Artikkel
Det er trist å se at Legemiddelverket kun er opptatt av formaljuridiske forhold og ikke vil diskutere hvorvidt glukosamin har effekt. Gramstad & Skovlunds innlegg viser at Legemiddelverket støtter CHMPs vurdering (1) . Et sentralt argument for CHMPs godkjenning av glukosamin ved artrose var at det ga smertelindring i samme størrelsesorden som ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAID) og paracetamol, og dette ble begrunnet med henvisning til en artikkel forfattet av bl.a. tre av oss (2) . Artikkelen viser at den smertelindrende effekten av farmakologisk intervensjon (NSAID-midler, paracetamol, glukosamin m.m.) sammenliknet med placebo ved gonartrose generelt er mindre enn pasientrapporterte grenser for relevant bedring, og at den i beste fall er minimal og klinisk irrelevant for bl.a. glukosamin (2) . At «eksperter» utlegger dette som et argument for glukosamin, er for oss ubegripelig og reiser spørsmålet om de overhodet har satt seg inn i faglitteraturen.
Selv om EØS-avtalen forplikter Legemiddelverket til å godkjenne glukosamin, innebærer ikke dette at man må anbefale behandlingen (3) . Terapiretningslinjene er for øvrig skrevet i samarbeid med det svenske Läkemedelsverket, som godkjente glukosamin før CHMPs godkjenning. 30.8. 2007 gjentok Legemiddelverket til overmål sin anbefaling av midlet, riktignok i en lettere nedtonet form (4) . Når man fortsetter å ignorere anerkjente metoder for evidensvurdering og nyere faglitteratur, blir «oppdateringen» like misvisende som i forrige forsøk.
Å kalle et preparat «legemiddel» vil for pasienter og helsepersonell innebære en forventning om at det er effektivt. I legemiddelloven § 4 kan vi lese: «Et legemiddel skal oppfylle bestemte kvalitetskrav, være effektivt og ved normal bruk ikke ha skadevirkninger som står i misforhold til forventet effekt» (5) . I dette tilfellet har vi å gjøre med et middel som verken har effekt eller oppfyller andre vanlige dokumentasjonskrav. Når Legemiddelverket ikke viser evne til selvkritikk i dette spørsmålet, mister de etter vårt syn troverdighet. Pasientene skal ikke gis stener for brød.