Resultater
Pasientinklusjon. Det var jevn stigning av totaltallet pasienter frem til 1999, og deretter synes antallet å stabilisere seg rundt 20/år (fig 1). Myelomatose utgjør den klart største pasientgruppen, etterfulgt av lymfomer (tab 1). En tredel av pasientene gjennomgikk ikke hele behandlingen, oftest på grunn av utilfredsstillende respons eller progresjon av grunnsykdommen under forbehandlingen.
Tabell
| Tabell 1 Pasientfordeling ved høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) 1993 – 2002 |
|
1993 |
1994 |
1995 |
1996 |
1997 |
1998 |
1999 |
2000 |
2001 |
2002 |
Totalt |
| Myelomatose |
2 |
1 |
5 |
7 |
4 |
5 |
11 |
11 |
8 |
8 |
62 |
| Non-Hodgkin lymfom |
0 |
0 |
1 |
1 |
0 |
4 |
1 |
8 |
8 |
8 |
31 |
| Hodgkin |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
3 |
1 |
0 |
2 |
2 |
8 |
| Cancer testis |
0 |
0 |
0 |
0 |
1 |
1 |
1 |
4 |
0 |
2 |
9 |
| Cancer mammae |
0 |
0 |
0 |
2 |
3 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
5 |
| Totalt inkludert |
2 |
1 |
6 |
10 |
9 |
12 |
17 |
23 |
17 |
21 |
118 |
| Totalt stam cellehøstet |
0 |
3 |
4 |
8 |
12 |
8 |
15 |
14 |
15 |
25 |
104 |
| Totalt gjennom ført HMAS |
0 |
3 |
2 |
10 |
8 |
5 |
14 |
7 |
13 |
20 |
82 |
Stamcellehøsting fra perifert blod. Myelomatosepasienter kunne nesten alltid starte høsting av stamceller på dag 8 – 12, median dag 10 etter cyklofosfamidkur. Median 1. høstedag var for pasienter med lymfom dag 12, for dem med cancer testis dag 14 etter kurstart. Stamcellehøsting mislyktes hos tre pasienter, som ikke oppnådde minstekravet på 2 x 106 CD34+ celler/kg. Median utbytte av CD34+ celler var 5,5 x 10⁶/kg kroppsvekt (spredning 0 – 38).
Effekt av stamcelleinfusjon. Pasientene fikk granulocytter i perifert blod på median dag 10 etter stamcelleinfusjon, og ingen brukte mer enn 13 dager før de hadde granulocytter i blodet. Median varighet av alvorlig neutropeni (< 0,1 x 10⁹/l ) var fire dager (spredning 0 – 10). Trombocyttproduksjon kom i gang median dag 10. Alle hadde plateproduksjon på dag 17. Median varighet av alvorlig trombocytopeni (< 20 x 10⁹/l) var to dager (spredning 0 – 16).
Behandlingseffekt ved myelomatose. Andelen myelomatosepasienter som var registrert i komplett remisjon etter forbehandlingen, var 12 %. Etter stamcellehøsting steg dette til 15 %, og etter HMAS til 33 %.
Median totaloverlevelse for de 52 pasientene som fikk HMAS, var 6,8 år (fig 2). Vi sammenliknet våre resultater med totaloverlevelsen for myelomatosepasienter behandlet med HMAS ved andre norske regionsykehus, etter samme NMSG-protokoll og i samme tidsrom. Noen viktige pasientkarakteristika for de to pasientgruppene fremgår av tabell 2. Det var ingen signifikante forskjeller på gruppene. Totaloverlevelse for de to gruppene var ikke signifikant forskjellig (p = 0,323) (fig 2).
Tabell 2
Karakteristika ved myelomatosepasienter
|
|
|
St. Olavs Hospital (n = 58) |
|
Nordisk myelomatosestudiegruppe (n = 168) |
|
|
Måleenhet |
|
Median (spredning) |
|
Median (spredning) |
P-verdi |
| Alder |
År |
|
54 (28 – 66) |
|
53 (29 – 64) |
0,847 |
| Beta₂-mikroglobulin |
mg/l |
|
2,8 (1,1 – 18,2) |
|
2,9 (0,9 – 20,4) |
0,797 |
| Kreatinin |
&181;mol/l |
|
98 (53 – 974) |
|
99 (46 – 656) |
0,561 |
| Ca++ korrigert |
mmol/l |
|
2,44 (1,29 – 4,13) |
|
2,46 (1,53 – 4,58) |
0,956 |
| Laktatdehydrogenase (LD) |
ukat/l |
|
304 (168 – 974) |
|
311 (102 – 2814) |
0,670 |
| Plasmaceller i marg |
% |
|
23 (3 – 90) |
|
25 (2 – 90) |
0,946 |
| S-IgG m-komponent |
g/l |
|
41,5 (19,0 – 131,0) |
|
45 (3,0 – 683,0) |
0,485 |
| S-IgA m-komponent |
g/l |
|
28,8 (0,4 – 55,7) |
|
37,0 (5,0 – 118) |
0,602 |
| U-Ig m-komponent |
g/døgn |
|
0,2 (0,0 – 13,0) |
|
0,2 (0,0 – 29,0) |
0,626 |
Median residivfri overlevelse var 2,5 år. Ved behandling av residiv etter HMAS, som oftest med standard melfalan/prednisolonbehandling, fikk 60 % ny objektiv respons. Median overlevelse etter inntrådt residiv var 2,7 år.
Behandlingseffekt ved malignt lymfom. Behandlingsresultatene for lymfompasientene er beskrevet i tabell 3. Den største gruppen ble inkludert på indikasjonen tilbakefall av aggressivt storcellet B-celle lymfom. Mange inkluderte lymfompasienter ble ekskludert før selve høydosebehandlingen på grunn av manglende respons på forbehandlingen.
Tabell 3
Resultater av høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) ved malignt lymfom
| Diagnose |
Inkludert (n) |
Gjennomført HMAS (n) |
I live/ i komplett remisjon (n) |
Residiv etter HMAS (n) |
År overlevelse etter HMAS (spredning) |
Død etter HMAS (n) |
| Diffust storcellet B-celle-lymfomresidiv |
9 |
4 |
3/3 |
1 |
1,5 – 7,6 |
1 |
| Follikulært lymfomtrans formert |
7 |
4 |
3/1 |
2 |
0,4 – 1,6 |
1 |
| Hodgkins lymfom |
8 |
7 |
7/6 |
1 |
1,5 – 5,3 |
0 |
| T-lymfoblastlymfom |
4 |
3 |
3/3 |
0 |
1,9 – 5,0 |
0 |
| Burkitts lymfom |
3 |
3 |
3/3 |
0 |
1,8 – 3,8 |
0 |
| Perifert T-celle-lymfom |
3 |
2 |
0/0 |
2 |
0,3 – 1,7 |
2 |
Behandlingseffekt ved andre kreftformer. Tre av fem pasienter med cancer mammae lever i komplett remisjon 5,1 – 6,7 år etter behandlingen.
Bare to av ni stamcellehøstede pasienter med cancer testis har så langt fått HMAS. Begge lever i remisjon 0,9 og 3,7 år etter behandling.
Behandlingsrelatert dødelighet. En pasient med storcellet lymfom døde på dag 15 etter stamcelleinfusjon av hjerneblødning. Årsaken var transfusjonsresistent trombocytopeni på grunn av immunisering.
Kateterkomplikasjoner. Komplikasjoner med tunnelert, cuffet sentralvenøst kateter i form av kateterrelatert infeksjon og trombose ble registrert hos 55 % av pasientene.
Infeksjoner. Alle pasienter fikk alvorlig (grad 4) granulocytopeni og trombocytopeni, og nesten alle (88 %) fikk feber under aplasiperioden etter høydosebehandlingen. Antibiotika ble gitt til 96 %, og systemisk behandling mot soppinfeksjon til 26 %. Ingen pasienter døde av infeksjon etter selve høydosebehandlingen, men flere var kritisk syke. Infeksjon grad 3 – 4 ble registrert hos 10 % av myelomatosepasientene og 23 % av lymfompasientene.