsakelig relatert til terapeutisk bruk av warfarin (n = 9) eller digitalisglykosider (n = 8).

Tabell 1  Sykehusenes opprinnelige diagnosekoder sammenliknet med diagnosekodene etter journalgjennomgang

Forgiftning (n = 180)

Ikke forgiftning (n = 45)

Sum

Opprinnelig koding

Antall

%

Antall

%

Antall

%

Forgiftning hoveddiagnose

55

31

3

7

58

26

Forgiftning bidiagnose

125

69

42

93

167

74

Rekoding til internasjonal versjon av ICD-10

I det følgende omtaler vi de 180 dødsfallene der vi mener akutt forgiftning var til stede. Tabell 2 viser vår rekoding i henhold til den internasjonale versjonen av ICD-10. Forklaring av kodene i den internasjonale versjonen er gitt i tabell 3. For 129 pasienter (72 %) ble de uspesifikke kodene T4n (50 %) eller T50.9 (22 %) brukt ved den opprinnelige registreringen. Alle T4n-kodene ble erstattet med spesifikke ICD-10 koder ved journalgjennomgangen. F-koder ble opprinnelig bare benyttet hos 20 pasienter (11 %), mens 50 pasienter (28 %) fikk F-koder ved journalgjennomgangen.

Tabell 2  Rekoding av forgiftninger i henhold til internasjonal versjon av ICD-10 fra forgiftningskodene som opprinnelig var registrert i henhold til norsk versjon av ICD-10. Ved flere forgiftningskoder på samme pasient er kun den antatt viktigste tatt med i tabellen

ICD-10 norsk versjon

ICD-10 internasjonal versjon

T4n¹

T50.9

Andre T-koder

F10.0 – F19.0

Totalt

F10.0 – F19.0

5

27

3

15

50

T37 – T38

6

1

0

1

8

T39

12

1

1

2

16

T40

5

4

0

1

10

T42

14

2

0

0

16

T43

20

1

1

0

22

T45 – T50

27

3

3

1

34

T51

1

0

8

0

9

T52 – T65

0

0

14

1

15

Totalt

90

39

30

20

180

[i]

[i] 1 Koden 4n i den norske utgaven av ICD-10 dekker kodene T36 – T40, deler av T41, T42 – T49 og deler av T50 i den internasjonale utgaven av ICD-10. I den internasjonale utgaven har disse kodene underkoder, slik at samlekoden 4n dekker omtrent 125 spesifikke koder i den internasjonale versjonen

Tabell 3  Oversikt over koder i den internasjonale versjonen av ICD-10 til bruk ved akutte legemiddelforgiftninger

Kode

Legemiddelgruppe

T36

Systemic antibiotics

T37

Other systemic anti-infectives and antiparasitics

T38

Hormones and their synthetic substitutes and antagonists, not elsewhere classified

T39

Nonopioid analgesics, antipyretics and antirheumatics

T40

Narcotics and psychodysleptics (hallucinogens)

T41

Anaestetics and therapeutic gases

T42

Antiepileptic, sedative-hypnotic and antiparkinsonism drugs

T43

Psychotropic drugs, not elsewhere classified

T44

Drugs primarily affecting the autonomic nervous system

T45

Primarily systemic and haematological agents, not elsewhere classified

T46

Agents primarily affecting the cardiovascular system

T47

Agents primarily affecting the gastrointestinal system

T48

Agents primarily acting on smooth and skeletal muscles and the respiratory system

T49

Topical agents primarily affecting skin and mucous membrane by ophtalmological, otorhinolaryngological and dental drugs

T50

Diuretics and other and unspecified drugs, medicaments and biological substances

T51

Toxic effect of alcohol

Forgiftningens medvirkning til dødsfallet relatert til opprinnelig koding av forgiftning som hoved- eller kun bidiagnose fremgår av tabell 4. For pasientene med forgiftningskode som hoveddiagnose (n = 55) bidro forgiftningen etter vår vurdering i stor/meget stor grad til dødsfallet hos 53 (96 %). Blant de 125 pasientene der forgiftning var satt som bidiagnose, medvirket forgiftningen i stor/meget stor grad til dødsfallet hos 83 (66 %). Hos de 111 pasientene hvor forgiftning av oss var vurdert til å ha meget stor betydning for dødsfallet, var forgiftningskode satt som hoveddiagnose hos kun 49 pasienter (44 %).

Tabell 4  Vår vurdering av forgiftningens grad av medvirkning til dødsfallet etter opprinnelig registrering av forgiftning som hoved- eller bidiagnose

Forgiftning som hoveddiagnose

Forgiftning kun som bidiagnose

Totalt

Antall

%

Antall

%

Antall

I meget stor grad

49

89

62

50

111

I stor grad

4

7

21

17

25

I moderat grad

1

2

21

17

22

I liten grad

0

0

13

10

13

I ubetydelig grad

1

2

6

5

7

Umulig å vurdere

0

0

2

2

2

Totalt

55

100

125

100

180

Forgiftningsagens

ATC-kode var oppgitt i sykehusjournalen hos 28 av de 180 (16 %) pasientene med akutt forgiftning. Høyeste andel oppgitte ATC-koder var hos 35 % av pasientene ved ett av sykehusene. Ved journalgjennomgangen var det mulig å angi minst én ATC-kode hos 114 pasienter (63 %).

Tabell 5 gir en oversikt over involverte forgiftningsagenser og vår vurdering av hvert agens´ betydning for det kliniske forløpet, uavhengig av hva som førte til selve dødsfallet. Det er oppgitt ett hovedagens for hvert av de 180 dødsfallene. I mange tilfeller var imidlertid flere agenser involvert, gjennomsnittlig 1,8 agens per pasient. Illegale opiater var den agensgruppen som hyppigst hadde stor/meget stor betydning for klinisk forløp. Der disse ble regnet som hovedagens, medvirket forgiftningen som helhet (med alle agenser) i meget stor grad til dødsfallet i 40 av 41 tilfeller. De aller fleste illegale opiater var heroin, men nøyaktige tall for dette er vanskelig å fremskaffe fra journalene. 74 % av pasientene med opiatforgiftning var menn. Andelen forgiftningsdødsfall forårsaket av opiater var 23 – 40  % ved sykehusene i Oslo og Bergen, 4 – 14 % ved de øvrige sykehusene. Av paracetamolforgiftningene var kombinasjonspreparater av paracetamol og kodein hovedagens i sju tilfeller og tilleggsagens i sju. I 12 av tilfellene der paracetamol var hovedagens, ble forgiftningen (med alle agenser) ansett å ha medvirket til dødsfallet i stor/meget stor grad. 60 % av dødsfallene med paracetamolforgiftning som hoved- eller bidiagnose var blant kvinner. Litium ble registrert hos sju av de 18 som var forgiftet med antipsykotika, men hadde stor betydning for klinisk forløp hos kun én pasient. Av dødsfallene med antidepressiver som hovedagens, utgjorde trisykliske antidepressiver (TCA) fem, selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) fire og monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere) ett tilfelle. Benzodiazepiner var hovedagens i sju tilfeller. Etanol ble ansett viktig for klinisk forløp i bare tre tilfeller.

Tabell 5  Forgiftningsagens og deres antatte betydning for klinisk forløp

Episoder med dette agens totalt

Som hovedagens

Antatt betydning for klinisk forløp

Ubetydelig/noe

Moderat

Stor og meget stor

Umulig å vurdere

Narkotiske stoffer

 Opiater, illegale

45

41

1

1

37

6

 Amfetaminer og ecstasy

18

5

2

7

9

 Metadon

2

2

1

1

 Cannabis

4

3

1

 Kokain

1

1

Legemidler

 Antipsykotika

18

12

4

3

7

4

 Digitalisglykosider

12

12

8

2

2

 Sedativer

48

11

15

7

15

11

 Antidepressiver

14

10

1

10

3

 Warfarin

9

8

3

5

1

 Insulin/peroral antidiabetika

8

8

7

1

 Paracetamol¹

25

16

3

3

15

4

 Opioider¹

20

6

4

5

5

6

 Teofyllin

7

6

4

1

1

1

 Antiepileptika

7

2

1

1

2

3

 NSAID-midler²

3

1

1

1

1

 Karisoprodol

5

3

1

1

 Antihistaminer

2

2

 Diverse legemidler³

9

7

1

6

2

Kjemikalier og gasser

 Etanol

26

7

14

6

3

3

 CO

8

8

1

7

 Toksiske alkoholer

12

11

11

1

 Cyanid

1

1

 Diverse kjemikalier⁴

3

3

1

2

Ukjent

4

4

4

Totalt

180

[i]

[i] 1 Paracet og opioider var ofte inntatt sammen som kombinasjonspreparat (Paralgin Forte etc.), og fra disse to gruppene var 14 episoder med slik kombinasjon, i sju tilfeller som hovedagens. I åtte tilfeller ble kombinasjonspreparatet vurdert til å ha stor/meget stor betydning for klinisk forløp. Ved slik kombinasjonsbruk er paracetamol ført som hovedagens her

² NSAID-midler = ikke-steroide antiinflammatoriske midler

³  Diverse legemidler omfatter klorokinfosfat, metoprolol, verapamil, metotreksat, nikotin, røntgenkontrast (stor/meget stor betydning for klinisk forløp) tyroksin (noe betydning for klinisk forløp) og spasmolytika og antitussiva (umulig å vurdere)

4 Omfatter metylbromid, pyrogallol og uspesifiserte løsemidler

Diskusjon

Denne retrospektive studien av pasientjournaler viste at en femdel av dødsfall kodet som akutt forgiftning sannsynligvis ikke var akutt forgiftning. De viktigste feilkildene var at medikamentbivirkninger og kronisk rusmiddelavhengighet ble kodet som forgiftninger. ATC-koder ble sjelden registrert på sykehusene, og registreres heller ikke hos Norsk pasientregister. Et flertall av pasientene fikk uspesifikke ICD-10-koder som ikke anga hvilke agenser som var involvert, og som er spesielle for den norske ICD-10-versjonen. For de fleste pasientene var det imidlertid mulig å kode mer spesifikt ved bruk av den internasjonale ICD-10-versjonen. Illegale opiater, sedativer og paracetamol fremsto som de hyppigst forekommende forgiftningsagensene.

Den høye andelen forgiftningskoder hos pasienter som ble vurdert ikke å være behandlet for en forgiftning, belyser problemene med presisjon i registeranalyser. Denne studien tar bare for seg pasienter som har fått forgiftningsdiagnose, og sier derfor ikke noe om diagnosesystemets sensitivitet for å fange opp forgiftninger. Forståelsen av hva som er forskjellen mellom bivirkninger og forgiftninger, og mellom kroniske og akutte eksponeringer, kan bidra til ulikheter i kodepraksis mellom klinikere og mellom sykehus.

Pasienter med akutte forgiftninger ses i alle aldersgrupper, men det er relativt mange unge sammenliknet med andre grupper av hospitaliserte. Alvorlige bivirkninger ses oftere hos eldre, som bruker mer medisiner enn yngre. Det er derfor ikke uventet at de som feilaktig fikk forgiftningsdiagnose der de burde hatt bivirkningsdiagnose, var eldre enn pasientene med akutt forgiftning. Andelen menn var 53 % i gruppen med forgiftning. En undersøkelse av mortaliteten av forgiftninger i Norge i perioden 1969 – 2004 basert på opplysninger fra det nasjonale dødsårsaksregisteret (8) viser nesten tre ganger så mange forgiftningsdødsfall blant menn sammenliknet med kvinner (9). Omtrent 80 % av forgiftningsdødsfallene i Norge skjer utenfor sykehus (2), og disse er i stor grad knyttet til stoffmisbruk, der menn er i flertall.

Ved diagnosekoding er hovedtilstanden definert som den tilstanden som er hovedårsaken til at pasienten trenger behandling eller undersøkelse. Ved mer enn én slik tilstand skal den mest ressurskrevende tilstanden kodes som hoveddiagnose. I vår studie hadde 125 av 180 pasienter fått akutt forgiftning registrert som bidiagnose (tab 1). Bedømt med våre parametere medvirket likevel forgiftningen hos 83 (66 %) av disse i stor/meget stor grad til dødsfallet (tab 4). Dødsårsaksregisteret, som registrerer den underliggende dødsårsak (dvs. den sykdom eller skade som startet rekken av de sykelige tilstander som ledet direkte til døden eller de ytre omstendigheter ved den ulykke eller voldshandling som var årsak til den dødelige skade), ville ha registrert disse som hovedtilstand (8). Ved tilsvarende register i Finland finnes meget god overensstemmelse mellom dødsårsakskodene hos pasienter døde av akutt forgiftning og de rettsmedisinske dataene (10). Koding av diagnoser påvirker sykehusenes finansiering, og det hevdes at DRG-kodingen påvirker den medisinske diagnosesettingen (5). Akutte forgiftningskoder gir relativt liten økonomisk uttelling for sykehusene. Hvorvidt dette har bidratt til at den akutte forgiftningen i mange tilfeller står som bidiagnose til tross for at den i meget stor grad har medvirket til dødsfallet, vites ikke.

Den norske utgaven av ICD-10 (7) er spesielt mangelfull når det gjelder koding av akutte forgiftninger. De fleste forgiftninger i vårt materiale var registrert med de uspesifikke kodene T4n eller T50.9, da de fleste spesifikke medikamentkodene er sløyfet i utgaven (e-tab 2). Det har vært en forutsetning for vårt nåværende kodesystem at ATC-gruppe for kjente legemidler ble påført diagnosen i tillegg til koden T4n. ATC-gruppe rapporteres imidlertid ikke til Norsk pasientregister. Derfor har det lenge vært vanlig å unnlate å føre ATC-gruppe ved sykehusene. Ved vår journalgjennomgang fant vi at sykehusene bare hadde oppført ATC- kode hos 30 pasienter (16 %). I en undersøkelse fra Danmark, der ATC-kode ifølge regelverket skal registreres i det nasjonale pasientregisteret, fant man at nesten halvparten av pasientene utskrevet for legemiddelforgiftning allikevel manglet ATC-kode (11). Rutinene for ATC-koding bør derfor tilrettelegges slik at intensjonen med registreringen og rapportering blir oppfylt.

Multiple agenser er vanlig ved forgiftninger og vi fant gjennomsnittlig 1,8 agenser per pasient. Ved rettsmedisinske undersøkelser finner man gjerne et høyere antall agenser per pasient (12). Dels kan dette forklares ved underestimering av antall agenser på grunn av studiens retrospektive metode, dels ved at det er varierende grad av overensstemmelse mellom kliniske funn/anamnese og medikamentanalyser hos pasienter med akutt forgiftning (13). Bjørnaas og medarbeidere påviste 621 misbruksmedikamenter hos 320 pasienter med akutt forgiftning i en undersøkelse fra Oslo (14). De vanligste agensene var benzodiazepiner, etanol, opiater og cannabis.

Opioider, både illegale og legale, utgjorde den største agensgruppen i vårt materiale. Opioider forårsaker også de fleste forgiftningsdødsfall utenfor sykehus (2). I en studie basert på dødsårsaksregistrene i de nordiske landene hadde Norge størst andel dødsfall av opioider, ca. 50 % av forgiftningsdødsfallene totalt (1).

I en undersøkelse av paracetamolforgiftninger i Norge i 12-årsperioden 1990 – 2001, basert på data fra Norsk pasientregister, ble det registrert ca. 500 innleggelser årlig med paracetamolforgiftning som hoved- eller bidiagnose. I samme periode døde bare 11 pasienter (sju kvinner og fire menn) av paracetamolforgiftning (15). Ved hjelp av tall fra Norsk pasientregister har vi beregnet at sykehusene som inngår i vårt materiale betjener i overkant av 1/3 av det totale antallet innleggelser med akutt forgiftning i Norge. I vårt sjuårsmateriale var det 15 dødsfall der paracetamol alene eller i kombinasjon med kodein hadde stor/meget stor betydning for det kliniske forløpet. Selv om tallene ikke er sammenliknbare, kan man spørre seg om forskjellene representerer en underrapportering av dødsfall i studien basert på data fra Norsk pasientregister (15), eller om antallet paracetamoldødsfall er økende.

Warfarin var hovedagens hos åtte pasienter og var av stor betydning for klinisk forløp hos fem av disse. Ytterligere seks dødsfall der warfarin var involvert, ble av oss vurdert som bivirkninger og ikke som forgiftninger. Warfarin forårsaket ca. 40 bivirkningsdødsfall årlig i Norge i løpet av perioden 1997 – 2006 og er det legemidlet som er forbundet med flest bivirkningsdødsfall (16). Grenseoppgangen mellom akutt forgiftning og bivirkning er vanskelig, og tvil om denne kan bidra til feilkoding.

Begrensninger

Denne studien er basert på en retrospektiv journalgjennomgang, og legene som deltok hadde i liten utstrekning selv behandlet pasientene. Selv om tilgangen på kliniske opplysninger ble betraktet som god, og to uavhengige vurderinger med påfølgende konsensusvurdering ble gjort, vil slike journalstudier alltid ha begrensninger når det gjelder informasjonstilgang og fortolkning. Medikamentanalyser var sjelden utført, og obduksjonsrapporter var bare unntaksvis tilgjengelig.

Ved utvelgelsen har vi inkludert seks sykehus med et relativt stort antall forgiftningsdødsfall. Likevel representerer studien under halvparten av det totale antallet forgiftningsdødsfall i norske sykehus i perioden (2).

Konklusjon

Nåværende diagnosekodepraksis av forgiftningsdødsfall er mangelfull, har mange feilkodinger og er lite egnet til registrering av akutte forgiftninger. Skillet mellom akutt forgiftning som hoved- og bidiagnose virker tilfeldig. Registrering av ATC-koder ved forgiftninger praktiseres i liten grad ved sykehusene og rapporteres ikke til Norsk pasientregister. Den norske versjonen av ICD-10 er alene lite egnet til klassifisering av medikamentelle forgiftninger. Man bør vurdere å øke presisjonsnivået i kodingen av akutte forgiftninger ved å bruke den internasjonale versjonen av ICD-10 eller bedre rutinene for bruk av ATC-koding, slik at informasjon om involverte agenser blir bedre.

Hovedbudskap

  • Den medisinske kodingen av akutte forgiftningsdødsfall ved sykehusene er mangelfull

  • Forgiftning blir ofte kodet som bitilstand

  • Forgiftningskapitlet i den norske versjon av ICD-10 har for dårlig presisjonsnivå

Oppgitte interessekonflikter:

Ingen

Vi takker Britt Eidsvoll, Vestre Viken – Sykehuset Asker og Bærum, og Karina Skog, Oslo universitetssykehus, Aker for tilretteleggelse og hjelp med journalgjennomgangen.
1

Andrew E, Irestedt B, Hurri T et al. Mortality and morbidity of poisonings in the Nordic countries in 2002. Clin Toxicol 2008; 46: 310 – 3. [PubMed] [CrossRef]

2

Lilleeng GH, Berg KJ, Gjertsen F et al. Akutte forgiftninger 1999-2004 - sykelighet og dødelighet. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 1023-7. [PubMed]

3

Jørgenvåg RB, Hope ØB. Kvalitet på medisinsk koding og ISF-refusjoner. I hvilken grad er journalgjennomgan et nyttig verktøy? SINTEF-rapport nr. STF78 A055501. Trondheim: SINTEF Helse, 2005.

4

Midttun L, Sverrbo E, Thorsen G et al. Er det sammenfall mellom journalopplysninger og innrapporterte data? SINTEF-rapport nr. STF78 A035504. Trondheim: SINTEF Unimed, 2003.

5

Tøndel G. Hvordan DRG-systemet påvirker medisinsk praksis. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 1532-4. [PubMed]

6

ICD-10. International classification of disease and related health problems. Bind 1. Genève: World Health Organization, 1992.

7

ICD-10. Den internasjonale statistiske klassifikasjon av sykdommer og beslektede helseproblemer. Oslo: Statens helsetilsyn, 1996. www.kith.no/templates/kith_WebPage____1145.aspx (9.2.2010).

8

Gjertsen F. Dødsårsaksregisteret - en viktig datakilde for medisinsk forskning. Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 2551-4. [PubMed]

9

Vo AS, Gjertsen F, Berg KJ et al. Mortalitet av forgiftninger i Norge 1969 – 2004. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 2008; 10: 2 – 7.

10

Lahti RA, Vuori E. Fatal drug poisonings: medico-legal reports and mortality statistics. Forensic Sci Int 2003; 136: 35 – 46. [PubMed] [CrossRef]

11

Friis-Hansen LJ, Johansen AM, Jacobsen P et al. Mangelfuld registrering af lægemiddelforgiftninger i Danmark. Ugeskr Læger 2004; 166: 4475 – 7. [PubMed]

12

Jönsson A, Holmgren P, Ahlner J. Fatal intoxications in a Swedish forensic autopsy material during 1992 – 2002. Forensic Sci Int 2004; 143: 53 – 9. [PubMed] [CrossRef]

13

Heyerdahl F, Bjørnaas MA, Brørs O et al. Clinical assessment compared to laboratory screening in acutely poisoned patients. Human Exp Toxicol 2008; 27: 73 – 9. [PubMed] [CrossRef]

14

Bjørnaas MA, Hovda KE, Mikalsen H et al. Clinical vs. laboratory identification of drugs of abuse in patients admitted for acute poisoning. Clin Toxicol 2006; 44: 127 – 34. [PubMed] [CrossRef]

15

Bøe GH, Haga C, Andrew E et al. Paracetamolforgiftninger i Norge 1990-2001. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 1624-8. [PubMed]

16

Statens legemiddelverk. Bivirkningsrapport 2006. www.legemiddelverket.no/upload/76483/20070410151618.pdf (9.2.2010).

Kommentarer

(0)

Siste artikler om Allmennmedisin

Annonse
Annonse