Formidling av kunnskapsbasert informasjon om PSA-test og prostatakreft til leger

Diskusjon

Problemstillingen tidlig diagnostikk av prostatakreft har vært kontroversiell i Norge og internasjonalt (8, 9). Dette fremkommer også i denne undersøkelse. Det er uenighet og ulik praksis mellom allmennleger og urologer. Blant allmennleger var det få som var uenig i informasjonen, mens mange urologer var uenige i argumentasjonen og mente at brosjyrene var uberettiget negativ til nytten av tidlig diagnostikk ved prostatakreft. Samtidig påpekte flere allmennleger problemene ved å ha en annen oppfatning enn spesialistene som de skal henvise pasientene til, for senere å følge opp de samme pasientene.

Til sammen oppgav 87 % av legene at informasjonen hadde hatt betydning for deres kunnskap om prostatakreft, og for 34 % av allmennlegene hadde dette ført til endringer i klinisk praksis. Dette viser at det har vært et behov for informasjon om gjeldende kunnskapsstatus og at informasjonen har hatt betydning for allmennlegene.

Våre anbefalinger og retningslinjer fra internasjonale organisasjoner understreker viktigheten av at legen informerer og diskuterer problemstillingen med pasienten før prøven tas (10) – (12). Det er en utfordring både for allmennleger og urologer å gi god informasjon om tidlig diagnostikk, behandlingsrelaterte bivirkninger og alternativer til radikal behandling av prostatakreft. Denne undersøkelsen viser at dette er aspekter som legene kan bli flinkere til å diskutere med sine pasienter. Videre fremkommer det at pasientene vil kunne få ulik og motstridende informasjon fra f.eks. sin fastlege og fra spesialister i urologi. For urologene kan dette reflektere uenighet til argumentet, mens det for allmennlegene trolig er andre årsaker som påvirker pasientinformasjonen. Det er et problem enten det er faglig uenighet eller andre årsaker som medfører at pasientene ikke får informasjon i kontroversielle problemstillinger. Ifølge helsepersonelloven har legen plikt til å gi informasjon om nytte, risiko og bivirkninger også ved diagnostiske metoder. Videre har pasienten rett til medbestemmelse og samtykke ifølge pasientrettighetsloven. Legens informasjon er derfor en forutsetning for at pasienten skal kunne benytte seg av sin lovbestemte rett.

En tilsvarende evaluering blant allmennleger i England viste at 81 % var enige i at PSA-screening ikke bør gjennomføres for prostatakreft, 10 % hevdet at informasjonen hadde påvirket deres praksis, mens 9 % fortsatte å ta testen på asymptomatiske menn (13).

Internasjonalt er det ingen land som har innført screeningsprogrammer for prostatakreft. Likevel har bruken av PSA-testen økt betydelig i løpet av 1990-årene (14, 15). Dette gjenspeiles også i norsk praksis, med en økning på 47 % fra 1996 til 1999. Vår undersøkelse viste store regionale variasjoner i bruken av PSA-testen. Det kan være flere årsaker til denne variasjonen, men fravær av veiledning på nasjonal basis har gitt rom for lokale anbefalinger. I Aust-Agder ble det i 1994 gitt anbefalinger om at alle menn over 50 år bør ta testen, mens det i Telemark ikke har vært gitt slike anbefalinger. Forskjellen i testrate (PSA) er påfallende mellom disse nabofylkene.

Det er en svakhet at kun 41 % av legene som fikk spørreskjemaet, har svart. Selv om vi ikke har indikasjon på responderseleksjon, kan undersøkelsen ikke uten videre generaliseres utover denne populasjonen. Respondergruppen utgjør likevel en betydelig andel av de praktiserende legene innen allmennmedisin og urologi. I en tilsvarende undersøkelse, med én purring, var svarprosenten 51 (16). Som en del av implementeringsstrategien ble dette vurdert opp mot nytten ved å gjennomføre en landsbasert oppfølging ved å gjenta informasjonen ett år etter førsteutsendelse av brosjyrene. Til tross for disse svakheter viser vår undersøkelse at 41 % av allmennlegene og 48 % av urologene har tatt seg tid til å vurdere informasjonen, reflektere over den og besvare spørreundersøkelsen.