Struktur i smått, men ikke i stort
Hvert enkelt av de 75 kapitlene har stort sett en forbilledlig strukturert disposisjon, som gjør det lett å finne frem og som hjelper godt på kunnskapstilegnelsen. Forfatterne av de kliniske kapitlene har åpenbart fått en nokså klar mal å følge for hver tilstand som omtales. Den er helt tradisjonell, med små variasjoner over en grunnstruktur bestående av definisjon – forekomst – årsaker – patogenese – symptomer – kliniske funn – parakliniske funn – forløp – differensialdiagnoser – behandling. Dette er en stor fordel og gjør det lett å finne relevant informasjon så sant man vet hvilken sykdom man skal slå opp på. Illustrasjonene er fine (fig 1), og bidrar klart til å lette innlæringen.
Figur 1 Figurer fra boken. Gjengitt med tillatelse
På overordnet nivå er strukturen dessverre ikke like god. Slår man opp på «feber» i registeret, ledes man til et kapittel om hypertermi, ikke til infeksjonsdelen. For å komme dit, må man slå opp på «feber av ukjent årsak». I hovedavsnittet om hjertesykdommer finner man emner som «pasienten med dyspné» og «pasienten med brystsmerter», mens «dyspné» og «brystsmerter» på sin side er emner i hovedavsnittet om lungesykdommer. Synkope har et eget kapittel (sammen med hypotensjon), men er også et avsnitt i kapitlet om hjertesykdommer. Inndelingen i kapitler og underavsnitt er heller ikke konsekvent. Et kapittel med tittel «fordøyelseskanalens sykdommer» etterfølges av suksessive kapitler om munnhulesykdommer, oesophagussykdommer, sykdommer i ventrikkel og duodenum osv. Mens gastroenterologien og endokrinologien er splittet opp i hhv. sju og ti kapitler, er kardiologien, lungemedisinen, nefrologien og nevrologien pakket sammen til ett kapittel hver – rimeligvis temmelig store og med et stort antall forfattere innen hvert kapittel.
På mange måter er nok denne fragmenteringen (sammen med den nærmest hemningsløse inflasjonen i antall forfattere) symptomatisk for den fragmenteringen indremedisinen har gjennomgått i de 74 årene siden Medicinsk kompendium utkom første gang. Her skriver hver kvistspesialist om sin organelle, mens forsøkene på helhetsperspektiv sammenlikningsvis blir fattigslige. Rett nok finnes innledende kapitler om kliniske kardinalmanifestasjoner som smerte, væske- og elektrolyttforstyrrelser osv, og de store organkapitlene avsluttes med egne avsnitt om problemorientert diagnostisk utredning. Disse avsnittene kommer likevel ikke godt nok i møte det behov man som lege har når man står overfor en pasient med et symptom snarere enn en ferdig diagnose, fordi de ikke i tilstrekkelig grad trekker forbindelsene på tvers av kapitlene. Heller ikke får man så mye bistand når man – slik hverdagen i medisinske avdelinger i regelen er – skal forsøke å hjelpe pasienter som ikke feiler én men mange ting, og som i tillegg er preget av varierende aldersforandringer og kronisk organsvikt. Akutt funksjonssvikt – en av de vanligste av alle de kliniske kardinalmanifestasjonene – er knapt viet en bemerkning, og omtalen av delirium – som foreligger ved innleggelsen i medisinske avdelinger hos minst 20 % av pasientene over 65 år (3) – er bare så vidt nevnt. Slik sett kan man kanskje si at Medicinsk kompendium viderefører den ignoransen overfor eldre og pasienter med sammensatte medisinske problemer som har fått prege store deler av sykehusmedisinen i årtier.