Foresattes vurdering av barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker

Diskusjon

For første gang er det gjennomført en brukererfaringsundersøkelse ved alle poliklinikker innen barne- og ungdomspsykiatrien i Norge. Bakgrunnen for prosjektet var at helsemyndighetene har bestemt at det skal gjennomføres systematiske brukererfaringsundersøkelser på området, som en del av det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet. Resultatene fra denne nasjonale brukererfaringsundersøkelsen viste at de foresatte var fornøyd med tilbudet ved poliklinikkene, spesielt med behandlerne og med utbyttet av behandlingen. De var minst fornøyd med informasjonen fra poliklinikkene og med mulighetene for medbestemmelse. Tilbakemeldingene fra de foresatte varierte en del fra poliklinikk til poliklinikk, men det var få som skilte seg signifikant fra landsgjennomsnittet.

Som i brukererfaringsundersøkelser på andre områder er det ofte lite dokumentasjon av kvaliteten av måleinstrumentet som blir benyttet (17, 25). I vår litteraturgjennomgang fant vi ingen validerte spørreskjemaer på norsk, og vi gjennomførte derfor et omfattende utviklingsprosjekt for å ivareta validiteten og reliabiliteten til måleinstrumentet. De 15 kjernespørsmålene i det nasjonale spørreskjemaet hadde få manglende svar, noe som indikerer at de foresatte aksepterte spørsmålene som relevante. Psykometrisk testing av det nasjonale materialet viste dessuten at instrumentet har tilfredsstillende intern konsistens. I sum mener vi at reliabiliteten og validiteten til måleinstrumentet i den nasjonale undersøkelsen var tilfredsstillende.

Det generiske instrumentet består av 15 spørsmål som er relevante på tvers av alle grupper foresatte. For noen av spørsmålene vil imidlertid stadium i utrednings- og behandlingsprosessen kunne påvirke svarene – for eksempel har de med mer enn ett års kontakt med BUP-poliklinikken rundt 10 poeng høyere skår på utbyttedimensjonen enn de med en kontaktsvarighet på under tre måneder. Dimensjonsskårene må derfor tolkes som gjennomsnittlig tilfredshet på tvers av alle utrednings- og behandlingsforløp og ikke som uttrykk for tilfredshet med utbytte, informasjon og behandlere etter utskrivning fra BUP-poliklinikkene. Vi understreker imidlertid at forskjeller i utrednings- og behandlingstid mellom poliklinikkene ikke påvirker resultatene i denne studien, ettersom denne variabelen inngår i justeringsmodellen som er benyttet.

Svarprosenten i brukererfaringsundersøkelser innenfor barne- og ungdomspsykiatrien har generelt vært lav (17). Den nasjonale undersøkelsen ble hovedsakelig gjennomført som en postal spørreskjemaundersøkelse. Det er vist at postal innsamling gir mer nøkterne tilbakemeldinger enn mer direkte innsamlingsmåter (25, 26), at det er langt rimelige enn andre måter og at det krever betydelig mindre arbeidsinnsats fra poliklinikkene. Det ble gjennomført flere purrerunder, siden dette i andre studier har vist seg å være effektivt for å øke svarprosenten (25). Vi purret inntil to ganger på ikke-svarere, og den andre purrerunden resulterte i en økning i svarprosent fra 34 til 46. Dette var såpass lavt at det ble nødvendig å gjøre ytterligere analyser for å undersøke og forbedre representativiteten. Vi gjennomførte telefonintervjuer med et tilfeldig utvalg som ikke hadde svart etter to postale purringer. Nesten 60 % av dem som ble trukket ut til telefonintervju, besvarte en kortversjon av spørreskjemaet, og tilfredshetsnivået var det samme som blant de postale svarerne. Vi analyserte også forskjeller i svarsannsynlighet mellom ulike grupper og korrigerte for de forskjellene vi fant i svarsannsynlighet gjennom stratifiseringen. Samlet sett konkluderer vi derfor med at undersøkelsen har tilfredsstillende representativitet.

Selv små forskjeller mellom BUP-poliklinikker kan gi nyttige tilbakemeldinger til klinikkene om områder med forbedringspotensial. Spørsmålet om hva som er klinisk relevante forskjeller, er imidlertid vanskelig å besvare. I en ny kunnskapsoppsummering om pasientrapporterte utfallsmål poengteres det at minste meningsfulle forskjell avhenger av populasjon og kontekst, og det anbefales multiple tilnærminger og metodetriangulering for å estimere hva som er minste meningsfulle forskjell (27). En praktisk måte å tilnærme seg problemstillingen i denne studien på er å sammenlikne dimensjonsskårene mellom ulike verdier på spørsmålet om generell tilfredshet. Forskjellen i dimensjonsskår mellom de som er ganske fornøyd og de som er svært fornøyd er 10 – 15 poeng. Tilsvarende forskjell finner vi for dem som er ganske fornøyde og for dem som har svart «både-og». En forskjell på 10 – 15 poeng på dimensjonene tilsvarer altså en substansiell endring i generell tilfredshet og kan brukes som et estimat for minste meningsfulle forskjell. Vi understreker imidlertid at dette kun er et pragmatisk svar som hjelp til klinisk tolking og bruk i denne studien, og at det bør forskes langt mer på minste meningsfulle forskjell på brukererfaringsområdet.

Høyt tilfredshetsnivå i denne studien, som i andre studier innenfor barne- og ungdomspsykiatrien (17), gjør at det må settes spørsmålstegn ved om instrumentet skiller tilstrekkelig mellom gode og dårlige erfaringer og ved muligheten til å måle endring over tid og mellom institusjoner. For to av dimensjonene i det nasjonale instrumentet var gjennomsnittsskåren over 70 på en skala fra 0 til 100, der 100 er best. Selv om resultatet på den siste dimensjonen var 59, er ikke instrumentet optimalt sett i forhold til diskrimineringsevne og sensitivitet.

En annen begrensning ved studien var at vi kun ba om tilbakemelding fra de foresatte, ikke fra barna/ungdommene. En helhetlig tilbakemelding fra brukerne bør inkludere barnas/ungdommenes perspektiv. Vi har i denne studien heller ikke sett på sammenhengen mellom de foresattes vurderinger og andre faktorer, som for eksempel klinisk resultat (12), andre kvalitetsindikatorer og produktivitet. Dette er problemstillinger som bør følges opp i senere studier.

Vi konkluderer med at måleinstrumentet og representativiteten i den nasjonale brukererfaringsundersøkelsen var tilfredsstillende. Generelt var de foresatte fornøyd med poliklinikkene, men det var forbedringspotensial på alle dimensjonene og for alle poliklinikkene. Ved BUP-poliklinikkene har man med disse resultatene mulighet for å analysere og reflektere over tilbakemeldingene fra en viktig målgruppe for virksomheten og mulighet for å implementere forbedringstiltak slik at tilbudet kan bli enda bedre for barna/ungdommene og deres foresatte. Etter planen skal denne undersøkelsen være en av de faste nasjonale brukererfaringsundersøkelsene som gjentas hvert tredje år. Dette betyr at det vil være mulig å følge utviklingen i de foresattes vurderinger av poliklinikkene over tid.