Sykdom som litterært virkemiddel
Ifølge sin dagbok (6. april 1952) fikk Thomas Mann ideen til novellen gjennom en historie som hans kone hadde fortalt om en eldre aristokratisk kvinne fra München som hadde forelsket seg i sønnens huslærer og deretter fått sin menstruasjon igjen. Det viste seg at hennes blødning angivelig skyldtes en kreft i livmoren. Mann skrev i dagboken om dette (6): «Var sykdommen det irritament som fremkalte lidenskapen? (…) I hvilket stadium av sykdommen inntreffer en slik blødning?»
Det ble så meget medisinsk stoff i novellen at Mann følte behov for faglig veiledning. Han rådførte seg med dr. Rosenthal i Beverly Hills som var hans lege da han i 1946 ble vellykket operert for lungekreft (7, s. 228). Dr. Rosenthal svarte utførlig og sendte med særtrykk som kunne belyse saken. Mann lærte seg på den måten mange av de medisinske faguttrykkene han benyttet, og han brukte flere avsnitt fra Rosenthals brev nokså ordrett. Mann assosierte livmoren med Moder Natur og ønsket derfor at den skulle ha en sentral plass i årsaksrekken. Men Rosenthal reserverte seg mot dette: «Vi ser i praksis kombinasjonen av seksuell gjenoppvåkning og deretter tilbakegang bare når den primære kreftsykdommen utgår fra eggstokken. (...)
I begynnelsen av denne sykdommen opptrer nesten ikke kroppslige symptomer, bare en overraskende opptreden av ny seksuell interesse.» (7, s. 229). Da Mann holdt på sitt, svarte Rosenthal i et senere brev: «Meget sannsynligere er teorien om at den ondartede granulosacelletumoren i eggstokken utgår fra ubenyttede granulosaceller (...) som etter overgangsalderen utvikler seg ondartet på grunn av en ny stimulering (...) og at det granuløse karsinom i eggstokken på patologisk måte overøser organismen med østrogenhormoner og fører til en hormonal hyperplasi av livmorslimhinnen med en derpå følgende blødning» (7, s. 231). Akkurat dette siste kan vel være medisinsk holdbart (8), og Mann måtte gi seg, selv om han er litt forbeholden i operasjonsbeskrivelsen. Ingen ovarialcancer øker libido, og ingen tumor oppstår på grunn av økt seksuell interesse. Men Mann har iallfall fått med seg, nærmest en passant, tidligsymptomene på malign sykdom.
Av litterære grunner ønsket Mann at Rosalie von Tümmler skulle dø nokså snart etter operasjonen, men ikke altfor fort. Han søkte også om dette råd hos dr. Rosenthal, og han svarte utførlig: «For at man i novellens ånd skal føre denne tragisk-grufulle sykdomsprosess til en snarlig slutt, kan man anta at karsinomet har spredt seg til begge urinlederne. Denne tilstanden fører meget raskt til stans i all urindanning, og et uremisk sykdomsbilde fører gjennom kvelstofforgiftning i blodet meget snart til en dyp koma med dyp bevisstløshet (...)» (7, s. 231 – 2). Dr. Rosenthal tilføyde i et etterord: «Hvis dødskampen ikke skal være så lang, og slutten skal skje med mer dramatisk hurtighet, kan man postulere en emboli forårsaket av en trombose» (7, s. 232). Mann fant den uremiske koma mer velegnet. Et raskt og dramatisk forløp ville ikke gjøre Rosalies siste kjærlighetserklæring til naturen mulig.
I novellen sier professor Muthesius til sin assistentlege under operasjonen: «Hvis De tror å se at rasket også har bredt seg metastatisk til begge urinlederne, ser De åpenbart riktig. Uremien kan ikke la lenge vente på seg.»
Litt senere fortelles det som ventet: «Med den uremiske koma fulgte snart dyp bevisstløshet, og en dobbeltsidig lungebetennelse som i mellomtiden støtte til, kunne det utmattede hjertet bare makte noen få dager.»
Novellen er Thomas Manns siste litterære verk. Han var 78 år gammel da han avsluttet den. Det er påfallende at den inneholder så mange rent medisinske detaljer, mer enn i noen annen av hans bøker. Novellen slutter slik: «Rosalie von Tümmler døde en mild død, og alle som kjente henne sørget.» Kanskje var det Manns ønsketenkning om sin egen død, som ikke kunne ligge så langt frem i tid?