Myndighetenes håndtering av mobilstråling
Dagens anbefalte grenseverdier for mobilstråling og elektromagnetiske felter er basert på helt sikre effekter, nemlig ufrivillig trigging av nerver ved lavfrekvente felter og oppvarming ved høyfrekvente. Foreløpig har man ikke funnet sterke nok bevis for andre skadelige effekter til å ta hensyn til disse i de offisielle grenseverdiene. Dette er selvfølgelig en beslutning som kan diskuteres.
Kraus mener at ethvert forskningsresultat som kan tyde på en biologisk effekt (isolert sett) må tas alvorlig. Videre mener han at de eloverfølsommes reaksjoner skyldes elektromagnetiske felter, uansett hvor lave de er. Når det er utgangspunktet, er det naturlig at han arbeider for å få lavere grenseverdier. Han mener at hans oppfatninger, og oppfatningene i Bioinitiativ-rapporten, må danne grunnlag for regelverket i samfunnet, og stiller spørsmålet om hvem som faktisk skal ha tolkingsautoritet når det gjelder biologiske effekter av f.eks. mobilstråling. Han mener at man i Statens strålevern er uansvarlige.
Hittil har Statens strålevern, og tilsvarende organer i de fleste land, basert sin forvaltning på vurderinger fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og International Commision on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP). I disse organene har vitenskapelige komiteer forsøkt å vurdere all forskning, ikke bare et utplukk, slik Kraus gjør. I tillegg avveies nytte og risiko. Kraus viser i begynnelsen av boken til at mobiltelefonen er nyttig, men nytteaspektet synes å forsvinne helt etter hvert. Når han mener at man bør ta høyde for de mest ekstreme forskningsresultatene i grenseverdisettingen, blir det hele ganske virkelighetsfjernt. Skulle man brukt samme argument på andre risikoer i samfunnet, burde man forby bilkjøring, fordi biltrafikk representerer en risiko for død, også for dem som ikke har bil. For biltrafikken er dessuten risikoen dokumentert på en helt annen måte enn for mobilstrålingen.
Ikke i alle land følger anbefalinger fra WHO og ICNIRP, og Kraus forsøker å gi inntrykk av at man andre steder har en mer ansvarlig politikk enn hos oss. Iveren blir litt for stor innimellom. I en tabell sier han at et EU-direktiv angir en grenseverdi på 2,4 mikrowatt per cm² (s. 63–4). Dette direktivet gjelder imidlertid elektromagnetisk kompatibilitet (EMC), dvs. krav som stilles til elektronisk utstyr for at én utstyrsenhet ikke skal forstyrre en annen. Dette har ikke noe med grenseverdier for eksponering hos mennesker å gjøre og hører ikke hjemme i tabellen som er gitt.
Kraus fremhever at man i et område i Østerrike har vedtatt lavere grenseverdier enn i de fleste andre land, og han hevder at det kan gjøres uten problemer fordi alt kommunikasjonsutstyr kan drives like godt med lavere effekt enn i dag. Den påstanden betviler jeg sterkt. Vi opplever alle iblant ikke å få kontakt med basestasjoner ved dagens nivå. Hvordan kan man da hevde at selv hundreparten av effekten vil fungere like bra som dagens? Jeg reagerer også på den uforbeholdne mistenkeliggjøringen av industrien. Kraus synes å ha oversett at det er i alles interesse å få strålingen så lav som mulig, også for industrien. Kunne vi klart oss med lavere stråling, ville f.eks. batteriladningen holde lenger. Den mobiltelefonfabrikanten som lager et produkt som klarer seg med mindre effekt enn dagens og ellers like god yteevne, vil ha et konkurransefortrinn.
På et par områder har Kraus gode poenger. For det første er det nærmest en farsott i dag at alt skal være trådløst. Selv om jeg personlig har lite tro på skadelige effekter av stråling fra trådløse telefoner, lokalnett osv., så er forskningsresultatene ikke entydige. Det kan derfor være greit å tenke seg om to ganger før man plasserer slikt utstyr – og trengs det egentlig i enhver sammenheng?
For det andre kritiserer han informasjonen fra Statens strålevern. Strålevernet sier at det ikke er fare ved f.eks. mobiltelefonstråling – likevel anbefaler de bruk av handsfree og at man bør være forsiktig angående barns bruk av mobiltelefoner. Det er nok ikke bare Kraus som ikke helt forstår denne dobbeltkommunikasjonen. Strålevernet bør få frem at de samlede forskningsresultater per i dag gir såpass svake holdepunkter for at mobiltelefonstråling er farlig at de ikke har funnet det nødvendig å innføre skjerpede grenseverdier. Likevel, så lenge det er en viss usikkerhet, kan folk, dersom de ønsker det, redusere strålingen med enkle midler. Strålevernet kan så gi råd om hvordan dette kan gjøres. Denne problemstillingen bør vurderes nøye slik at folk flest lettere kan forstå tankegangen bak rådene som gis.